Brevveksling mellom René Descartes og Elisabeth av Böhmen
Dette essayet henviser til «Kapittel 9. Hva er sinnets plass i naturen ?» i det nye exphil-programmet ved Universitetet i Oslo. [Det besvarer en reell eksamensoppgave fra seminarvarianten ved Universitetet i Oslo og er på «A-nivå»;]
Vi drøfter Descartes’ argumentasjon for at «menneskesjelen, som kun er en tenkende substans, kan styre kroppens ånder [esprits] og forårsake frivillige handlinger» (Elisabeth til Descartes, Haag, 6. mai 1643) i lys av Elisabeths innvendinger.
For Descartes er kropp og sjel to forskjellige substanser, som kan påvirke hverandre. Hans brevpartner, Elisabeth av Böhmen, forsvarer derimot ideen om en enkelt, materiell substans, substratet for to typer egenskaper, fysisk og mental. Argumentet hennes inneholder to premiser : det er klart at sjelen «kan styre kroppens ånder [esprits] og forårsake frivillige handlinger» og ideen om en sjel som «kun er en tenkende substans» kan ikke redegjøre for det. Konklusjonen er at en slik res cogitans ikke kan finnes. Vi vil belyse flere begrensninger ved Descartes motargumentasjon.
Descartes blir utfordret til å forsvare sin substansedualisme, men argumentet hans postulerer allerede det som skal bevises: At sjelen er en immateriell substans, er en visshet oppnådd tidligere via den metodiske tvilen fra Meditasjonene. (Descartes, 2021, s.217) Premisset om at sjelen påvirker kroppen innebærer igjen (en form for) dualisme: At det finnes to atskilte begreper, sjel og kropp. Det impliserer også kausalitet generelt, og årsakssammenhengen mellom sjel og kropp spesifikt. Men disse antakelsene kan bestrides. Malebranches Gud er den eneste sanne årsaken. Han koordinerer de hendelsene som berører skapte ting, deriblant kropp og sjel, som dermed unngår direkte kausale forhold. Leibniz’ univers består av grunnleggende, udelelige monader uten gjensidig påvirkning. En guddommelig forhåndsbestemt harmoni synkroniserer sjel og kropp, uten behov for direkte interaksjon.
Hvorfra kommer disse selvfølgelighetene om sjel, kropp og deres gjensidig påvirkning? Tesen er selve ryggraden i den kartesianske dualismen : Det finnes i oss «opprinnelige ideer» hvis klarhet og tydelighet sikrer sannheten. Likevel truer sirkelresonnementet, når den klare idéen om (en fullkomne) Gud garanterer Gud, garantisten for klare idéer. Dernest, siden de debatterer, later ikke Descartes og Elisabeth å være begavet med de samme klare idéene. Descartes klargjør paradokset: vi blir villedet, så snart vi prøver å bruke idéer på områder hvor de er fremmede. (Descartes, 2021, s.217) Elisabeth universaliserer prinsippene som kun gjelder det res extensa, når hun påstår at «enhver bevegelse skjer ved at den bevegede tingen dyttes», noe som forutsetter enten «berøring» eller at «det som dytter, har utstrekning.» (Elisabeth av Böhmen, 2021, s.216) Våre feilvurderinger, utdyper Descartes, skyldes faktisk mangel på praksis, fra de instanser, ren fornuft, forestillingsevne og hverdagserfaringens sanser, som er involvert i de klare idéene om henholdsvis sjelen, kroppen og deres forening. (Descartes, 2021, s.221) Nå er det øvelse som finjusterer klarhet på et spektrum, mens sannheten er binær : Kriteriet om nok øvelse er uklart. Og mens opprinelige, medfødte ideer kan påberope seg en viss universalitet, er øvelsen radikalt subjektiv. Den objektive, absolutte garantisten har forduftet.
Hva kan man vite om sjelen og dens forening med kroppen? I forlengelsen av Meditasjonene foreleser Descartes for Elisabeth om metode. Fenomener, ville Kant innvende, kan ikke gi kunnskap om noumena, om tingene i seg selv. Det er hele Descartes’ prosjektet om å «øke sannhetsforholdet» som fragiliseres. (Williams, 1978, s.49) Hans rasjonelle sjelelærens påstander må nedjusteres. Å befolke universet med bevisstheter, og å tilskrive dem substans, enkelhet, identitet i tid og uavhengighet av erfaring, er en paralogisme. Det cogito som visshetssøkeren når frem til, er «en blott og bar bevissthet som ledsager alle begreper». Det er erkjennelsen selv, et transportmiddel for de mentale kategoriene som trenger et tilskudd av erfaring til å muliggjøre synthetiske dommer. Men den minste kontakt med erfaring forderver rasjonell psykologi til en empirisk, og muligheten for apodiktisk, allmenn dom om en res cogitans uteblir. (Kant, 2009, B404, s.382)
Descartes erkjenner paradokset, som ulmer under hans hele substansedualisme i å «tenke [sjel og kropp] både som en enkelt og to forskellige ting». (Descartes, 2021, s.222) Som siste utvei for avklaring tyr han til en analogi, mellom Elisabeths argument og den gjengse villfarelsen om at kroppens egenskaper (f.eks. tyngde) er substanser. Han hevder å kunne tilbakevise sistnevnte, og at dette er nok til å avkrefte førstnevnte. Elisabeth protestere snart: En immateriell sjel som er atskilt fra kroppen, kan vanskelig sammenlignes med kroppens egenskaper som ikke er det. (Elisabeth av Böhmen, 2021, s. 220) Det finnes likevel en analogi i tankegangen: Vi innser at både sjelen og kroppens egenskaper har kraft til å påvirke kroppen. Vi antar at denne påvirkningen er av samme art som en kropps påvirkning på en annen. Vi utleder at sjelen og egenskaper er reelle ting, substanser, som virker på kroppen ved å utøve en kraft på kontaktflaten. (Descartes, 2021, s.218) Hvorfor er resonnementet om tyngde feil ? På nytt, det er evidensen for en idée som er bevis for den, noe vi har sett ikke er godt nok.
Men det er et mer grunnleggende problem med analogien. Selv om demonstrasjonen om kroppens egenskaper hadde holdt mål, ville det bare vært påvist at noe immaterielt kan påvirke kroppen, og «det ville ikke føre noe sted å forklare slike naturlige fenomener som ens evne til å bevege kroppen etter egen vilje.» (Williams, 1978, p298) Brevene er preget av ansatser til den teorien som utvikles i Sjelens lidenskaper: Descartes søker å lokalisere sjelens og kroppens foreningen. Og Williams demonstrerer lenge blindgaten : «Den eneste delen av kroppen min [konglekjertelen eller dens motstykke i et hvilket som helst annet nevrofysiologisk rammeverk] som er direkte mottakelig for min vilje, er en del som jeg ikke kan bevege etter egen vilje.» Noe som synes å utelukke denne underlige virkningen av sjelen på avstand.
Konklusjon
Elisabeths egenskapsdualisme – en fysisk bærer av ikke-fysiske mentale egenskaper – later til å arve problemene fra den kartesianske substansdualismen : Siden « det kan ikke finnes noe tredjepersonsperspektiv på bevissthetens innhold », det er usikker hvorfor « en tredjepersonlig verdensanskuelse som bare inneholder de genuint tredjepersonlige fakta om atferd, tale og fysiologi » ville mangle, for å forklare mentale tilstander, et supplement av sjel. (Williams, 1978, s.296) Aporien i disse debattene kan tale for en form for fysikalisme: Sammen med samtidens hjerneforskere, man kan redusere de mentale tilstandene til «det nevronale mennesket» (Changeux, 1983) til synaptisk kjemi, og assimilere den tenkende hjernen til en bred modell for naturlig språkbehandling, som den eksponentielle fremgangen av halvlederteknologi og kunstig intelligens vil forklare perfekt.
Kilder
Descartes, R. & Elisabeth av Böhmen. (2021). Brevveksling mellom René Descartes og Elisabeth av Böhmen. I S. Watzl (Red.), Hva er sinnets plass i naturen? I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 215-224). Oslo: Gyldendal Akademisk.
Williams, B. (1978). Descartes: The project of pure enquiry. London: Penguin Books.
Kant, I. (2009). Kritikk av den rene fornuft (S. Mathisen, C. Serck-Hanssen & Ø. Skar, Overs.). Oslo: Pax forlag.
Changeux, J.-P. (1983). L’Homme neuronal. Paris: Fayard.