Hobbes og Locke om naturtilstanden
Essayet drøfter om Hobbes’ og Lockes syn på naturtilstanden.(ca. 900 ord)
Hobbes vier det trettende kapittelet i Leviathan til «menneskenes naturlige tilstand med hensyn til deres lykke og ulykke». Menneskene er like fra naturens hånd, når det gjelder både kroppens og sjelens egenskaper. Denne likheten gjenspeiles i likheten i målsetningene og forhåpningene om å nå dem. Ambisjoner om det samme skaper fiender. De som finner glede i det, utvider sin makt utover det sikkerheten krever: Og de som kunne være fornøyd med ro, må gjøre det samme for sin selvbevarelses skyld. Uenighet skyldes derfor konkurranse og mistro, men også æreslyst, for «enhver forventer at hans neste skal verdsette ham like høyt som han verdsetter seg selv», og reagerer på forakt med vold. (Hobbes, 2012, s.129-131)
Når ingen «felles makt […] kan holde dem alle i age», lever altså mennesker «i den tilstand som kalles krig». Mangelen på sikkerhet som følger med, hindrer menneskelige evner i å utvikle sitt fulle potensial : «Menneskets liv er ensomt, fattig, tarvelig, dyrisk og kort». Det kan innvendes at denne opprinnelige krigstilstanden aldri har eksistert. For å bli overbevist om dens sannsynlighet, er det nok å se på de forholdsregler som alle tar til daglig, på innbyggerne i Amerika som lever på «den dyriske måten» som er beskrevet, og på tilbøyeligheten til borgerkrig selv blant dem som har levd under et fredelig styre før. (Hobbes, 2012, s.133)
Uten makt finnes det ingen lov, og uten lov har «begrepene rett og urett, rettferdighet og urettferdighet, […] ingen plass». Det finnes på samme måte ingen eiendom, «intet klart mitt og ditt». I Hobbes’ naturtilstand oppnås den eneste form for eiendom gjennom makt og tyveri : Hva en «kan skaffe seg, og da bare så lenge han kan holde på det». Det er både lidenskapen – frykten for å dø og ønsket om et komfortabelt liv – og fornuften som driver folk til å bli «fredelige». (Hobbes, 2012, s.134)
Er Lockes naturtilstand veldig annerledes? Denne er «fri, men preget av frykt og konstant fare» : Den er fylt av «konger og likemenn», som vi kan anta alle ha, som hos Hobbes, de samme målene og de samme forhåpningene om å nå dem, og antagelig preges på samme måte av konkurranse, mistro og æreslyst. Eiendom, sier Locke, er «utrygg og usikker». Motiveres mennesket ikke av «lidenskaper», særlig frykt, som hos Hobbes, til å forlate Lockes naturtilstand ? (Hobbes, 2012, s.134 ; Locke, 2021, s.477-478)
En parallell lesning av de to statsfilosofene tyder imidlertid på viktige skillnader. Lockes naturtilstand kjennetegnes av frihet innenfor de grensene som naturlovene setter. Denne naturloven er fornuften selv. Den tillater «å bestemme over sine handlinger og disponere over sin eiensom og sin person», men forbyr ødeleggelse: av seg selv eller av andre og deres eiendom. Den viktigste plikten her er å opprettholde seg selv som Guds skapning. Ved å opprettholde andres liv og eiendom, unngår man selv å bli truet. Som unntak tillater loven å skade som en rettferdig straff for forbrytelser. (Locke, 2021, s.461)
Vi kan dermed si at Lockes naturtilstand er preget av naturlov og naturlige rettigheter. Lenge før Locke, gjenspeiler begrepet naturlov ideen om at det finnes «moralske sannheter» som gjelder for alle mennesker, uavhengig av sted og hva slags overenskomster de har. Mens naturlov la vekt på plikter, vektla naturrettighetene normalt privilegier eller krav som et individ har rett til. Enkelte kritikere, som Leo Strauss, mener at Lockes overordnede rett til selvoppholdelse har forrang fremfor naturlovene, og konkluderer med at Locke «må være enig med Hobbes om menneskets grunnleggende egeninteresse». Andre tolker naturloven som overordnet: Retten til liv, helse, frihet og eiendom er en følge av påbudet om ikke å ødelegge. Rettigheter med andre ord er til for å sikre at plikter blir oppfylt. (Tuckness, 2024) Vi leser heller at det finnes et nøytralt rom mellom rettigheter og plikter: retten til å disponere over seg selv og sin eiendom så lenge naturens lov – så lenge opprettholdesen av seg selv og andre – ikke krenkes. Vi kan dessuten gi Simmons (se Tuckness, 2024) rett i hans tolkning : Naturloven synes å være at så mye som mulig av menneskene skal opprettholdes. I utilitaristisk ånd formuleres noen ganger regler og plikter som et middel for å regnskapsmessig oppnå dette målet. Betegnende nok kan forbrytelser straffes av enhver «i den grad som er tilstrekkelig til å kompensere den krenkede og tøyle lovbryteren» (Locke, 2021, s.463): Straff kompenserer mer enn den refser, den fortsetter å tjene plikten til å opprettholde mest mulig av menneskeheten og dens eiendom. Tonen er likevel kantiansk når Locke tar opp den forstandige Richard Hookers mektelige maksimer : Behandle nesten slik vi selv ønsker å bli behandlet, i kraft av vår like natur. (Locke, 2021, s.463)
Naturloven er fornuft, og dens praktiske balanse med naturrettighetene orkestreres på en nærmest bokholdersk måte. Dette er langt fra Hobbes’ opprinnelige krigstilstand, hvor rettighetene rekker så langt som makt og begjær, mens naturretten synes å være det eneste praktiske imperativet for å etterstrebe fred som et gode. (Lloyd, 2022) Lockes naturtilstand er ikke bare forut for samfunnet: Det er menneskenes tilstand (seg imellom) når de ikke er bundet av samfunnskontrakten. Særlig hvis staten oppløses, går menneskene tilbake til naturtilstanden – og er frie til å kontrahere på nytt.
Kilder
Locke, J. (1689/2021). Om borgerstyret. I L. Holm-Hansen & A. Dunker (Overs.), I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s.461-480). Oslo: Gyldendal Akademisk.
Hobbes, T. (1651/2012). Leviathan, eller En kirkelig og sivil stats innhold, form og makt: Del 1 og 2. I O. Lausund (Overs.), Leviathan. Oslo: Vidarforl.
Tuckness, A. (2024). Locke’s Political Philosophy. I E. N. Zalta & U. Nodelman (Red.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Sommer 2024 utg.). Stanford: Stanford University.
Lloyd, S. A., & Sreedhar, S. (2022). Hobbes’s Moral and Political Philosophy. I E. N. Zalta & U. Nodelman (Red.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Høst 2022 utg.). Stanford: Stanford University.