Latskap og feighet
Latskap og feighet, tenk selv! (ca. 510 ord)
Dette essayet er i hovedsak basert på en passasje fra Immanuel Kants Grunnlegging av moralens metafysikk. Det er imidlertid nærliggende å lese den samme filosofens korte essay Besvarelse av spørsmålet: Hva er opplysning?, som vi skal komme tilbake til.
Han utarbeidet følgende oppgavetema (exphil-seminarvariant):
«Immanuel Kant skriver følgende i «Besvarelse av spørsmålet: Hva er opplysning?» (s. 25):
«Umyndighet er den manglende evne til å gjøre bruk av egen forstand uten ledelse av en annen. Selvforskyldt er denne umyndigheten når dens årsak ikke ligger i mangel på forstand, men på beslutning og mot til å gjøre bruk av egen forstand uten ledelse av en annen. Sapere aude! Ha mot til å gjøre bruk av din egen forstand! er altså opplysningens valgspråk.
Latskap og feighet er årsakene til at en så stor del av menneskene, etter at de på naturlig måte for lengst er blitt satt fri fra fremmed ledelse (naturaliter maiorennes), allikevel i hele sin levetid gjerne forblir umyndige – og til at det blir så lett for andre å oppkaste seg til deres formyndere.»
Forklar hvorfor Kant mener at latskap og feighet er relevante årsaker til umyndighet. Bruk egne eksempler i forklaringen.»
Latskap er en nonchalanse, som innebærer at vi ikke bruker de ferdighetene vi faktisk besitter. Feighet er mangel på moralsk vitalitet, som et tegn på abdisering av innsats. Myndighet er en evne og en rett til selvbestemmelse. Umyndighet er dermed en manglende evne til å bestemme seg selv. Ordet kan henspille på begrepene mindreårighet og vergemål. Sistnevnte betegner en tilstand av avhengighet, og i juridisk språkbruk en status som forutsetter representasjon i sivile handlinger for en mindreårig eller en person som ikke kan holdes ansvarlig for sine gjerninger. Vi skal vise hvorfor, ifølge Kant, latskap og feighet er årsaker til umyndighet.
Fornuftige vesener har en plikt til å bruke fornuft. Hver maksime, som er handlingsprinsipp, bør sammenlignes med og testes mot den kategoriske imperativen. Det er forutsetningen for at maksimer får moralsk innhold, som innebærer at den handlende blir seg klar over sin underordning under moralloven : For det første, hvis maksimen ikke konfronteres med det kategoriske imperativ, kan handlingen, selv om den tilfeldigvis faller sammen med plikten, ikke utføres «av plikt ». I tillegg er det i dette tilfellet ikke mulig å bestemme handlingens moralske verdi, som aldri ligger i dens følgevirkninger, men kun kan finnes i maksimen.Til sist, å ikke teste maksimen opp mot moralloven utelukker selvsagt at «forestillingen om loven i seg selv» er «viljens bestemmelsesgrunn» : det blir umulig å vise «aktelse for loven» som tilsvarer lucidetheten om at «viljen umiddelbart blir bestemt av loven». For at maksimen skal få et moralsk innhold, at den maksimerer dette og nærmer seg det fremragende gode, som er aktelsen for moralloven, har det fornuftige vesenet en plikt til å bruke fornuft, noe som representerer en innsats.
Det kategoriske imperativ stemmer fra fornuft og alle mennesker er medforfatter til moralloven. Å handle i samsvar med plikten og av aktelse for moralen er å bestemme seg selv ved å underkaste seg loven som ble skrevet av fornuft selv. Det finnes en plikt til å bruke fornuften, og det er ved å bruke fornuften til å underkaste sin maksime den moralske loven at mennesket utøver selvbestemmelse, altså myndighet over seg selv.
Hvis vi ikke anstrenger oss for å bruke fornuften – feighet og latskap –, mister vi muligheten til å underkaste oss den universelle moralloven, til å maksimere andelen av god vilje i formuleringen av hver enkelt maksime, som er ensbetydende med selvbestemmelse og autoritet over oss selv. Feighet og latskap er årsaker til umyndighet.
Et eksempel på intellektuell feighet er fraværet av kritisk tenkning når det gjelder å danne seg en mening om et aktuelt tema - sårbarhet for pseudovitenskap og manipulasjon. Det å opprettholde seg selv i live illustrerer også Kants begrep om maksimen og moralloven. Det finnes både en plikt og en tilbøyelighet til å holde seg i live. Så lenge denne tilbøyeligheten lever i beste velgående, har handlingen «intet moralsk innhold» : livet tas vare på «i overeenstemmelse med plikten, men ikke av plikten». Men så snart denne tilbøyeligheten forsvinner, lidelse eller livets ende, og handlingen blir totalt styrt av plikt: maksimen får maksimalt moralsk innhold. (Kant, 1785/2021, s.348)
Kilder
Kant, I. (1784/2021). Besvarelse av spørsmålet: Hva er opplysning? I Ø. Skar (Overs.), I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 25-31). Oslo: Gyldendal Akademisk.
Kant, I. (1785/2021). Grunnlegging av moralens metafysikk. I E. Schwabe-Hansen (Overs.), I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 344-363). Oslo: Gyldendal Akademisk.