Om metaetikk
Dette essayet refererer til «Kapittel 16: Er moralen objektiv?» i Exphil-pensumet ved Universitetet i Oslo. Det vil interessere et bredere publikum av lesere i alle aldre som er interessert i filosofi og etikk. (ca. 1000 ord)
Vi tar utgangspunkt i kapitlet som gir en innføring i metaetikk i Exphil-pensumet. For å belyse temaet trekker vi særlig på diskusjoner fra Platon og Aristoteles, men viser også til nyere innføringer i metaetikk og bidrag fra moderne filosofer. Vi skal se nærmere på hva som kjennetegner metaetiske spørsmål, og hvorfor de fortsetter å utfordre tenkere den dag i dag.
Meta-etikken er ute etter å forstå «de metafysiske, epistemologiske, semantiske og psykologiske forutsetningene og engasjementene bak moralsk tenkning, diskusjon og praksis». Metaetikkens problemstillinger er derfor alltid abstrakte: De tar et skritt tilbake fra spesifikke moralske debatter, holdninger og påstander, og skaper en nøytral bakgrunn mot hvilken disse debattene, holdningene og påstandene kan vurderes. Metaetikken er ikke ukontroversiell: Noen kan hevde at den svekker premissene for moralen som «folk tar for gitt» når de prøver å forstå dem, og gjør dem mistenkelige. Det som står på spill, er en degradering av «vår moralske sans». (Sayre-McCord, 2023) Kort sagt, en oppløsning av troen på (viktigheten av) moralen, i kraft av å stille spørsmål ved dens grunnlag. Spesielt kan det hevdes at moralteori ikke har noen innflytelse over praksis : «Hva vi gjør», viser psykologisk forskning, «avhenger i stor grad av hvordan vi føler oss i øyeblikket, og av situasjonen vi finner oss i.» Dessuten kan verdien av en moralteori hvis opphavsmann ikke ser ut til å være «moralsk prisverdig folk», betviles, som når Aristoteles ser for seg en lavere moralsk status for kvinner og slaver, eller hos Kant og hans rasehierarki. (Watzl, 2021, s.437)
Metaetiske spørsmål springer likevel ut av en naturlig nysgjerrighet på moralens natur, og er gjennomgående i filosofihistorien. I Platons Republikkens første bok fastslår kynikeren Thrasymachus at «det rettferdige er ingen annet enn det som gagner den sterkere», som er «kloke og dyktige», da de «er i stand til å tvinge stater og folk under sin makt». (Platon, 1946, s.34) Rettferdighet er en fabel for de svake, arrangert til fordel for et mindretall, og dermed en unyttig byrde. (Sayre-McCord, 2023) Glaukon derimot veier fordeler og ulemper ved urettferdighet : Å «gjøre urett er av natur et gode, det å lide urett et onde, men […] det siste er et meget større onde enn det første er en gode». Slik er dermed «rettferdighetens opprinelse og vesen» : En «middelvei mellom det største gode – å gjøre urett uten å bli straffet – og det største onde – å lide urett uten å kunne hevne seg». Alle skapninger, og særlig både de rettferdige og de urettferdige, drives av en samme «tvang til makt». De streber etter makten som et gode. Rettferdigheter er ikke «et gode i seg selv» og «ingen [er] frivillig rettferdig» : «Det er bare lovens makt som tvinger en til aktelse for like rett». (Platon, 1946, s.67-69) Det som er rett, er det som står i loven, garantisten for et bedre samfunn. Til sist, Sokrates forklarer Thrasymachus og Glaukon hvorvidt rettferdighet ikke er en menneskelig oppfinnelse: «Den tilbyr uavhengige og evige standarder som menneskelig praksis, konvensjoner og institusjoner kan bedømmes opp mot». (Sayre-McCord, 2023)
Dette er noen av spørsmålene som opptar metaetikken : For det første, hva er moralens natur? Realismen hevder at det finnes objektive moralske verdier. De virulente moralske debattene og ideen om moralske fremskritt (i historien) taler for dette: De ville være meningsløse uten sanne verdier som motpartens meninger, eller fremskrittet, kan vurderes opp mot. (Watzl, 2021, s.438) Det motsatte partiet er det antirealistiske: Moralske verdier er alltid avhengige av dem som bærer dem, deres tanker eller følelser, deres skikker og praksiser – Sharon Street sier «sinnesavhengige» moralske verdier, verdier altså som formes bare av individuelle mentale tilstander : bekymringer, ønsker, tilbøyeligheter eller emosjoner. En delmengde av antirealistene er relativister: Moralske verdier er kontingente av tid eller kultur. For ikke-relativistiske antirealister, er moralske verdier avhengig av «aspekter ved menneskesinnet» som alle mennesker har til felles. Sharon Street, for eksempel, er interessert i en evolusjonær genealogi av moral. De moralske verdiene som synes å bestå på tvers av tidsaldre og kulturer, skyldes utelukkende «den tilfeldige evolusjonsprosessen gjennom naturlig utvalg». Til sis, en nihilist går lenger enn å tilskrive moralske verdier en kontingens til visse særegenheter (relativisme): Han benekter eksistensen av moralske verdier overhodet.
For det andre, en moralsk epistemologi tar sikte på å etablere grunnlaget og betingelsene for moralsk kunnskap. For en moralsk skeptiker er det ikke mulig å vite hva moralske verdier er – uansett om de eksisterer (realister) eller ikke (antirealister). For en rasjonalist er det mulig å finne frem til moralske sannheter ved å konsultere fornuften – hos Kant oppnås moral kunnskap fra syntetiske a-priori dommer. A priori, fordi det som er moralsk eller ikke, er det nødvendigvis, det vil si ubetinget, særlig uavhengig av empirien. Syntetisk, fordi premissene for den moralske dommen, det som bedømmes, ikke inneholder dens konklusjon, om det som bedømmes er moralsk eller ikke. Det er ikke et analytisk resonnement ut fra det som skal bedømmes alene som fører til dommen: Noe ytterligere, selve moralen i oss, må legges til for at det skal være mulig å bedømme. Kant er helt klart en antinaturalist: Naturalisten har noe av både ontologen og epistemologen i metaetikken. Han hevder at moralske fakta er fakta som er holdningsuavhengige og naturlige. Han er en realist - og dermed en ontolog - når han hevder at moralske fakta er uavhengige av agenters holdninger. Men moralske fakta er også naturlige i hans øyne: De kan undersøkes ved hjelp av den vitenskapelige metoden. Her er han en epistemolog. Den moralske epistemologen Kant er en rasjonalist som ikke kjenner moralske fakta fra naturen og empirien, men fra fornuften.
For det tredje kan innenfor metaetikken skilles mellom kognitivister og ikke-kognitivister. De diskuterer moralens språk og psykologi: hva slags diskurs og hva slags mentale tilstander som former og ligger til grunn for det som anses som moralske utsagn. Her enes ikke-kognitivistene – generelt – om to teser: Den første, «semantisk ikke-faktualisme» (semantic nonfactualisme) «benekter at predikative moralske setninger uttrykker proposisjoner eller har substansielle sannhetsbetingelser». Moralsk innhold kan ikke prøves på sannhet eller usannhet. «Psykologisk ikke-kognitivisme» (psychological non-cognitivism) er deretter tesen som benekter at de sinnstilstandene som konvensjonelt uttrykkes ved moralske ytringer, er overbevisninger eller mentale tilstander. Moralske utsagn uttrykker ikke-kognitive holdninger, slik som følelser (ekspresjonalisme, emosjonalisme). (van Roojen, 2024)
Alle er formet av sin egen moralske historie: Den moralen vi blir opplært til, påvirkningen fra miljøet. Vi kan derfor spore en « moralens genealogi », altså de moralske følelsenes, begrepenes eller holdningenes opprinnelse og historie - den store historien eller den personlige. (Watzl, 2021, s.440) Genealogien til våre moralske holdninger, mener Street, refleksjonen altså over deres opprinnelse, kan bidra til å enten styrke eller undergrave disse holdningene.
Kilder
Watzl, S. (2021). Er moralen objektiv? I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s.436-444). Oslo: Gyldendal Akademisk.
Street, S. (2021). Er det egentlig noe som betyr noe, eller er vi bare evolusjonært utviklet til å tro det? I O. S. Davanger (Overs.), I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s.445-453). Oslo: Gyldendal Akademisk.
Platon. (ca. 380 f.Kr./1946). Staten. I H. Mørland (Overs.), Staten: Første del (Politisk bibliotek: Klassikerne nr. 1). Oslo: Dreyers Forlag.
van Roojen, M. (2024). Moral Cognitivism vs. Non-Cognitivism. I E. N. Zalta & U. Nodelman (Red.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Sommer 2024 utg.). Stanford: Stanford University.
Lutz, M. (2024). Moral Naturalism. I E. N. Zalta & U. Nodelman (Red.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Sommer 2024 utg.). Stanford: Stanford University.
Sayre-McCord, G. (2023). Metaethics. I E. N. Zalta & U. Nodelman (Red.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Vår 2023 utg.). Stanford: Stanford University.