Platon og sjelens udødelighet
Om sjelens udødelighet og Faidon, Platon (ca. 1600 ord)
Dette essayet henviser til «Kapittel 7. Virkeligheten – hvordan det set ut og hvordan det er» i exphil-programmet ved Universitetet i Oslo.
Denne teksten presenterer Platons dialog Faidon og dens filosofiske argumenter for sjelens udødelighet. Målet med teksten er å analysere og forklare de fire hovedargumentene Platon bruker for å bevise sjelens udødelighet, samt å introdusere hans sentrale begreper om former og den sansbare verden.
Et potensielt eksamensspørsmål som dette essayet tar for seg, er altså «Hvordan argumenterer Platon for sjelenes udødelighet?»
I Platons dialog Faidon fortelles det om Sokrates’ siste timer : Sokrates/Platon ønsker der å fullføre sin påvisning av sjelens udødelighet. Disse «udødelighetsbevisene» er avgjørende for å forstå Platons første tanker om metafysikk og erkjennelsesteori: For det første, «erindringsargumentet» (65a-67a og 72e-78b) går ut på at «læring er å erindre» og «vår (gjen)erindring viser at våre sjeler har bevissthet før vår fødsel» ; dette er idelæren : «kunnskap om ideene finnes forut for sansefonemmelsene og fødselen». Det andre, såkalte «sykliske argumentet» (70c-72e), er basert på observasjonen at «alle tings tilblivelse skjer fra deres motsetning, blant annet liv fra død og død fra liv i et kretsløp» ; dette bekrefter altså læren om gjenfødelse, om at «døden gir opphav til nytt liv». For det tredje baseres «affinitetsargumentet» (78b-84b) på sjelens egen natur : Sjelen og ideene er beslektet fordi de er, i motsetning til kroppen, like uforgjengelige og usynlige, og dermed ikke sammensatt. Til sist, «det endelige argumentet» (102a-107a) bygges på observasjonen at «tingene oppstår fra sine motsetninger [og] ting som har en ide til bestemmelse, utelukker den motsatte ideen». Da sjelen «har liv til bestemmelse» utelukker den døden, og er dermed uforgjengelig. (Kraggerud i Platon, 2001, s.15-16)
Sjelen er det motsatte av døden, så den er uforgjengelig (endelig argument). Etter kroppens død befinner sjelen seg på et sted, der den frekventerer ideene som er evige (affinitetsargumentet), som er det vi husker når vi lærer (erindringsargumentet og idélæren), etter sjelens gjenfødelse i en kropp, og så videre (syklisk argument og læren om gjenfødelsen).
Faidon er den første av Platons dialoger som introduserer formene, som altså befolker idéverdenen. Sokrates/Platon foretar en «grundig utredning av årsaksforholdet ved tilblivelse og undergang» : Som ung mann fattet han interesse for naturvitenskap, i håp om at dette ville forklare «hvorgor hver ting blir til, hvorfor den går til grunne og hvorfor den eksisterer». Han tok for seg Axagagoras’ teori, som syntes å føre alt tilbake til fornuften, som «ordner alt og er dets årsak». Det Sokrates først forstår av Axagagoras, vinner ham: Hvis fornuften er «den ordnende instans», så plassert den «hver ting slik det [blir] best». Å forstå årsakene betyr da å gjøre rede for «hva som [er] best for den enkelte ting, og hva som er det felles gode for alt». Men ved nærmere ettersyn relaterer Axagore til syvende og sist alt til materien. Alle forklaringene finnes i «luft, eter og vann og mye annet urimelig», helt frem til Sokrates’ fordømmelse, som angivelig ikke skulle skyldes athenernes dom, men «stemmelyder, luftbevegelser og hørselsinntrykk og et utall lignende fenomener». For Sokrates er det klart at mennesket ikke gjør hva det gjør på grunn av at det har «slike ting som ben, muskler og alt [det] ellers har», men «på grunn av [sitt] valg av det beste». Han fortsetter derfor med å undersøke årsakene, men er redd for at sjelen hans skal bli forblindet, dvs. villedet, «om [han stirrer] på tingene med øyene» og stoler på sansene. Han føler derfor at han må ta sin «tilflukt til resonnementer og i dem undersøke sannheten om det værende». Det som gjør sannheten, er styrken i resonnementet : «Jeg legger hver gang til grunn det resonnement jeg vurderer som sterkest, og regner som sant det jeg finner å være i samsvar med dette […], med det som ikke gjør det, regner jeg som usant». Likevel presiserer han: Årsaken til hver ting er at det ta del i en form, slik som for eksempel det vakre : «Om noe annet er vakkert utenom selve det vakre, er det ikke vakkert av noen som helst annet grunn enn at det har del i den skjønnheten. Og det samme påstar jeg om alt annet» eller senere «det [er] ikke noe annet som gjør noe vakkert enn nærværet av eller delaktigheten i selve det skjønne». (Platon, 2021, s.178-182)
Formbegrepet introduseres tidligere i Faidon, når Sokrates omtaler filosofene. (64-65) Filosofen frykter ikke, men lengter etter døden, som belønner hans «forberedelse og øvelse på døden». (Kraggerud i Platon, 2001, s.15) Med Platons ord : «Alle de som på riktig måte beskjeftiger seg med filosofi […] trener seg nettopp i å dø og å være død». En annen ting som skiller filosofer fra folk flest, er at de «i størst mulig ustrekning løser sjelen fra dens samsvar med kroppen» og «så langt som mulig holder seg unna [kroppen] og konsentrerer seg på sjelen». Som dikterne skriver, kan man verken høre eller se noe nøyaktig : Sjelen får tak i sannheten, men «når den forsøker å betrakte noe sammen med kroppen, da blir den villedet av denne». (Platon, 2001, s.25-26) «Virkelig innsikt vinnes [altså] først etter døden ettersom kroppen er et hinder for visdommen.» (Kraggerud i Platon, 2001, s.15) En filosof som hele livet har strebet etter sannheten, kan bare glede seg over døden, som frigjør sjelen fra kroppen, slik at den endelig kan nå frem til sannheten om hver ting. Men tilbake til formene.
Et viktig begrep her er sjelens eksistens «helt i seg selv» : Den «tenker vel best når intet av det kroppslige forstyrrer den», når den blir «mest alene for seg selv». På samme måte finnes det noe som er rettferdig i seg selv, og godt i seg selv, og skjønt i seg selv. Å nærme seg sannheten om tingene er å forstå «det mest egentlige» i disse, kort sagt deres «vesen», «hva hver ting faktisk er» : Vi nærmer oss altså sannheten ved å «betrakte tingene i seg selv med sjelen alene». (Platon, 2001, s.27-28) Former er nettopp denne essensen av ting, samt disse tingene, som det rettferdige, det gode eller det vakre, som er vesener «helt i seg selv» : Former er vesener «som er det de er i kraft av seg selv».
Det er her verdt å merke seg at det som kalles «Platons formlære er en rasjonell rekonstruksjon av Platons doktrine». «I en slik rekonstruksjon forsøker forskerne å finne frem til et sett av prinsipper eller teser som til sammen gjør det mulig å vise hvorfor Platon sier det han gjør om formene, sjelen og andre metafysiske ting.» (Silverman, 2022)
Formenes motstykke er partikulære ting. Intuitivt er partikulære ting alt som finnes i den sansbare verden: hunden min Ajax, Venus eller datamaskinen min. Men vi kan «rekonstruere» nærmere hva Sokrates/Platon forstår med det begrepet. I logikk og filosofi er et predikat en egenskap som kan tilskrives en ting : I for eksempel «Sokrates er et menneske» er mennesket et predikat til Sokrates. En partikulær ting forstås som det som har visse egenskaper som predikat, men som ikke er predikat for noe annet enn seg selv. Former, derimot, er predikater om andre ting enn dem selv. (Silverman, 2022)
Faidon eller om sjelens udødelighet, Platon, Mendelssohns oversættelse og omskrivelse, 1779, National Library Denmark (Statsbiblioteket)
Vi lærer mer om former i løpet av Sokrates/Platons argumentasjon om sjelens udødelighet. Sokrates’ Erindringsargumentet går som følger. For å huske noe, må man ha sett det før. Noen ganger fremkaller en ting en annen som er forbundet med den. Den elskedes lyre fremkaller sin eier. Man erindre ting på grunn av dels av likhet og dels av ulikhet. Vi vet altså om begrepet «likhet». Men ingen ting i den synlige verden er helt like; trær eller sten er alle ulike. «Vi må altså ha en forhåndsviten om det like fra før den tid da vi første gang så de like tingene og tenkte på at alle disse ting strebet etter å være som det like, men sto tilbake for det.» Kunnskap er altså «ikke noe annet enn en erindring». Sokrates’ samtalepartneren gjenopptar demonstrasjonen : «Ifølge denne teorien må vi vel ha lært oss i en tidligere periode det vi nå kan huske. Men dette ville være umulig om ikke vår sjel var til noe sted før den ble til i sin nåværende menneskeskikkelse. Derfor ser det ut til at sjelen er noe udødelig». (Platon, 2021, s.174-175) Kort oppsummert, kan vi ikke kjenne likhetsbegrepet gjennom erfaring, siden ingen ting er helt like, selv om de tenderer mot likhet, men nødvendigvis fra en eksponering før sjelen ble født for ideen om (dvs. formen) «det like». Så vi lærer av erindringsargumentet at former er fullkomne, og hva partikulære ting etterstreber, men ikke klarer å oppnå.
I affinitetsargumentet lærer vi at partikulære ting, som er synlige, er sammensatte og aldri i samme tilstand, og av den grunn forgjengelige; mens sjelen og formene er enkle : De befinner seg «i sin enhetlighet og selvstendighet på samme måte og i samme tilstand bestandig og er aldri noen gang og på ingen måte utsatt for noen forrandring». (Platon, 2001, s.44)
Ifølge Faidons Platon er den sanselige verden et bilde, en ufullkommen verden av forandring. Den oppfattes kun gjennom kroppen, som er et fengsel av begjær og en distraksjon fra sannheten. Likevel er tingene i den sanselige verden, de partikulære tingene, delaktige i former. Filosofen kan gjennom disiplin holde kroppen i sjakk (Platon, 2001, s.30), og sjelen kan trene seg opp i den sanselige verden til å gjenkjenne den formen tingen deltar i. På denne måten kommer den nærmere sannheten. Platons epistemologi gjør rede for hva kunnskap er og hvordan den oppnås – kontemplasjon av former av en sjel som er adskilt fra kroppen – men synes ikke å være skeptisk til kunnskap. (Silverman, 2022)
Kilder
Platon. (2021). Utdrag fra Faidon. I S. Watzl (Red.), Virkeligheten – hvordan det ser ut og hvordan det er. I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 174-187). Oslo: Gyldendal Akademisk.
Silverman, A. (2022). Plato’s Middle Period Metaphysics and Epistemology. I E. N. Zalta & U. Nodelman (Red.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Høst 2022 utg.). Stanford: Stanford University.
Platon. (ca. 385 f.Kr./2001). Faidon. I E. Kraggerud (Overs.), I Platons samlede verker: Bind IV (s. 7-98). Oslo: Vidarforlagets Kulturbibliotek.