Dyd og lykke
Vi tar for oss følgende spørsmål om dydsetikk:
I Den nikomatiske etikk, argumenterer Aristoteles for at det er en sammenheng mellom det å handle moralsk og det å være lykkelig. Forklar hvordan disse henger sammen, ifølge Aristoteles.
[Dette essayet besvarer en reell eksamensoppgave fra seminarvarianten ved Universitetet i Oslo. Det er på «A‑nivå»;-]
Den tiende boken i Den nikomakiske etikk drøfter nytelse, lykke og etikk.
Vi skal beskrive forholdet mellom disse tre begrepene, for å klargjøre nettopp sammenhengen mellom det å handle moralsk og det å være lykkelig. Først må vi klargjøre hva moralsk handling er for Aristoteles.
At dydsetikken er karakterfokusert, blir tydelig hvis vi gransker det aristoteliske kontinensbegrepet. Etiske dyder – karakterdyer – tilegnes i barndommen, hvor oppdragelse sørger for at gode vaner dannes, men de er ikke ferdig utviklet før de suppleres med praktisk visdom, som er en av formene for intellektuell dyd. Å oppføre seg dydig krever faktisk en anstrengelse, synonymt med smerte mens den naturlige tilbøyeligheten, fristelsen av dårlige ting, styres av nytelse. «[Både] kunnen og dyd», sier nemlig Aristoteles, «angår alltid det som er forbundet med vanskelighet.» Følelsen av glede og smerte bør reguleres så handlingen harmonerer med det gode – det dydige – menneskets. Når det gjelder dette dydsmønsteret, når hun «har bestemt hva hun skal gjøre, trenger hun ikke å kjempe mot et indre press for å handle annerledes […] [Hun] blir ikke veldig fortvilet over å måtte gi avkall på en nytelse som hun innser at hun burde gi avkall på.» Den kontinente derimot føler denne indre spenningen, fordi den er underlagt følelser – begjær etter nytelse eller sinne. Den holder disse følelsene tilbake, takket være sin vellykkede oppdragelse, og oppfører seg som en dydig person, men er det ikke. (Kraut, 2022) Dette skillet viser tydelig at dyden ligger i personen, i karakteren, og ikke i handlingen, dens motivasjon eller dens konsekvenser.
Læren om dyd som mellomtilstanden «systematiserer vår forståelse av hvilke kvaliteter som er dyder». Alle dydene Aristoteles nevner, preges nemlig av en mellomtilstand mellom ytterpunktene. Vi er da i stand til «å identifisere andre middeltilstander som dyder, selv om de ikke er dyder som vi har et navn for». Dydsetikken begrenser seg imidlertid til å analysere dydenes natur: Den gir ingen prosedyre for handling, og ifølge Aristoteles er ingen etikk i stand til å gjøre dette, fordi hva som er det rette å gjøre, avhenger av omstendighetene. (Kraut, 2022) Selv om det ikke finnes noen beslutningsregel, har det gode mennesket – det seriøse mennesket, sier Aristoteles – et særegent klarsyn. Det «bedømmer hvert enkelt tilfelle riktig, og i hvert enkelt tilfelle fremtrer for ham det som er sant», og et slikt skarpsyn overflødiggjør nettopp behovet for en regel : Det «utmerker seg [...] mest av alt ved at det ser hva som er sant i hvert enkelt tilfelle, akkurat som om det var en regel og en målestokk» for vurderingen. (Aristoteles, 1113a 31-35) Denne umuligheten av en prosedyre for handling utelukker imidlertid ikke at det finnes kategoriske plikter og forbud: Noen lidenskaper eller handlinger kjenner ingen middelvei, og selve navnet avslører at de er ekstreme, overdrevne eller mangelfulle, for eksempel «ondskap, skamløshet, misunnelse og, når det gjelder handlinger, utroskap, tyveri og drap». (Aristoteles, 1107a 8-14)
Moralske handlinger er handlinger som ville blitt utført av et dydig menneske, hvis følelser er blitt regulert av oppdragelse og vane. Vi skal se nå nærmere hvordan Aristoteles definerer lykke, i forhold til dyd og nytelse.
Lykke er det vi «fastsetter som målet for menneskelivet». Hos Aristoteles er det et klart sammenfall mellom lykke og dyd : «Lykkelig synes det liv å være som leves i overeenstemmelse med dyden». (Aristoteles, 1999, s.276-277) Aristoteles sier også : Det finnes mange ting som «vi ville foretrekke […] selv om det ikke fulgte nytelse med dem» : for eksempel «det å se, vite eller å besitte dydene». Dyden etterstrebes for sin egen skyld, uavhengig av nytelse. (Aristoteles, 1999, s.201) Visse nytelser, de gode nytelsene, de som virkelig fortjener navnet nytelse, er likevel «blandet inn i lykke» : Det som fortjener navnet nytelse, er det gode menneskets nytelse: lykkelig og dydig. (Aristoteles, 1999, s.276-277)
Lykke er den virksomheten som er knyttet til dyd: Men siden den er det endelige målet for menneskelivet, må den være knyttet til den mektigste av dydene, den som springer ut av det beste i oss, det vil si fra det guddommelige i oss. Det mektigste og guddommeligste i oss er fornuften, og det er derfor den virksomheten som er fornuftens prerogativ, den teoretiske betraktningen, som er lykken – og den tilhørende dyden, er fornuftens dyd, altså visdom. Et liv i samsvar med menneskelige dyder, for eksempel mot eller rettferdighet, er også lykkelig, men bare «på en sekundær måte». Disse menneskelige dydene er fortsatt avhengige av kroppen og følelsene, og krever spesielle ressurser eller omstendigheter: Mot krever styrke, gavmildhet penger. «Fornuftens dyd», derimot, «er noe særskilt» : Visdom kan utøves uavhengig av ytre betingelser. Dessuten er «den som virker i overensstemmelse med fornuften [...] mest elsket av gudene», og den vise, som gudene elsker mest, er «rimeligvis også den lykkeligste». (Aristoteles, 1999, s.280-282) Og den virksomheten som «er i overensstemmelse med visdom» gir følgelig «mest nytelse». (Aristoteles, 1999, s.279)
Hos den vise sammenfaller lykke, dyd og nytelse – ja, han oppnår kvintessensen av hver av de tre. Det er oppdragelsen som fører til å finne nytelse i dydig handling, den handlingen som kroner lykke. For Aristoteles er nærmere sett nytelse og smerte verktøy i dydsoppdragelsen : Følelser må opplæres slik at man både «gleder seg over» «det man bør» slik at nytelse og smerte har «avgjørende vekt for, og evne til, å skape dyd og et lykkelig liv, ettersom folk beslutter seg for det som gir nytelse og unngår det som gir smerte». Dyden etterstrebes for dens egen skyld og uavhengig av nytelsen som følger av den, men den som er oppdratt til dyd, finner nytelse i dydig handling. Den som på fritiden oppøver seg til virksomheten som bringer frem det guddommelige i seg selv, oppnår den høyeste lykke.
Kilder
Aristoteles. (ca. 350 f.Kr./2021). Den nikomakiske etikk. I A. Stigen & Ø. Rabbås (Overs.), I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 307-322). Oslo: Gyldendal Akademisk.
Aristoteles. (ca. 350 f.Kr./1999). Den nikomakiske etikk. I Ø. Rabbås & A. Stigen (Overs.), Den nikomakiske etikk. Oslo: Bokklubben Dagens Bøker, Bokklubbens Kulturbibliotek.
Kraut, R. (2022). Aristotle’s Ethics. I E. N. Zalta & U. Nodelman (Red.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Høst 2022 utg.). Stanford: Stanford University.