Om kulturbegrepet
Om kulturbegrepet hos K.A. Appiah (ca. 1400 ord)
Denne teksten er en kommentar til K.A. Appiahs tekst i «Kapittel 20 : Om kultur og identitet»i det nye exphil-programmet ved Universitetet i Oslo.
Mens lesingen holder seg nær teksten, lærer du to måter å definere kulturbegrepet på, og reflekterer over begrepet vestlig sivilisasjon.
Spørsmålet om opprinnelse er dagligdags for mennesker med minoritetsbakgrunn i Norge og USA.Appiah, som har sine røtter i både Storbritannia og Ghana, mener at spørsmålet «Hvor kommer du fra ?» egentlig betyr «Hva er du?». Det er altså mindre et spørsmål om personlig historie enn om identitet og type. (Torsen, 2021, s.329) I boken The lies that bind fra 2018 mener Appiah at vi vanligvis kategoriserer identitet etter fem kategorier, nemlig «livssyn, nasjon, hudfarge, klasse og kultur». Vår oppfatning av disse kategoriene er fortsatt basert på ideer fra 1800-tallet. Forfatteren inviterer oss til å se nærmere på disse fundamentene for sosial identitet, den identiteten som gjør hvert enkelt menneske til tilhørende i en gruppe, i lys av nyere kunnskap. Sosiale identiteter definerer tilhørighet og ekskludering, og en storstilt endring i måten identitetsmarkører oppfattes på, har derfor innvirkning på folks liv. Identitet er ikke selvvalgt, den påvirkes av tid og ideer. (Torsen, 2021, s.330)
Vi påberoper oss jevnlig en vestlig kultur og et vestlig verdigrunnlag, og begrepet trenger å avklares. Kulturbegrepet inneholder to komponenter: en deskriptiv og en evaluerende komponent. Kultur innebærer nemlig «en beskrivelse av en kompleks helhet som inkluderer kunnskap, tro, kunst, moral, lover, skikker og vaner som vi får gjennom å være medlem i et samfunn». Men det er også «et ideal, som rommer de beste, mest verdifulle resultatene av en måte å leve på».
Vårt begrep om vestlig kultur fremkaller «kunnskap, tro, skikk og bruk», men inkluderer naturligvis ikke deres bøyningsformer på alle steder og til alle tider siden den greske antikken. Kanskje sikter det til en felles, verdifull kjerne som går i arv fra generasjon til generasjon. Så kommer den andre betydningen i spill, «når folk trekker fram de mest eksemplariske og fullkomne produktene fra ulike vestlige samfunn som uttrykk for vestlig kultur». Denne eksemplariske kulturen er ikke hverdagens eller flertallets kultur. Appiah stiller spørsmål ved gapet mellom den arven vi påberoper oss, og realiteten i våre skikker og vaner. (Torsen, 2021, s.331-332)
Appiah presenterer Tylors og Arnolds syn på kulturbegrepet. Den første kan sies å være den moderne sosioantropologiens far. Han var begeistret for «studiet av fjerntliggende samfunn, oldtidssamfunn så vel som moderne» : virkeligheten og mangfoldet i deres kunnskap, tro, skikk og bruk. Arnold har et mye mer elitistisk syn på kultur. Kultur, siterer Appiah fra Culture and anarchy, er ifølge Arnold «vår streben etter total perfeksjon ved å bli kjent med det beste som har blitt tenkt og sagt i verden om alt som angår oss mest». Et «moralsk og estetisk ideal» som kommer til uttrykk i «kunst og litterature, musikk og filosofi». (Appiah, 2018/2021, s.534-535)
To motstridende betydninger, altså. For Tylor, finnes det ingen mennesker uten kultur. For Arnold er «primitiv kultur» nonsens. Appiah tar sikte på å klargjøre de tylorianske og arnoldske ideene som gjennomsyrer vår oppfatning av vestlig kultur, grunnlaget for vår sosiale identitet.
Gandhi antydet at den vestlige sivilisasjonen ikke var noe annet enn en fiksjon, en ønskelig fiksjon. For Appiah er det riktignok en fiksjon, men en lite attraktiv en : «en kilde til stor forvirring» og i verste fall et hinder mot å takle politiske utfordringer vi står overfor. (Appiah, 2018/2021, s.535-536)
Ideen om vestlig sivilisasjon eller kultur er for det første forvirrende fordi den blander sammen geografi og identitet. «Vesten» er geografisk og sosiologisk dårlig definert. I dag er Vesten et Nord-Atlanteren som skiller seg fra det ikke-vestlige Afrika, Asia og Sør-Amerika, den sørlige verden. Men begrepet brukes også i kontrast til den islamske verden: Det fremhever et Europa som er en direkte etterkommer av «den kristne verden».
Herodots geografi på 500-tallet f.Kr. omfatter tre kontinenter: Asia, Libya og resten av Europa. Men disse tre regionene tilsvarer ikke tre folkeslag, og Herodot undrer seg over at «jorden, som er en, har tre navn». Selv om han var født i Lilleasia, definerte Herodot seg selv og ble av sin samtid sett på som greker. Substantivet «europeer» finnes ikke på den tiden: geografi definerer ikke sosial identitet.
Begrepet «Europeere» ble første gang brukt i 754 for å beskrive seierherrene i slaget ved Tours mot muslimene i deres bemerkelsesverdige fremstøt vestover fra 600-tallet og fremover: seier over restene av Romerriket i Bysants og over Perserriket, erobring av Den arabiske halvøy mot visigoterne.
Korstogene fra 1000-tallet og utover markerte begynnelsen på den kristne gjenerobringen, med inntakelsen av Jerusalem i 1099. I løpet av de neste tre århundrene utvidet Det osmanske riket sin makt over store deler av Øst-Europa : Øst-Europa og Lilleasia blir et lappeteppe av kristne og muslimske stater. Den kristne gjenerobringen av Østen fortsatte først etter at den heilige keiserens styrker beseiret Ottomannerne ved Wien i 1529. Først på 1800-tallet ble Hellas og Bulgaria tatt over.
Fra middelalderen og fremover har Europas kulturfolk gjort krav på arven fra det beste fra antikkens greske og latinske kultur. Som en gullklump ble lærdom overført fra antikkens Hellas til Roma, videre til renessansen ved de flamske og florentinske hoffene, til de store hovedstedene i Europa og, i nyere tid, til akademiene i Europa og USA. En veldig arnoldianske metafor. Denne metaforen er imidlertid høyst problematisk hvis det dreier seg om å gjøre gullklumpen til en vestlig sivilisasjons spesifikke kjerne, i kontrast til islam : For «den klassiske arven gullet representerer, var felles for kristen og muslimsk lærdom». I 800-tallets Bagdad ble verkene til Platon, Aristoteles, Pythagora og Euklid oversatt til arabisk, og det var arabiske lærde som sørget for å videreføre et stort antall tekster som imidlertid gikk i glemsel i Europa i løpet av det Petraca kallte «Den mørke tidsalder». Mye av denne antikke bibliografien er i dag bare kjent for oss takket være gjenoppdagelsen av den i Vesten, som et resultat av arabiske forskeres lærde arbeid. Et eksempel er Aristoteles, hvis verker til dels først ble oversatt til latin på 1200-tallet, fra arabiske versjoner. Slik ble De Anima oversatt til latin fra arabisk for første gang ved hoffet til den hellige romerske keiseren Fredrik II, som nettopp hadde vendt hjem fra korstogene. Denne gullklumpen, denne «klassiske overleveringen» som «er ment å skille vestlig sivilisasjon fra kalifets arvtagere» utgjør faktisk «et slektskapsbånd mellom dem». På samme måte allierte Det osmanske riket seg med England på 1500-tallet, og i tre århundrer med Frankrike, helt frem til Napoleonskrigene, da kristne og muslimske soldater kjempet side om side.
Metaforen om gullklumpen utgjør derfor en problematisk påstand om vestlig kulturs essens. Appiah beklager denne formen for essensialisme, som kommer til syne når det hevdes at religioner er uforanderlige i kraft av hellige tekster, at nasjoner består av skikker og språk, eller at raser har en karakteristisk natur. Engelsk identitet er ikke basert på en uforanderlig essens, men på en legitim tilknytning til England gjennom samfunnets regler. Hver generasjon arver merkelappen “engelsk” fra den forrige, men innholdet endrer seg kontinuerlig. Det som kjennetegnet “engelskhet” på Chaucers tid for over 600 år siden er ikke det samme som karakteriserer engelsk identitet i dag.
Det er avslørende at begrepet vestlig kultur kom så sent: I likhet med 1700-tallsfysikernes eter dekker det med en nebuløs narrativ over en virkelighet som er langt mer nyansert enn eksistensen av en permanent kultur som i sin kjerne er «individualistisk, demokratisk, frihetsorientert, tolerant, progressiv, rasjonell og vitenskapelig». Essensialisme skaper karikaturer som kan forvrenges. Det er mulig å konstruere den motsatte karikaturen, når en ikke-europeisk kultur skryter av sin «kollektivisme, samarbeidsevne og åndelig opplysning», og bebreider den europeiske for sin «komplementære laster som galopperende materialisme, egoistisk individualisme og grådig utnyttelse».
Ifølge Appiah finnes det ingen forbrytelser mot kultureiendommer. I likhet med Arnold er han opptatt av å videreføre det beste fra sivilisasjonene, men dette er ikke sammenfallende med en rasemessig eller nasjonal essens. Former, skikker og stilarter forplanter seg fra et kontinent til et annet over tid, påvirkningene er gjensidige. Da alle «kulturelle praksiser og objekter er mobile», blir begrepet «kulturell approprasjon» irrelevant. Begrepet intellektuelle rettigheter har erobret verden, og tjener selskapene som kontrollerer dem og krever avgift på bruken av dem. Klager over intellektuell tilegnelse skjuler i realiteten andre former for utilbørlig oppførsel eller forbrytelser: kommersiell utnyttelse, respektløshet eller vanhelligelse. De som reduserer disse forholdene til et spørsmål om eiendom, støtter et kommersielt system som ikke beskytter tradisjoner som er fremmede for det.
Kilder
Torsen, I. (2021). Hvem er vi? Om identitet og kultur. I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s.329-332). Oslo: Gyldendal Akademisk.
Appiah, K. A. (2018/2021). Kultur. I L. Auestad (Overs.), fra The Lies that Bind: Rethinking Identity. I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 534-555). Oslo: Gyldendal Akademisk.