Evolusjonspsykologi
Dette er en essay om ‘forklaringen gjennom evolusjon’ i Benatars argument om at menneskets evne til å vurdere egen velvære ikke er pålitelig. (ca. 1500 ord) Benatar skriver i sitt essay ‘Hvor ille er det å bli til?’
“De overnevente psykologiske fenomenene er ikke overraskende fra et evolusjonistisk perspektiv. De gjør oppror mot selvmord og er fordelaktig for reproduksjon. Hvis livene våre er fullt så ille som jeg fortsatt skal hevde at de har, og hvis folk var tilbøyelige til å se dette trekket ved livene sine for det det er, ville de være langt mer tilbøyelige til å ta livet av seg, eller i det minste ikke lage flere slike liv. Pessimisme tenderer dermed ikke til å bli naturlig selektert for.” (Benatar, 2005/2021, s.420)
Vi tar for oss følgende spørsmål:
Når kan vi forklare psykologi gjennom naturlig seleksjon?
For å gjenopprette tilliten til de psykologiske prinsippene som ligger til grunn for argumentasjonen hans som en siste utvei, peker forfatteren på deres selektive fordel i den naturlige evolusjonen: tendensen til optimisme finnes, siden den fremmer liv og reproduksjon. (Benatar, 2005/2021, s.420) Resonnementet følger linjen til evolusjonspsykologien, som påstår at de kognitive programmene i menneskehjernen, som styrer atferden som respons på miljødata, er tilpasninger; og at, som en følge av dette, forståelsen av hjernens arkitektur gir en systematisk forståelse av kulturelle og sosiale fenomener. (Downes, 2024)Flere innvendinger kan formuleres mot både evolusjonspsykologi og Benatars argumentasjon.
For det første kan et trekk være fordelaktig for utførelsen av en funksjon uten å være resultatet av en tilpasning til akkurat denne funksjonen. Havskilpaddens framfinner er primært en tilpasning til fremdrift i vann, mens utformingen deres sekundært er til fordel for hunnen når hun graver reir. Omvendt kan en tilpasning som tidligere var fordelaktig, i dag være utdatert – blindtarmen vår (Sober, 2000, s.85) - eller til og med skadelig: “det menneskelige genomet har endret seg minimalt de siste 10 000 årene” på tross av teknologi og kulturell utvikling, slik at “hjernekretsene våre er fortsatt programmert til å spise mer i perioder med matoverflod for å forberede oss på perioder med sult”, et “evolusjonært misforhold” som kan forklare sukkeravhengighet og de tilhørende moderne pandemiene, for eksempel fedme. (Wiss, 2018, s.2-3)
For øvrig er ikke enhver tilpasning evolusjonær. Richard Dawkins nevner genenes instruering av en “evne til å lære”, “en måte for [den] å løse problemer med å forutsi noe i forutsigbare omgivelser på”. (Dawkins, 2021, s.272)Hvordan avgjøre om det er en adaptiv optimisme som bevarer fra ulykke, eller evnen for individet til å lære ‘i løpet av livet sitt’, gjennom prøving og feiling å fjerne seg fra den?
Videre kan den samme funksjonen realiseres av flere design. Darwin blir slått i «sin undersøkelse av orkideer» av «den endeløse mangfoldigheten av strukturer – sløseriet av ressurser – for å oppnå det samme målet, nemlig befruktningen av en blomst ved pollen fra en annen plante.» (Darwin, 1862/1867, s. 284) Å gjøre ‘reverse engineering’ av designet (optimismen) ut fra funksjonen (hindre selvmord og oppfordre til reproduksjon) blir dermed kompromittert. Dette bekreftes av mangfoldet i livsriket, som har sofistikert inn i grener og undergrener en myriade av mulige realiseringer av «programmet» for genenes overlevelse. (Dawkins)
Man kan også hevde en særegenhet ved menneskets natur, som unndrar seg naturlig seleksjons diktat: «Snarere enn at menneskets natur er en samling av delte, faste og universelle psykologiske trekk», kan menneskets natur ses som «hele klyngen av menneskelige trekk, inkludert all variasjon i alle våre trekk». (Downes, 2024) Her mener samme Dawkins i ‘Det egoistiske genet’ at han ikke skriver en «redegjørelse for menneskers [...] atferd». Å forstå naturlig seleksjon får en til å anta at mennesker og alle levende vesener oppfører seg egoistisk. «[…] hvis vi iakttar at menneskers atferd faktisk er altruistisk, står vi overfor noe virkelig forvirrende.» (Dawkins, 2021, s. 256) Det er betvilelig at evolusjon forklarer psykologiens nyanser og variabilitet i tilstrekkelig grad og spørsmålet står åpent om hvorvidt kultur og samfunn har makten til å sette sine krefter opp mot genenes blinde begjær.
En premiss i evolusjonspsykologien er modularitet, ja til og med massiv modularitet av sinnet. Tre hovedargumenter fremføres. Det første argumentet er biologisk og utgår «fra en analogi som bygger på den sentrale overgangspremissen at sinn er en form for [komplekse] biologiske systemer som naturlig seleksjon virker på» - komplekse biologiske systemer er (massivt) modulære, på linje med organismen hvis organer «oppsto som et resultat av naturlig seleksjon». Det andre argumentet dreier seg om beregningens natur: sinnet som en generell problemløsningsmekanisme tillater ingen annen utforming enn som en samling av spesifikke problemløsningsmekanismer. Det tredje argumentet fremhever ‘stimuli-fattigdom’ - ‘poverty of stimulus’ - (på en linje parallell med Chomsky) - knappheten på tid og informasjon kan ikke forklare barnets evne til å løse problemene det møter i verden. Mennesket kommer derfor til verden utstyrt med «et enormt sett av medfødte mekanismer som understøtter [...] problemløsningsevner.» (Downes, 2024)
Sinnet, innvender Buller i ‘Adaptive Minds’ (Buller, 2005), er ikke en «generell sentral informasjonsbehandlingsmekanisme». Det er med en form for essensialisme, nesten ‘kreasjonisme’, han anklager evolusjonspsykologene ettersom deres «tenkning gjenspeiler en ‘prosess-produkt-sammenblanding’. Hjerneplastisitet er en del av evolusjonsprosessen, men produktene av den plastiske hjernen er de spesialiserte hjernekretsene.» Det de «feilidentifiserer som moduler er faktisk ikke biologiske tilpasninger i det hele tatt. De kan ikke være det fordi de er en plastisk hjernes respons på sitt miljø.» (Silvers, 2007, s.798-800). Det finnes følgelig ikke psykologiske universaler (Benatars bias) av evolusjonær opprinnelse som skulle være noen slags ‘isolerbare organer av sinnet’.
Til syvende og sist kan man med Buller bemerke at “evolusjonspsykologiens tilpasningssentrerte teori om menneskets natur” er «i ingen sann forstand evolusjonær» (Buller, 2005, s.476): den fornekter at vår «art [er] et pågående arbeid», idet den ser på det menneskelige sinnet som et endelig svært komplekst produkt hvis modulære komponenter ble formet gjennom naturlig seleksjon (Silver, 2007, s.810). I forlengelsen kunne man nesten snakke om ‘anakronisme’. Å forstå mennesket gjennom et psykologisk prisme er et svært nylig fenomen, særlig i skalaen av evolusjonens hundrevis av millioner av år. Således visste «de gamle grekerne selvsagt at det er noe slikt som menneskets natur, og de reflekterte over de trekkene som skiller mennesket fra slike andre vesener som livløse gjenstander, dyr og guder. Men erkjennelsen av denne særegenheten [...] fører ham ikke til å sette opp mot universet som helhet - et virkelighetdomene som ikke kan reduseres til noe annet, og hvis selve eksistens plasserer det i utkanten, med mennesket og dets tanker som utgjør en fullstendig adskilt verden.» Det greske mennesket var heller ikke adskilt fra samfunnet: nedsenket i en kultur av «skam og ære, i motsetning til de av skyld og plikt», levde han gjennom sosial anerkjennelse. «[I]ndividet blir aldri sett som [...] en person i moderne forstand, med et unikt psykisk liv, en hemmelig subjektiv verden, den dype originaliteten til det vi ville kalle egoet. Det vi har er en essensielt sosial form av individet, karakterisert ved ønsket om [...] å tilegne seg i sine jevnaldrenes øyne [...] slik berømmelse at hans særegne eksistens blir hele bystatens, om ikke hele Hellas’ felles eiendom» (Vernant, 1994, s.44-47). Det er nytteløst å håpe å bevise en modulær psyke hos individer uten ego - og å rettferdiggjøre evolusjonspsykologien ut fra det antikke Hellas’ ånd, som levde for bare noen årtusener siden.
Paradoksalt nok påberoper antinatalisten Benatar seg selve «den biologiske verdens dynamo» til forsvar for sitt argument, samtidig som han, «ved å fremme ønskeligheten av å avslutte alt sansende liv, stiller seg opp mot den mest primordiale av alle drifter eller instinkter som kjennetegner livsfenomenet.» (Van Niekerk, 2022, s. 7–8)
Kilder
Benatar, D. (2006/2021). Hvor ille er det å bli til? I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 424-430). Oslo: Gyldendal Akademisk.
Dawkins, Richard. (2009/2021). Kapittel 11. Evolusjon: Er vi overlevelsesmaskiner skapt av genene våre? I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 245–276). Oslo: Gyldendal Akademisk.
Downes, Stephen M. (2024). Evolutionary psychology. I E. N. Zalta & U. Nodelman (Red.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Fall 2024 Edition). Hentet fra https://plato.stanford.edu/archives/fall2024/entries/evolutionary-psychology/.
Darwin, Charles. (1867). On the various contrivances by which British and foreign orchids are fertilised by insects. 2nd ed. London: John Murray. (Reprinted, with a new foreword, Chicago: University of Chicago Press, 1984; original work published 1862.)
Silvers, Stuart. (2007). Adaptation, plasticity, and massive modularity in evolutionary psychology: An eassy on David Buller’s Adapting Minds. Philosophical Psychology, 20(6), 793–813. https://doi.org/10.1080/09515080701692213
Sober, Elliott. (2000). Philosophy of Biology (2nd ed.). Boulder, CO: Westview Press.
Wiss, D. A., Avena, N., & Rada, P. (2018). Sugar addiction: From evolution to revolution. Frontiers in Psychiatry, 9, 545. https://doi.org/10.3389/fpsyt.2018.00545
Buller, D. J. (2005). Adapting minds: Evolutionary psychology and the persistent quest for human nature. Cambridge, MA: MIT Press.
Vernant, Jean-Pierre. (1994). Greek man. Bulletin of the American Academy of Arts and Sciences, 47(8), 44–50. https://doi.org/10.2307/3824798