Richard Dawkins syn på evolusjon
Darwins teori om evolusjon gjennom naturlig utvalg forklarer hvordan komplekse organismer kan oppstå fra enklere former. Men hva var livets aller første begynnelse? Hvordan gikk verdenshavet fra en blanding av enkle kjemiske forbindelser til levende vesener? Dawkins’ svar på dette spørsmålet introduserer begrepet ‘replikatorer’ – molekyler som endret alt. Å forstå hva replikatorer er og hvorfor de er viktige, er nøkkelen til å forstå Dawkins’ radikale gensentrerte syn på evolusjon.
Vi tar for oss følgende spørsmål fra pensum om Dawkins’ tekst:
Hva er replikatorer, ifølge Dawkins? Hva er Dawkins grunn til å tro at de er så viktige? (ca. 700 ord)
Naturen favoriserer stabile former. «Den tidligste form for naturlig seleksjon var ganske enkelt en seleksjon av stabile former og en forkasting av ustabile former.» På et bestemt tidspunkt dukker det opp molekyler som er “i stand til å skape kopier av seg selv» fra ur-suppen – en ekstremt usannsynlig evne, som realiseres over hundrevis av millioner av år mens disse første abiotiske tidene stagnerer. Fremveksten av disse såkalte ‘replikatorene’ markerer den plutselige ankomsten av en «ny slags ‘stabilitet’», nemlig «fortsetningen» over flere generasjoner.
Det er ingen grunn til å ty til «planlegging, hensikt, og styring» for å forklare replikatorenes framvekst: tilfeldigheten medvirket til sammensetningen av en «kompleks kjede av forskjellige slags byggekloss-molekyler» som var i stand til å replikere seg. Hvordan skjer denne primordiale replikasjonen? Hver byggekloss i kjeden «har en forkjærlighet for sitt eget slag», og tiltrekker byggeklossene av samme slag som svever rundt i ursuppen: en lignende kjede formes som støter opp til «modellen». Dette er i alle fall en «forestilling» som Dawkins godtar. Varianter eksisterer: hver byggekloss tiltrekker ikke byggeklossene av samme slag, men av et særskilt slag, som den har en forkjærlighet for. (Dawkins, 2021, s.258-260)
Dermed ble ursuppen «befolket av en stabil varietet molekyler; stabil enten ved at det enkelte molekyl varte lenge, ved at de kopierte seg raskt, eller at de kopierte seg nøyaktig» (Dawkins, 2021, s. 260). ‘Fitness’ til replikatorene er nettopp en funksjon av tre essensielle kvaliteter: langlevdhet, fruktbarhet og presisjon, som henholdsvis gir mer tid til replikasjon, kapasiteten til å produsere flere kopier per tidsenhet, og kapasiteten til å produsere mer nøyaktige kopier.
For «kopieringsprosess [...] er ikke fullkommen». Dette er en essensiell faktor: fordi kopieringen er utsatt for feil, befolkes ursuppen av replikatorer hvorav noen er mer stabile enn andre. Alle er i ‘konkurranse’ om å tiltrekke seg byggeklossene, hvis tilgjengelige mengder er begrensede, som svarer på deres affiniteter. Konkurranse er det “neste viktige leddet i argumentasjonen, som Darwin selv understreket [...] Ursuppen var ikke i stand til å forsørge et utall av replikatormolekyler [...] byggeklossene ble en sjelden og dyrebar ressurs. [...] Det forekom en kamp for tilværelsen blant de forskjellige replikatorvarietetene» (Dawkins, 2021, s. 262). I denne kampen overlevde de replikatorene som var best til å beskytte seg selv. Noen «oppdaget» hvordan de skulle «bygge en fysisk vegg av proteiner rundt seg» og dermed lage «overlevelsesmaskiner som de kunne bo i» (Dawkins, 2021, s. 263).
Dette bringer oss til Dawkins’ mest dramatiske påstand: Disse overlevelsesmaskinene er oss. «De døde ikke ut, for de ga opp den nonchalante friheten for lenge siden. Nå svermer de i store kolonier, i sikkerhet inne i kjempemessige skramlende roboter, avskjermet mot verden utenfor som de kommuniserer med gjennom snirklete omveier ved hjelp av fjernkontroll. De er i deg og de er i meg; de skapte oss med både legeme og sjel. Og bevaringen av dem er den ytterste grunnen for vår eksistens. De har kommet langt, disse replikatorene. Nå har de fått navnet gener, og vi er deres overlevelsesmaskiner» (Dawkins, 2021, s. 263).
Dette er kjernen i Dawkins’ argument: vi eksisterer fordi vi er maskiner bygget av gener for å beskytte og kopiere disse genene. Replikatorer er viktige fordi de forklarer den ultimate årsaken til at vi er til. Alt ved oss – våre kropper, våre instinkter, våre følelser – eksisterer i bunn og grunn fordi det hjalp noen replikatorer i fortiden til å lage flere kopier av seg selv. Dette er en radikal omvending av hvordan vi vanligvis tenker på oss selv. Vi liker å tenke at genene er våre, men Dawkins påstår at det egentlig er vi som er deres.
Kilder
Dawkins, R. (2021). Det egoistiske genet. I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 254-276). Oslo: Gyldendal Akademisk.