Om livskvalitet og psykologi
David Benatar sier følgende i teksten «Hvor ille er det å bli til?»:
«Jeg har argumentert for at kvaliteten på folks liv er mye verre enn de tror, og jeg har vist hvordan en forståelse av menneskelig psykologi kan forklare hvorfor folk tror at livene deres er bedre enn de virkelig er.» (s. 430)
Denne teksten presenterer og vurderer kritisk David Benatars argumentasjon for at menneskers liv er verre enn de tror, og at psykologiske mekanismer systematisk forvrenger vår vurdering av livskvalitet. (ca. 1500 ord)
Benatars sentrale påstand er todelt: For det første at menneskers liv inneholder langt mer lidelse enn vi erkjenner, og for det andre at vi systematisk overvurderer kvaliteten på våre liv på grunn av psykologiske forsvarsmekanismer. Hans hovedpoeng er ikke simpelthen at livet inneholder mer vondt enn godt, men at vi ikke klarer å vurdere livskvalitet korrekt fordi vår persepsjon er systematisk forvrengt.
Benatar bygger sin argumentasjon på en omfattende katalog over menneskelig lidelse. Han peker på at de fleste mennesker opplever en rekke former for ubehag: «sult, tørst, trykket en kjenner når tarmene og blæren er sprengfulle, tretthet, stress, temperaturubehag» samt mer alvorlige former som «hodepine, frustrasjon, irritasjon, forkjølelse, menstruasjonssmerter» og eksistensielle plager som «kjedsomhet, tristhet, depresjon, ensomhet». (Benatar, 2021, s. 422) Viktigere enn mengden er imidlertid fordelingen: Benatar argumenterer for at «en vurdering av hvor dårlig et liv er, må være mer komplisert enn simpelthen å trekke goder fra onder», fordi faktorer som rekkefølge, intensitet og livslengde påvirker hvordan vi opplever godt og vondt. (Benatar, 2021, s. 416)
Den andre delen av Benatars argument forklarer hvorfor mennesker ikke deler hans pessimistiske konklusjon. Han identifiserer tre hovedmekanismer som systematisk forvrenger vår vurdering av livskvalitet.
For det første peker han på «den velkjente Pollyanna-prinsippet», som innebærer at «det er en tendens til å fokusere mer på positive sider av livet enn på negative». (Benatar, 2021, s. 428) Denne optimismebiasen gjør at vi selektivt husker og vektlegger gode opplevelser, mens vi bagatelliserer eller glemmer dårlige.
For det andre diskuterer han tilpasning og vaneeffekter. «Vi tilpasser oss situasjonene våre», forklarer Benatar, og «kan være opptatt av at livene våre ikke kunne ha vært verre, heller enn hvor mye bedre de kunne ha vært». (Benatar, 2021, s. 428) Denne mekanismen gjør at selv betydelig lidelse normaliseres og aksepteres som en del av livet.
For det tredje nevnervår tendens til å sammenligne oss med de som har det verre: «Vi teller oss heldige, for eksempel, at vi ikke har det så ille som de som har det verre enn oss». (Benatar, 2021, s. 428) Denne nedadgående sosiale sammenligningen gir en illusorisk følelse av at vårt liv er godt.
Likevel er Benatars argumentasjon for at det finnes en tendens til å overvurdere sin egen lykke problematisk på flere måter. Til å begynne med lider den av visse dialektiske svakheter. Argumentasjonen skrider frem gjennom opplistingen, som underbygges av akademiske referanser, av flere kjente psykologiske fenomener. Først Pollyanna-prinsippet eller tilbøyeligheten til optimisme, deretter «tilpasning, tilvenning eller vannedannelse», og til slutt «implisitt sammenligning med andres velvære». Likevel er det andre fenomenet, tilpasning, en viktig forklaringsfaktor for det første. De to fenomenene sammenfaller derfor i stor grad, noe som reduserer beviset til to ledd. Videre innrømmer forfatteren kontingensen til fenomenene tilpasning og sammenligning: til syvende og sist er det bare Pollyanna-prinsippet som «gjør folk klart mer tilbøyelige til overdrevent positive vurderinger». Og siden tilpasning forklarer Pollyanna-prinsippet, må Benatar redde resonnementet sitt ved å spekulere, denne gangen uten støtte fra akademiske referanser, at dette prinsippet også bekreftes, selv om med mindre styrke, når fenomenene tilpasning og sammenligning blir omvendt (tilpasning til det positive og sammenligning med bedre liv). (Benatar, 2021, s.417-420)
Til slutt, for å gjenopprette tilliten til de psykologiske prinsippene som ligger til grunn for argumentasjonen hans som en siste utvei, peker forfatteren på deres selektive fordel i den naturlige evolusjonen: tendensen til optimisme finnes, siden den fremmer liv og reproduksjon. Resonnementet følger linjen til evolusjonspsykologien, som påstår at de kognitive programmene i menneskehjernen, som styrer atferden som respons på miljødata, er tilpasninger; og at, som en følge av dette, forståelsen av hjernens arkitektur gir en systematisk forståelse av kulturelle og sosiale fenomener. (Downes, 2024)Flere innvendinger kan formuleres mot både evolusjonspsykologi og Benatars argumentasjon.
For det første kan et trekk være fordelaktig for utførelsen av en funksjon uten å være resultatet av en tilpasning til akkurat denne funksjonen. Havskilpaddens framfinner er primært en tilpasning til fremdrift i vann, mens utformingen deres sekundært er til fordel for hunnen når hun graver reir. Omvendt kan en tilpasning som tidligere var fordelaktig, i dag være utdatert – blindtarmen vår (Sober) – eller til og med skadelig.
Videre kan den samme funksjonen realiseres av flere design. Darwin blir slått i «sin undersøkelse av orkideer» av «den endeløse mangfoldigheten av strukturer – sløseriet av ressurser – for å oppnå det samme målet, nemlig befruktningen av en blomst ved pollen fra en annen plante.» (Darwin, 1862/1867, s. 284) Å gjøre ‘reverse engineering’ av designet (optimismen) ut fra funksjonen (hindre selvmord og oppfordre til reproduksjon) blir dermed kompromittert. Dette bekreftes av mangfoldet i livsriket, som har sofistikert inn i grener og undergrener en myriade av mulige realiseringer av «programmet» for genenes overlevelse. (Dawkins)
Til slutt kan man også hevde en særegenhet ved menneskets natur, som unndrar seg naturlig seleksjons diktat: «Snarere enn at menneskets natur er en samling av delte, faste og universelle psykologiske trekk», kan menneskets natur ses som «hele klyngen av menneskelige trekk, inkludert all variasjon i alle våre trekk». (Downes, 2024) Her mener samme Dawkins i ’Det egoistiske genet’ at han ikke skriver en «redegjørelse for menneskers […] atferd». Å forstå naturlig seleksjon får en til å anta at mennesker og alle levende vesener oppfører seg egoistisk. «[…] hvis vi iakttar at menneskers atferd faktisk er altruistisk, står vi overfor noe virkelig forvirrende.» (Dawkins, 2021, s. 256) Det er betvilelig at evolusjon forklarer psykologiens nyanser og variabilitet i tilstrekkelig grad og spørsmålet står åpent om hvorvidt kultur og samfunn har makten til å sette sine krefter opp mot genenes blinde begjær.
Paradoksalt nok påkaller antinatalisten Benatar selve «den biologiske verdens dynamo» til unnsetning, samtidig som han, «ved å fremme ønskeligheten av å avslutte alt sansende liv, stiller seg opp mot den mest primordiale av alle drifter eller instinkter som kjennetegner livsfenomenet.» (Van Niekerk, 2022, s. 7–8) Med denne siste begrunnelsen gjennom evolusjon er det Benatars argumentasjonsbygning som kollapser.
[Som du har sett, har vi mye å si om Benatars begrunnelse gjennom evolusjon, som faktisk er veldig kortfattet i teksten hans. Dette gjorde det mulig for oss å knytte sammen med Dawkins’ tekst. En essay kan fritt velge hva den ønsker å vektlegge; det er fordelaktig å utforske punkter som kan være gjenstand for rik diskusjon, for eksempel på grunn av forfatterens personlige affinitet til et emne eller litteraturens omfang. Vi har skrevet et essay spesifikt om denne ‘forklaringen gjennom evolusjon’ til Benatar: du vil der lese en fordypning av den foregående argumentasjonen sentrert rundt mulige innvendinger mot evolusjonspsykologien.]
Mennesket er utsatt for psykologiske skjevheter, hevder Benatar, som han selv er fritatt fra: hans kalkyler av lidelsen bekrefter ikke tegnene på en tendens til optimisme. Benatar ville da falle offer for en variant av de psykologiske forvrengningene – den overdrevne pessimismen – som bærer opp argumentet hans.
Hans psykologiske bilde virker forhastet. Fra en metodisk gjennomgang av kjente kognitive skjevheter trekker han en generell konklusjon om at vi misforstår hvor ulykkelige vi er. Men psykologi handler nettopp om subjektivitet: Selv om et ‘allvitende’ ytre blikk skulle mene at en person undervurderer sitt eget ubehag, kan ikke vedkommende likevel oppleve seg som lykkelig? I så fall er det nettopp de psykologiske mekanismene som gjør at et objektivt vanskelig liv subjektivt leves som godt.
De psykologiske skjevhetene som påberopes er en form for selvbedrag. Ta tilbøyeligheten til å sammenligne seg med dem som har det dårligere enn en selv. En slik skjevhet kan bare forekomme hvis det også finnes de som har det bedre enn en selv, og hvis man vet at de eksisterer. (Hvis man ikke vet at det finnes de som har det bedre enn en selv, finnes ikke muligheten til å sammenligne seg med dem - eller å ignorere dem.) Et selvbedrag av denne sorten produserer to klassiske paradokser, der det første, eller det «statiske» paradokset, «gjelder selvbedragerens sinnstilstand»: hvordan kan man samtidig være bevisst at det finnes mindre heldige enn seg selv og ignorere dette. Det andre - det såkalte dynamiske eller strategiske paradokset - gjelder prosessen eller dynamikken i selvbedraget: «hvordan kan en person ha til hensikt å bedra seg selv uten å gjøre sine intensjoner virkningsløse?» To skoler forsøker å mestre disse paradoksene: den ene krever et visst skisma, tidsmessig eller psykologisk, som isolerer to psykiske entiteter, der den ene bevisst bedrar den andre. Den andre mykner opp paradoksenes bokstavelige tolkning: noe «mellomliggende tro» eller noen «skiftende grader av godtroenhet gjennom prosessen» gjør selvbedrag plausibelt. (Deweese-Boyd, 2024) Behovet for å ty til slike sofistikeringer viser i hvert fall at begrepet reiser problemer som Benatars tekst unnviker ved å tie.
Utilitaristen John Stuart Mill fremsetter et tydelig aritmetisk prinsipp: maksimering av lykke på menneskehetens skala, der «[m]ed lykke menes glede og frihet for smerte; med ulykke menes smerte og mangel på glede.» (Mill, 1861/2021, s.399) Derimot er målestokken for den utilitaristiske kalkylen som Benatar skisserer for å fremme ønskeligheten av å avslutte alt sansende liv, ikke klar. Han nevner karakteren “bra” eller“dårlig” ved et liv fullt av “positive” eller“negative erfaringer”, en “livskvalitet” eller “velvære” som har en “faktisk” verdi, der de “subjektive vurderingene” ville være lite pålitelige. (Benatar, 2005/2021, s.417-418) Men en mindre passiv lykke synes antydet med “et liv der man oppnår sine mål og tilfredstilles i økende grad”. Han foreskriver for sin operasjon en vekting som er både upresis og vilkårlig: det er ikke bare mengdene av lykke og ulykke som teller, men også deres «rekkefølge», deres «intensitet» og varigheten av eksistensen som erfarer det - og påstanden fremstår med et aksioms dristighet. En særegen «terskel av onder», hvis høyde er ukjent, forbyr definitivt tilgangen til lykke for den som overskrider den. Benatar kunne, like vilkårlig, ha antatt den diametralt motsatte hypotesen, om en terskel av lykke som forbyr ulykke - og synes tilbøyelig til en pessimisme som ‘forvrenger’ en beregning som for øvrig er dårlig definert.(Benatar, 2005/2021, s.415-416)
Når det gjelder ‘livets mening’ er tolkningene tallrike. Sjelsorienterte synspunkter vil appellere til utsiktene til evig liv. For en subjektivist varierer meningen med livet fra person til person, den initieres i hver enkelts sinn, og realiseres med sin aktualisering vi kunne kalle «selvrealisering» - vanligvis gjennom å nå sine høye mål, oppnå det man ønsker eller realisere det man mener er viktig. For objektivisme er de objektene som er verdige å forfølge uavhengige av hvorvidt visse sinn anser dem som valgverdige: de er det universelt fordi de er iboende verdifulle. (Metz, 2023) Man aner at pessimisten Benatar fornekter muligheten for å virkeliggjøre et liv ‘som har mening’ - uten at det for den sak skyld framkommer tydelig hva denne ‘livet mening’ ville være, hvis utilgjengelighet gjør livet og prokreasjon uutholdelig.
Benatar lever med sitt argument om asymmetrien mellom tilstedeværelsen og fraværet av smerte og glede faktisk i en binær verden som den minste mengde ondskap gjør ulevelig (Benatar, 2006): «[D]et onde ved å eksistere (f.eks. smerter) er reelle ulemper i forhold til å ikke eksistere, mens det gode ved å eksistere (gleder) ikke er reelle fordeler i forhold til å ikke eksistere, ettersom det i sistnevnte tilstand ikke finnes noen som kan bli fratatt dem.» Følger vi Benatar, ville den eneste levedyktige verden være en verden fri for ondskap - som man kan prøve å tenke seg: et «hedonistisk paradis» uten «feilaktige handlinger» og dermed heller ingen «riktige eller gode handlinger», uten motstand eller fare som man kan vise «dydene mot og utholdenhet» mot, «kjærlighet, generøsitet, [eller] måtehold» - en «’perfekt’ (for Benatar ‘smertefri’) verden» som i sum «neppe ville kunne bidra til utviklingen av den menneskelige personlighetens moralske karaktertrekk». (Van Niekerk, 2022, s.9-10)
Man kan kontrastere den utilitaristiske kalkylen til Benatar, hvis mangler vi har påpekt, med Mills moral - hans prinsipp om nyttemaksimering er den beste rettesnoren for utviklingen av samfunnet og menneskenaturen: han forfekter en i høyeste grad misunnelsesverdig verden, hvor «[et] utviklet sinn [...] finner uuttømmelige interessekilder i alt som omgir det: i naturen, i kunsten, i poesien, i historien, i menneskehetens liv nå og tidligere og i dens fremtidsutsikter» (Mill, 2021, 404).
Kilder
Benatar, D. (2006/2021). Hvor ille er det å bli til? I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 424-430). Oslo: Gyldendal Akademisk.
Dawkins, Richard. (2009/2021). Kapittel 11. Evolusjon: Er vi overlevelsesmaskiner skapt av genene våre? I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 245–276). Oslo: Gyldendal Akademisk.
Mill, J. S. (1861/2021). Utilitarisme. I K. Dramer (Overs.), I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 395-412). Oslo: Gyldendal Akademisk.
Benatar, David. (2006). Better never to have been: The harm of coming into existence. New York: Oxford University Press.
Darwin, Charles. (1867). On the various contrivances by which British and foreign orchids are fertilised by insects. 2nd ed. London: John Murray. (Reprinted, with a new foreword, Chicago: University of Chicago Press, 1984; original work published 1862.)
Downes, Stephen M. (2024). Evolutionary psychology. I E. N. Zalta & U. Nodelman (Red.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Fall 2024 Edition). Hentet fra https://plato.stanford.edu/archives/fall2024/entries/evolutionary-psychology/.
Metz, T. (2023). The Meaning of Life. I E. N. Zalta & U. Nodelman (Red.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Fall 2023 utg.). Hentet fra https://plato.stanford.edu/archives/fall2023/entries/life-meaning/
Roberts, M. A. (2024). The Nonidentity Problem. I E. N. Zalta & U. Nodelman (Red.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Fall 2024 utg.). Hentet fra https://plato.stanford.edu/archives/fall2024/entries/nonidentity-problem/
Deweese-Boyd, Ian. (2024). Self-deception. In E. N. Zalta & U. Nodelman (Eds.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Fall 2024 Edition). Retrieved from https://plato.stanford.edu/archives/fall2024/entries/self-deception/