Kants deontologi: moral og lykke
I det følgende vil vi drøfte følgende problemstillinger knyttet til pliktsetikk:
Ifølge Kant vil det å handle moralsk ofte være i konflikt med egen lykke. Hva er det som avgjør om en handling er moralsk, ifølge Kant?
[Dette essayet besvarer en reell eksamensoppgave fra seminarvarianten ved Universitetet i Oslo. Det er på «A‑nivå»;-]
Deontologi er en av de tre hovedretningene innen normativ etikk, som er opptatt av hvilke valg som moralsk sett er påkrevd, forbudt eller tillatt. Dydsetikken, som vi har sett, er opptatt av utviklingen og vurderingen av den typen person man er, av ens dyder : en dyd er «et utmerket karaktertrekk», en «disposisjon som er godt forankret i den som innehar den - noe som går til bunns, i motsetning til en vane» (Hursthouse & Pettigrove, 2023). I kontrast hertil er både deontologien og utilitarismen opptatt av handlinger – men på ulike måter. Utilitarisme maksimerer generelt den nytelsen som handlingens påvirkninger medfører. Deontologien tar derimot hensyn til handlingers egenverdi, uavhengig av deres konsekvenser.
En handling er aldri etisk i kraft av dens (gode) konsekvenser for den handlende, og heller ikke i kraft av de følelsene som følger med. Eventuelle positive konsekvenser eller følelser er tilfeldige og verken tilfører eller forringer handlingens etiske karakter. Det er et ledemotiv i Grunnlegging for moralens metafysikk, for eksempel : «Handlingens moralske verdi ligger altså ikke i den virkning som man venter seg av den, heller ikke i noen handlingsprinsipp som må hente sitt motiv fra den forventede virkning.» (Kant, 1785/2021, s.351) Det første utsagnet forkaster en direkte konsekvensvurdering, som i den senere handlingsutilitarismen til en Bentham eller en Mill, mens det andre avviser en slags regelutilitarisme, som John Rawls senere synes å forsvare i To Regelbegreper (Rawls, 1955/1970).
Dessuten er det ikke nok for en handling å være i samsvar med plikten for at den skal være etisk. Den må også være bevisst motivert av dette samsvaret med moralloven. Formuleringen står i innledningen til Kants Grunnlegging for moralens metafysikk: «For at noe skal være moralsk godt er det ikke tilstrekkelig at det er i overeenstemmelse med moralloven [denne overensstemmelse kan være tilfeldig], men de må også skje for dennes skyld.» (Kant, 1785/1970, s.5) Men hvordan kan vi være sikre på at vi faktisk handler «av plikt», «ut fra et moralsk sinnelag»? Våre egne beveggrunner forblir skjult for oss, ifølge Kants Moralens metafysikk : «Det er nemlig ikke mulig for mennesket […] å skue så dypt i sitt egen hjerte, at det kan være fullstendig sikker på at dets moralske hensikt og sinnelag er rent, selv om det ikke er i tvil om handlingens lovmessighet». Plikten om å «søke maksimen for handlingen [...] alene i loven» er altså ubestemt, den foreskriver kun en innsats for moralsk foredling, for å minske gapet mellom den graden av moralsk drivkraft vi tilskriver oss selv og den faktiske. (Kant, 1797/1970, s.145-146) Maksimen hos Kant er «det subjektive handlingsprinsipp» som må «skjelnes fra det objektive prinsip, nemlig det praktiske lov». (Kant, 1785/2021, s.356) Maksimen er den selvpålagte regelen som til syvende og sist avgjør «i handling». Maksimen er derfor ufullkomment konsistent med moralloven. Den har bare moralsk innhold hvis, og i den grad, den foreskriver en handling som er utført «av plikt».
Det er fordi mennesket er fritt, fordi dets vilje kan betraktes som løsrevet fra naturens ufravikelige lover, og fordi det er i stand til å innrette sine intensjoner etter fornuftens moralske lover, at dets handlinger kan ha en etisk verdi : Vi kan tvinges til handlinger, men ikke til intensjoner ; å handle etisk er å handle i samsvar med fornuftens moralske lover, av egen fri, god vilje. Innledningen til Grunnlegging av moralens metafysikk åpner med det skillet i gresk filosofi, som Kant selv tar opp, mellom tre vitenskaper: logikk, fysikk og etikk : Mens fysikken er opptatt av «naturlover», etikk, altså «moralfilosofi» eller «moralens metafysikk» er nettopp den vitenskapen om «frihetslover». (Kant, 1785/1970, s.3)
Grunnprinsippet for fornuftens lover, som ethvert rasjonelt vesen er medforfatter av, er det kategoriske imperativ, som Kant formulerer på fire ulike måter i Grunnlag for moralens metafysikk. Et imperativ er da det objektive moralske prinsippet – dets mest generelle formel – som jeg forestiller meg selv, og som utgjør en tvang for min vilje. Et imperativ er et «skal», det forplikter, tvinger, viljen til det som er objektivt godt å gjøre. Men viljen er også underlagt subjektive krefter, det behagelige, tilbøyeligheter, behov. Gud, eller en helgen, har ingen vilje: De mangler tilbøyelighetskomponenten, det finnes ikke noe mellomrom mellom fornuftens objektive bud og handling. Et hypotetisk imperativ peker mot, er et middel for å nå, et mål. Et kategorisk imperativ, derimot, fremstiller «en handling som objektiv-nødvendig i seg selv uten relasjon til et annet mål». (Kant, 1793/2021, s.354-356) Alle kan strebe etter å utvikle dyktigheten til å nå alle slags mål, noe som kommer til uttrykk i foreldrenes omsorg for å vekke barna til ulike kunstarter. Det er imidlertid ett mål som alle mennesker begjærer, nemlig lykken, og dyktigheten, så å si, til å nærme seg den, er klokskap. Klokskapets forskrifter, som peker på midler til lykke, er assertoriske, hypotetiske imperativer. Det kategoriske imperativ er uavhengig av handlingen og dens konsekvenser. Det er «moralens imperativ ». Det krever, ubetinget : «Handle bare etter den maksimen gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov». (Kant, 1793/2021, s.356-357) Dette utgjør kategorisk imperativs universallovsformulering.
Deontologien kan kritiseres for å være lite praktisk anvendelig. Hvordan kan agenten sikre sin egen moralske renhet? Kant håndterer innvendingen i Grunnlegging av moralens metafysikk : Det er absolutt umulig å utlede fra erfaringen at det finnes «et rent moralsk sinnelag», altså maksimer som «utelukkende [er] basert på moralsk grunn», og «består i forestillingen av plikten». Handlingenes drivfjær forblir hemmelig, og «moralsk verdi» umulig å vurdere : Denne kommer ikke «an på handlingene som man ser, men på deres indre prinsipper som man ikke ser». Dette indre prinsippet er ikke engang den handlende selv klar over: Han tror å handle «av plikt», mens «egenkjærligheten» styrer. Løsningen ligger i det kategoriske imperativ, som er ledsaget av en praktisk protokoll for å evaluere det moralske innholdet i maksimen. Agenten er moralsk ren hvis han følger protokollen til punkt og prikke.
Men hva med komplekse tilfeller? Deontologien har i særdeleshet vanskeligheter med å håndtere rettighetskonflikter: Det er forbudt å krenke en rett – en persons rett til ikke å bli brukt som et middel – som gjør det mulig å unngå flere krenkelser av den samme retten. Handlingsmaksimen strider altså mot det kategoriske imperativ, men det gjør også ikkehandlingsmaksimen. Selv i fravær av en slik logisk låsing, er noen tilfeller krevende å avgjøre : Den kantianske protokollen forskyver bare innvendingen. Selv med blikket festet på den moralske rettesnoren, hvordan kan den sikre at maksimen er undersøkt på en pålitelig måte? Deontologien og dydsetikken deler faktisk det konfliktproblemet – og tar det gjerne på seg i stedet for å løse det på konsekvensetikkens måte. (Hursthouse & Pettigrove, 2023)
La oss illustrere hva som utgjør det å handle moralsk for Kant gjennom brevvekslingen med Maria von Herbert. Den viser klart at det å handle moralsk ofte er i konflikt med egen lykke. Som et premiss, skriver Kant, har hvert organ i «de naturlige anlegg hos et organisert vesen» sin funksjon. Fornuften er et svært utilstrekkelig «organ» for å nå målet om livets «opprettholdelse» eller «lykke» : «Rettesnoren» for atferden til et rasjonelt vesen som ville ha lykken som mål, «ville kunne forskrives langt nøyaktigere […] ved en instinkt enn det noensinne kan skje ved fornuftens hjelp». Det kultiverte mennesket går så langt som til å utvikle mistro til fornuften, en «misologi», når det innser at nytelse og egeninteresse er bedre tjent uten den. Andre erkjenner fornuften som et organ for en hensikt som er høyere enn lykken, en hensikt som synes å bidra til «verdens gode styrelse». Fornuft er tildelt oss som «en praktisk evne», en evne altså som påvirker «viljen». Dens funksjon er å frembringe en vilje som ikke er et middel til lykke eller et annet mål, men som er god i seg selv – Kant sier senere, en «god vilje». (Kant, 1785/2021, s.346-347)
Det er en langt overlegen tilfredsstillelse som fornuften forbeholder : Den tilfredsstillelse nettopp «som følger å virkeliggjøre et formål som […] er fastsatt av fornuften», selv om våre tilbøyeligheter skulle motarbeides av dette. (Kant, 1785/2021, s.348)
Likevel finnes det fortsatt en plikt til lykke, «for manglende tilfredshet med ens tilstand […] kan let blir en stor fristelse til å overtre pliktene». Maksimen, det praktiske prinsippet som styrer handling, får sitt moralske innhold når handlingen ikke bare er «i overensstemmelse med plikten», men «av plikt». Lykke er en sum, summen av alle tilbøyeligheter. Det krever en anstrengelse å prioritere denne usikre idéen om en sum, fremfor enkelte tilbøyeligheter. Å strebe etter egen lykke, ikke av tilbøyelighet, men av plikt, har en moralsk verdi – liksom å elske sin neste, uten «følelsesmessig hang», men ut fra en god vilje grunnlagt av fornuft. (Kant, 1785/2021, s.349-350)
Maria von Herbert, Kants brevpartner, fordervet et kjærlighetsforhold med en langvarig løgn, og det eneste som holder henne i live, er «slutningen [hun] måtte trekke av [Kants] teorier : at et liv i pinsel ikke er en grunn for å dø, og at [hennes] eksistens derimot er en grunn for å leve.» Hun viser alle kjennetegnene på det moderne typologi vil beskrive som depresjon. «En følelse av tomhet har begynt å bre seg utover, […] slik at jeg nesten blir overflødig for meg selv.» Maria, som er gjennomsyret av kantiansk etikk, skiller likevel utilfredsheten med egne tilbøyeligheter - selv om hun «fikk alle mulige ønsker oppfylt, ville det ikke glede henne» - fra en større utilpasshet, den som skyldes moralsk besvikelse. Hun lider av et klarsyn om «den uredelighet som skjuler seg bak enhver god handling», et desillusjonert syn på en verden opptatt av uhensiktsmessige handlinger, og et ønske om å begrense seg til det nyttige og det hensiktsmessige. (Maria von Herbert, 1793/2021, s.366)
Det anbefales ikke, svarer Kant, å glemme moralske mangler – forutsatt at Maria angrer på det umoralske i å lyve, noe som alltid er forkastelig. Men det er ikke noe moralsk i overdreven anger og botsøvelse, i å tvinge seg selv ned i ulykken: Som vi har sett, er lykken et hjelpemiddel til plikten. Helbredelsen ligger snarere i erkjennelsen av at den høyeste tilfredsstillelsen ikke ligger i det gode vi mottar (tilfredsstillelse av tilbøyeligheter), men i det gode vi frembringer (vilje grunnlagt av fornuft). (Kant, 1793/2021, s.368)
Kilder
Kant, I. (1785/2021). Grunnlegging av moralens metafysikk. I E. Schwabe-Hansen (Overs.), I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 344-363). Oslo: Gyldendal Akademisk.
von Herbert, M. & Kant, I. (1793/2021). Brevveksling mellom Maria von Herbert og Immanuel Kant. I Å. D. Grøgaard (Overs.), I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 366-371). Oslo: Gyldendal Akademisk.
Kant, I. (1788/2007). Kritikk av den praktiske fornuft. I Ø. Skar & B. Hansen (Overs.), Thorleif Dahls Kulturbibliotek. Oslo: H. Aschehoug & Co.
Kant, I. (1785/1970). Grunnlegging av moralens metafysikk. I E. Storheim (Overs.), Morallov og frihet: Moralfilosofiske skrifter (s. 11-74). Oslo: Gyldendal.
Kant, I. (1797/1970). Moralens metafysikk: Annen del: Etikkens metafysiske prinsipper Tugendlehre. I E. Storheim (Overs.), Morallov og frihet: Moralfilosofiske skrifter (s.129-166). Oslo: Gyldendal.
Rawls, J. (1955/1970). To regelbegreper. I K. Dramer (Overs.), I H. Ofstad (Red.), Moral og nytte: Filosofiske tekster om utilitarisme (s. 99-123). Oslo: Gyldendal.
Hursthouse, R., & Pettigrove, G. (2023). Virtue Ethics. I E. N. Zalta & U. Nodelman (Red.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Høst 2023 utg.). Stanford: Stanford University.