It is difficult to follow young people who decide, at the age of passions, to devote themselves to the dry, sedentary, debilitating, and nowadays perfectly unproductive activity that is following a university program. Naturally, the verb to decide carries a connotation of independence and free will that is here perfectly out of place: blind as a newborn, the undergraduate has been carried there by a torrent of exogenous pressures, the injunctions of a family which, with almost two decades' delay, fears for the future of the individual engendered, the ubiquitous spectacle of the American way of life of suburban subdivisions, the frenetic itch of social media some of which specialize, through the unbuttoned exhibition of « success stories », each head in a circle, in the channeling of ambitions and computational capacities toward the great universal multi-storied organization, its tracks and brands bringing variations of at most dialectal order, of managerial work on swivel chairs. One sees them then in libraries, a club sandwich in the left hand, a mouse in the right, overextending their back over a computer open before them, as they apply to the multi-windowed content of the semester the same galvanic hopping that pervasive pocket electronics have inculcated in them from an early age. They will learn to pass the exam while slipping through the slightest drops of knowledge and know-how that the hasty wringing-out of subjects cookie-cut from the great body of science might still have been suspected of letting trickle down. A certain number of professionalizing happenings, from the solemn role-play seminar to the brazen petits fours evening sponsored by major corporations, will instill in them the progressive awareness that the way out of their misery depends on the alignment of points on a curriculum vitae and the rapid embracing of the managerial discourse that prevails wherever it’s possible to earn money, that earning money, precisely, happens through mere acquiescence to drinking the managerial discourse to the source, until total imbibition, to performing the preposterous choreography, the successful coercion of which can be qualified as a veritable tour de force, which consists in going around in circles in offices while putting on grand airs, obeying abstruse protocols intended solely to lull people to sleep, ultimately, in simulating to perfection the activity one will not carry out, or with a slowness that defies every chart of human neuronal activity, all of it in a bucket of crabs. The managerial edifice has as its main intention, albeit a secret of Polichinelle, quiet conservatism: its lackeys, akin to university books in non-challenging languages, whose natural vocation is to be used as table shims, keep it in place by fossilizing inside their alveolus and not making waves. That’s what the students’ little pink, fresh hands, their minds numb, are getting ready to enlist in as they click away on their computers. Fortunately for the higher education industry, whose servants’ second most ardent wish, after the earliest possible retirement, is no doubt the preservation of their apostolate and, to that end, of their religion, even informing students of their already written destiny would, of course, not dissuade them. For, we confirm that everyday in learning languages like a machine, the human is obstinately difficult to educate other than the hard way, that is, through volume exposure to reality and firsthand trial and error.

It is always moving to brush past this student body visibly suffering from lack of exercise and natural light, only half-duped, and, consequently, intermittently anxious, quite rightly, that their future looms as rather carceral. Come to think of it, it is the serenity of being too old for this kind of doom, joined with a compassionate tenderness for our own youth that this headless cohort evokes. Ultimately, if their behavior would be perfectly irrational were they to have laid bare before their eyes the precise workings of the social organization and the tricks of power, the psychology of the student, as they toil punily in the dark, is an open book. To enlighten them is vain, and, following the reasoning of Des Esseintes in À Rebours which, by its relevancy, we cannot refrain from citing, perfectly inexpedient.

— Ce serait tout de même dommage, se dit-il, car en agissant de la sorte, j’avais réalisé la parabole laïque, l’allégorie de l’instruction universelle qui […] s’ingénie, au lieu de crever définitivement et par compassion les yeux des misérables, à les leur ouvrir tout grands et de force, pour qu’ils aperçoivent autour d’eux des sorts immérités et plus cléments, des joies plus laminées et plus aiguës et, par conséquent, plus désirables et plus chères.

— It would be a pity all the same, he said to himself, for in acting thus, I had realized the lay parable, the allegory of universal instruction which [...] contrives, instead of definitively and out of compassion putting out the eyes of the wretched, to open them wide and by force, so that they may perceive around them undeserved and more clement fates, joys more refined and more keen and, consequently, more desirable and more dear.

(Huysmans, 1884)

One notes that, paradoxically, the nefarious effect Huysmans here assigns to universal instruction, that of opening the eyes of the wretched, is diametrically antithetical to the one we credit to higher education: closing them, so that they may rubber-stamp their being put into production on the great logistical chain of the world. Higher education does have its virtues.

At any rate, to us, it does, who have not come here to seek blindness, but rather volume learning material. Yet, the university we find is not the one we briefly visited in our earliest youth, and, in certain regards, its novelties rack us. The mechanisms of enchantment it deploys mirror exactly those of the workplace or entertainment mediated by pocket electronics: gamified, almost fun, automatic and no-life, irresistible, out-of-pace with natural mind activity, and, probably for that reason, inherently irritating. So much so that, ironically, hierarchies get ironed out by the very tricks that power wields to maintain itself. Students, teachers, and laypeople, among them the white collars, all end up managed through the same kind of metrics that they are nudged to run after: credit scores in the ones, h-scores, key performance indicators and likes in the others. All in the pot! Enrolling at university, even as a guest student, means you’re agreeing to at least dip your toes in the broth. Of course, you can keep your guard up and vow not to let them walk all over you, but when the devices result from decades of groundwork by top-notch, high-priced scientific collaborators optimizing for user retention, resisting them is an absolutely vain wish. The poster children of such civil systems, social media and electronic terminals, whose toxicity and expediency to induce addiction no longer needs proving, find their scholar counterpart in the requisite personal account that’s soon to become the student’s little burrow. In short, the novelty lies in the total digitization, which imposes on you all the epileptogenic paraphernalia, even should you prefer to do without it. Which forces by design the study experience through a peremptory prism: dull conforming. At this spectacle, it is by a hair’s breadth that emotion does not give way in us to gloom. And it’s willingly that we pervert this great soul-grinding machine to strictly contemplative ends.

Through a conjunction of spatiotemporal circumstances with which we shall bore no one, we find ourselves enrolled in a Norwegian philosophy program. We begin by devouring the three hundred pages of the reference book that distributes across three parts, Ethics, Metaphysics and Epistemology, some thirty classical and more contemporaneous selected pieces. While the exam does not concern us as padding for a curriculum which we have long since slam-dunked into the wastepaper basket, we are aware of its catalytic powers. The contemplator in the starting blocks. It includes a take-home essay that delectably diverts us from our objective, as we plunge into an anglophone exegete of Descartes, and a sit-down exam essay, moreover difficult to rig. Rather, laboriously riggable, with a labor perfectly in line with our objective. We thus spend two months preparing our rigging of the exam, several hours a day, at the Nasjonalbiblioteket, in the reading room on the second floor (in fact the first, Norwegian buildings being systematically one floor lower than they claim, as they number from one instead of ground floor), which overlooks Observatoriegata. The essay must tackle one or a few open questions on a theme from the syllabus, for example, what are classical debates in metaethics; how can we explain psychology through natural selection; or what are Hobbes' and Locke's views on the state of nature. Simply, we excavate the paradigmatic questions from each chapter and craft their answers in full prose, in Norwegian, taking care all the way to the literary finish. The occasion is too good to pass up. We read in extenso the Norwegian versions of the works from which the syllabus extracts are drawn. Aristotle's Nicomachean Ethics, Plato’s theory of Forms, the greatest hits of contract theory. We read, we glean, we build. A large file pieces together all our fragments, and when it takes shape, we work it over. We refine, revisit. Blank page, new question, attempt at an answer in three points, drafting in full. We render below one of the minimalist essays put together that way. Virtue and happiness.

In the Nicomachean Ethics, Aristotle argues that there is a connection between acting morally and being happy. How are these connected, according to Aristotle?

An essay universally comprises bricks and mortar. The bricks are the raw ideas, the arguments, which one energetically brews in their logical pipes, excavates from the bric-a-brac of memories, or shamelessly parasitizes off others, like the cuckoo that eats the eggs of a random brood to find the energy for its own procreation. The mortar is the sophistry one tosses in small trowelfuls around the bricks to hold them together, especially where the joints creak. A kind of inevitable structural cosmetics. The better the trowelwork, the more smoothly the little hitches slip through. The Norwegian university essay has no use, it seems to us, for the pomp of the dialectic (thesis-antithesis-synthesis) wanted elsewhere: the bricks shall be of the known-fact variety, in the vein of reading comprehension checks or ophthalmological exams. Everything will be in the mortar.

We gradually bring about the conclusion:

Hos den vise sammenfaller lykke, dyd og nytelse – ja, han oppnår kvintessensen av hver av de tre. Det er oppdragelsen som fører til å finne nytelse i dydig handling, den handlingen som kroner lykke.

In the wise person, happiness, virtue and pleasure coincide - indeed, he attains the quintessence of each of the three. It is upbringing that leads to finding pleasure in virtuous action, the action that crowns happiness.

First, the notion of continence shows that Aristotelian virtue is all in the character: virtuous behavior demands effort from the continent person, while it comes naturally to the virtuous one. Virtuous conduct holds to the middle way, equidistant from the extremes. Morality according to Aristotle gives no sieve for discriminating virtuous action: but when a kind of action is extremely bad, it is known.

Noen lidenskaper eller handlinger kjenner ingen middelvei, og selve navnet avslører at de er ekstreme, overdrevne eller mangelfulle, for eksempel «ondskap, skamløshet, misunnelse og, når det gjelder handlinger, utroskap, tyveri og drap». (Aristoteles, 1107a 8-14)

Some passions or actions admit of no mean, and the very name reveals that they are extreme, excessive or deficient, for example “malice, shamelessness, envy and, in the case of actions, adultery, theft and murder”. (Aristotle, 1107a 8-14)

We skip to happiness after a trowelful of mortar: happiness coincides with virtue, it is the preserve of the highest virtue, the virtue of reason, and in it the highest pleasure merges. Gleaning, bricklaying, wading in the linguistic matter.

The obvious impediment to this kind of practice is the almost necessary stationariness, if not for reading, which can be superimposed on a slow walk among the shelves, at any rate for the writing of essays. It seems quite evident that sedentarism plays a key role in the physical debilitation of Western populations, where sedentariness, beyond its metonymic sense of form-agnostic staticity, must also be considered in its etymological pertaining to the seated position specifically. More precisely, seated with legs bent at right angles, feet on the ground, on high chairs. The everyday use of the latter, initially the preserve of the upper strata, is at most a few centuries old. It has swept over the rest of the population in step with affluence and comfort, until plaguing just about everyone in the era of offices. Now, it seems that the malignant postural creases that such prolonged chair sitting irons in lead steeply downhill to the grave: loss of muscular tone, metabolic weakening, demise. At least, that’s what a study of postural habits in the Hadza of Tanzania reveals, a hunter-gatherer population that mostly squats, kneels, lies down or sits crossed-legged or legs flexed on one side on the floor when resting. Do you mean squats, the painful movement one drives 20 miles to go do 3×8 reps of at the gym twice a week, if all goes well? Apparently, that’s it.

For soleus, the assisted squat posture (squatting with heels in ground contact and with the buttocks resting on a small rock) elicited significantly higher muscle activity compared with chair sitting. For soleus, vastus lateralis, and tibialis anterior, the full squatting posture (squatting with heels in ground contact and buttocks elevated from the ground) elicited higher levels of muscle activity compared with chair sitting.

The researchers summarize the hypotheses they dread seeing confirmed:

Inactivity is a growing public health risk in industrialized societies, leading some to suggest that our bodies did not evolve to be sedentary. Here, we show that, in a group of hunter-gatherers, time spent sedentary is similar to that found in industrialized populations. However, sedentary time in hunter-gatherers is often spent in postures like squatting that lead to higher levels of muscle activity than chair sitting. Thus, we suggest human physiology likely evolved in a context that included substantial inactivity, but increased muscle activity during sedentary time, suggesting an inactivity mismatch with the more common chair-sitting postures found in contemporary urban populations.

(Raichlen, 2020)

So wherever you sit in the cake, the Hadza have, it seems, an edge. Ironically, German has Vorsitzende (front-seated) and English chairman for the one who has the privilege of sitting on a throne at the headquarters (der Sitz, literally, the seat). Perhaps a Hadza jibe made terminology.

Luckily, in the reading room of the Nasjonalbiblioteket, facing the windows over Observatoriegata, and opposite, the bay windows of vast offices where presidents put on important airs on their swivel chairs while passing video calls with other seated people, there, there are two wingback armchairs so ample that it is possible to alternate in them lotus, squat and other tonic figures in socks. In short, we try to cheat chairs as much as universities, by finding noncanonical ways of sitting that make use of them and, on balance, benefit us.

Are your efforts not in vain? Most certainly, by many a benchmark. It does not escape us that the same exam was probably passable, had that been our driving objective, by the mere distracted reading of the book's broad outlines over three languid afternoons. Some worry and grieve that the professional destinations of the student fuel convoys are drying up. That is the least of the difficulties, one that those whose earthy vocation is to keep the machinery running will not take long to settle, which they are already settling through the rhizomatic laying of universal virtual entertainment, in which the very simulacrum of studies partakes. What should rather be deplored is the soullessness of studies consisting in validating glacial modules on a computer screen, a prelude to a life spent on the conveyor belt. In this regard, we also fail to shake the walls of such edifices raised by the fanatics of order and vacuity. Worse, by our mere presence, our registration number, be it that of a visiting student, we serve as furniture shims to a department. Nevertheless, the contribution of our caste (that of overage guest students enrolling abroad in random courses for the sole purpose of linguistic crunching) being, most likely, hardly countable, we can’t decisively call ourselves collaborators, while our diverting tactics let us off the hook further still. We have, for that matter, no more interest in the collapse of the university castle of wind than in that of the commercial internet, highway billboards, Kentucky Fried Chicken or even the Bayreuth Festival, whose dissonant bursts of wrath interleaved with the laments of a swan being slaughtered have resounded since 1876, and which its eager historical endorsement by the Nazis has not sufficed to get canceled: the grey discourse of management, and the hollow thought it carries, fill, like gases, all available space, which makes it an immaterial enemy, every manifestation, every embodiment of which should be annihilated for its eradication to be complete. A passing thought makes us shudder: we would be quite aggrieved if a general collapse also swept away the supply chain which, when pulled, brings to our table, from Portugal, canned wild Alaskan salmon in organic olive oil. Ultimately, we are set to pervert the present premises in the same innocuous fashion: to profane a board created for volume and speed, blind attrition, to ride it, for as long as it lasts, as though it were a publisher of times past, a gracious one, asynchronously, and in our spare time. Our efforts are not in vain from the internal point of view, ours, that of the existence passing against this backdrop of shadows and matter. As in a wood, the hours are beautiful inside a library.

Glimmers of Frogner, blizzard, headlights and ferries amid the haze in the dark bay.

References

Huysmans, J.-K. (1884). Chapitre XI. Dans À rebours. Wikisource. https://fr.wikisource.org/wiki/%C3%80_rebours/Chapitre_XI

Raichlen, D. A., Pontzer, H., Zderic, T. W., Harris, J. A., Mabulla, A. Z. P., Hamilton, M. T., & Wood, B. M. (2020). Sitting, squatting, and the evolutionary biology of human inactivity. Proceedings of the National Academy of Sciences, 117(13), 7115–7121. https://doi.org/10.1073/pnas.1911868117

Dyd og lykke

Vi tar for oss følgende spørsmål om dydsetikk:

I Den nikomatiske etikk, argumenterer Aristoteles for at det er en sammenheng mellom det å handle moralsk og det å være lykkelig. Forklar hvordan disse henger sammen, ifølge Aristoteles.

Den tiende boken i Den nikomakiske etikk drøfter nytelse, lykke og etikk.

Vi skal beskrive forholdet mellom disse tre begrepene, for å klargjøre nettopp sammenhengen mellom det å handle moralsk og det å være lykkelig. Først må vi klargjøre hva moralsk handling er for Aristoteles.

At dydsetikken er karakterfokusert, blir tydelig hvis vi gransker det aristoteliske kontinensbegrepet. Etiske dyder – karakterdyder – tilegnes i barndommen, hvor oppdragelse sørger for at gode vaner dannes, men de er ikke ferdig utviklet før de suppleres med praktisk visdom, som er en av formene for intellektuell dyd. Å oppføre seg dydig krever faktisk en anstrengelse, synonymt med smerte mens den naturlige tilbøyeligheten, fristelsen av dårlige ting, styres av nytelse. «[Både] kunnen og dyd», sier nemlig Aristoteles, «angår alltid det som er forbundet med vanskelighet.» Følelsen av glede og smerte bør reguleres så handlingen harmonerer med det gode – det dydige – menneskets. Når det gjelder dette dydsmønsteret, når hun «har bestemt hva hun skal gjøre, trenger hun ikke å kjempe mot et indre press for å handle annerledes […] [Hun] blir ikke veldig fortvilet over å måtte gi avkall på en nytelse som hun innser at hun burde gi avkall på.» Den kontinente derimot føler denne indre spenningen, fordi den er underlagt følelser – begjær etter nytelse eller sinne. Den holder disse følelsene tilbake, takket være sin vellykkede oppdragelse, og oppfører seg som en dydig person, men er det ikke. (Kraut, 2022) Dette skillet viser tydelig at dyden ligger i personen, i karakteren, og ikke i handlingen, dens motivasjon eller dens konsekvenser.

Læren om dyd som mellomtilstanden «systematiserer vår forståelse av hvilke kvaliteter som er dyder». Alle dydene Aristoteles nevner, preges nemlig av en mellomtilstand mellom ytterpunktene. Vi er da i stand til «å identifisere andre middeltilstander som dyder, selv om de ikke er dyder som vi har et navn for». Dydsetikken begrenser seg imidlertid til å analysere dydenes natur: Den gir ingen prosedyre for handling, og ifølge Aristoteles er ingen etikk i stand til å gjøre dette, fordi hva som er det rette å gjøre, avhenger av omstendighetene. (Kraut, 2022) Selv om det ikke finnes noen beslutningsregel, har det gode mennesket – det seriøse mennesket, sier Aristoteles – et særegent klarsyn. Det «bedømmer hvert enkelt tilfelle riktig, og i hvert enkelt tilfelle fremtrer for ham det som er sant», og et slikt skarpsyn overflødiggjør nettopp behovet for en regel : Det «utmerker seg [...] mest av alt ved at det ser hva som er sant i hvert enkelt tilfelle, akkurat som om det var en regel og en målestokk» for vurderingen. (Aristoteles, 1113a 31-35) Denne umuligheten av en prosedyre for handling utelukker imidlertid ikke at det finnes kategoriske plikter og forbud: Noen lidenskaper eller handlinger kjenner ingen middelvei, og selve navnet avslører at de er ekstreme, overdrevne eller mangelfulle, for eksempel «ondskap, skamløshet, misunnelse og, når det gjelder handlinger, utroskap, tyveri og drap». (Aristoteles, 1107a 8-14)

Moralske handlinger er handlinger som ville blitt utført av et dydig menneske, hvis følelser er blitt regulert av oppdragelse og vane. Vi skal se nå nærmere hvordan Aristoteles definerer lykke, i forhold til dyd og nytelse.

Lykke er det vi «fastsetter som målet for menneskelivet». Hos Aristoteles er det et klart sammenfall mellom lykke og dyd : «Lykkelig synes det liv å være som leves i overeenstemmelse med dyden». (Aristoteles, 1999, s.276-277) Aristoteles sier også : Det finnes mange ting som «vi ville foretrekke […] selv om det ikke fulgte nytelse med dem» : for eksempel «det å se, vite eller å besitte dydene». Dyden etterstrebes for sin egen skyld, uavhengig av nytelse. (Aristoteles, 1999, s.201) Visse nytelser, de gode nytelsene, de som virkelig fortjener navnet nytelse, er likevel «blandet inn i lykke» : Det som fortjener navnet nytelse, er det gode menneskets nytelse: lykkelig og dydig. (Aristoteles, 1999, s.276-277)

Lykke er den virksomheten som er knyttet til dyd: Men siden den er det endelige målet for menneskelivet, må den være knyttet til den mektigste av dydene, den som springer ut av det beste i oss, det vil si fra det guddommelige i oss. Det mektigste og guddommeligste i oss er fornuften, og det er derfor den virksomheten som er fornuftens prerogativ, den teoretiske betraktningen, som er lykken – og den tilhørende dyden, er fornuftens dyd, altså visdom. Et liv i samsvar med menneskelige dyder, for eksempel mot eller rettferdighet, er også lykkelig, men bare «på en sekundær måte». Disse menneskelige dydene er fortsatt avhengige av kroppen og følelsene, og krever spesielle ressurser eller omstendigheter: Mot krever styrke, gavmildhet penger. «Fornuftens dyd», derimot, «er noe særskilt» : Visdom kan utøves uavhengig av ytre betingelser. Dessuten er «den som virker i overensstemmelse med fornuften [...] mest elsket av gudene», og den vise, som gudene elsker mest, er «rimeligvis også den lykkeligste». (Aristoteles, 1999, s.280-282) Og den virksomheten som «er i overensstemmelse med visdom» gir følgelig «mest nytelse». (Aristoteles, 1999, s.279)

Hos den vise sammenfaller lykke, dyd og nytelse – ja, han oppnår kvintessensen av hver av de tre. Det er oppdragelsen som fører til å finne nytelse i dydig handling, den handlingen som kroner lykke. For Aristoteles er nærmere sett nytelse og smerte verktøy i dydsoppdragelsen : Følelser må opplæres slik at man både «gleder seg over» «det man bør» slik at nytelse og smerte har «avgjørende vekt for, og evne til, å skape dyd og et lykkelig liv, ettersom folk beslutter seg for det som gir nytelse og unngår det som gir smerte». Dyden etterstrebes for dens egen skyld og uavhengig av nytelsen som følger av den, men den som er oppdratt til dyd, finner nytelse i dydig handling. Den som på fritiden oppøver seg til virksomheten som bringer frem det guddommelige i seg selv, oppnår den høyeste lykke.

Kilder

Aristoteles. (ca. 350 f.Kr./2021). Den nikomakiske etikk. I A. Stigen & Ø. Rabbås (Overs.), I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 307-322). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Aristoteles. (ca. 350 f.Kr./1999). Den nikomakiske etikk. I Ø. Rabbås & A. Stigen (Overs.), Den nikomakiske etikk. Oslo: Bokklubben Dagens Bøker, Bokklubbens Kulturbibliotek.

Kraut, R. (2022). Aristotle’s Ethics. I E. N. Zalta & U. Nodelman (Red.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Høst 2022 utg.). Stanford: Stanford University.

For Descartes er kropp og sjel to forskjellige substanser, som kan påvirke hverandre. Hans brevpartner, Elisabeth av Böhmen, forsvarer derimot ideen om en enkelt, materiell substans, substratet for to typer egenskaper, fysisk og mental. Argumentet hennes inneholder to premiser : det er klart at sjelen «kan styre kroppens ånder [esprits] og forårsake frivillige handlinger» og ideen om en sjel som «kun er en tenkende substans» kan ikke redegjøre for det. Konklusjonen er at en slik res cogitans ikke kan finnes. Vi vil belyse flere begrensninger ved Descartes motargumentasjon.

Descartes blir utfordret til å forsvare sin substansedualisme, men argumentet hans postulerer allerede det som skal bevises: At sjelen er en immateriell substans, er en visshet oppnådd tidligere via den metodiske tvilen fra Meditasjonene. (Descartes, 2021, s.217) Premisset om at sjelen påvirker kroppen innebærer igjen (en form for) dualisme: At det finnes to atskilte begreper, sjel og kropp. Det impliserer også kausalitet generelt, og årsakssammenhengen mellom sjel og kropp spesifikt. Men disse antakelsene kan bestrides. Malebranches Gud er den eneste sanne årsaken. Han koordinerer de hendelsene som berører skapte ting, deriblant kropp og sjel, som dermed unngår direkte kausale forhold. Leibniz’ univers består av grunnleggende, udelelige monader uten gjensidig påvirkning. En guddommelig forhåndsbestemt harmoni synkroniserer sjel og kropp, uten behov for direkte interaksjon.

Hvorfra kommer disse selvfølgelighetene om sjel, kropp og deres gjensidig påvirkning? Tesen er selve ryggraden i den kartesianske dualismen : Det finnes i oss «opprinnelige ideer» hvis klarhet og tydelighet sikrer sannheten. Likevel truer sirkelresonnementet, når den klare idéen om (en fullkomne) Gud garanterer Gud, garantisten for klare idéer. Dernest, siden de debatterer, later ikke Descartes og Elisabeth å være begavet med de samme klare idéene. Descartes klargjør paradokset: vi blir villedet, så snart vi prøver å bruke idéer på områder hvor de er fremmede. (Descartes, 2021, s.217) Elisabeth universaliserer prinsippene som kun gjelder det res extensa, når hun påstår at «enhver bevegelse skjer ved at den bevegede tingen dyttes», noe som forutsetter enten «berøring» eller at «det som dytter, har utstrekning.» (Elisabeth av Böhmen, 2021, s.216) Våre feilvurderinger, utdyper Descartes, skyldes faktisk mangel på praksis, fra de instanser, ren fornuft, forestillingsevne og hverdagserfaringens sanser, som er involvert i de klare idéene om henholdsvis sjelen, kroppen og deres forening. (Descartes, 2021, s.221) Nå er det øvelse som finjusterer klarhet på et spektrum, mens sannheten er binær : Kriteriet om nok øvelse er uklart. Og mens opprinelige, medfødte ideer kan påberope seg en viss universalitet, er øvelsen radikalt subjektiv. Den objektive, absolutte garantisten har forduftet.

Hva kan man vite om sjelen og dens forening med kroppen? I forlengelsen av Meditasjonene foreleser Descartes for Elisabeth om metode. Fenomener, ville Kant innvende, kan ikke gi kunnskap om noumena, om tingene i seg selv. Det er hele Descartes’ prosjektet om å «øke sannhetsforholdet» som fragiliseres. (Williams, 1978, s.49) Hans rasjonelle sjelelærens påstander må nedjusteres. Å befolke universet med bevisstheter, og å tilskrive dem substans, enkelhet, identitet i tid og uavhengighet av erfaring, er en paralogisme. Det cogito som visshetssøkeren når frem til, er «en blott og bar bevissthet som ledsager alle begreper». Det er erkjennelsen selv, et transportmiddel for de mentale kategoriene som trenger et tilskudd av erfaring til å muliggjøre synthetiske dommer. Men den minste kontakt med erfaring forderver rasjonell psykologi til en empirisk, og muligheten for apodiktisk, allmenn dom om en res cogitans uteblir. (Kant, 2009, B404, s.382)

Descartes erkjenner paradokset, som ulmer under hans hele substansedualisme i å «tenke [sjel og kropp] både som en enkelt og to forskellige ting». (Descartes, 2021, s.222) Som siste utvei for avklaring tyr han til en analogi, mellom Elisabeths argument og den gjengse villfarelsen om at kroppens egenskaper (f.eks. tyngde) er substanser. Han hevder å kunne tilbakevise sistnevnte, og at dette er nok til å avkrefte førstnevnte. Elisabeth protestere snart: En immateriell sjel som er atskilt fra kroppen, kan vanskelig sammenlignes med kroppens egenskaper som ikke er det. (Elisabeth av Böhmen, 2021, s. 220) Det finnes likevel en analogi i tankegangen: Vi innser at både sjelen og kroppens egenskaper har kraft til å påvirke kroppen. Vi antar at denne påvirkningen er av samme art som en kropps påvirkning på en annen. Vi utleder at sjelen og egenskaper er reelle ting, substanser, som virker på kroppen ved å utøve en kraft på kontaktflaten. (Descartes, 2021, s.218) Hvorfor er resonnementet om tyngde feil ? På nytt, det er evidensen for en idée som er bevis for den, noe vi har sett ikke er godt nok.

Men det er et mer grunnleggende problem med analogien. Selv om demonstrasjonen om kroppens egenskaper hadde holdt mål, ville det bare vært påvist at noe immaterielt kan påvirke kroppen, og «det ville ikke føre noe sted å forklare slike naturlige fenomener som ens evne til å bevege kroppen etter egen vilje.» (Williams, 1978, p298) Brevene er preget av ansatser til den teorien som utvikles i Sjelens lidenskaper: Descartes søker å lokalisere sjelens og kroppens foreningen. Og Williams demonstrerer lenge blindgaten : «Den eneste delen av kroppen min [konglekjertelen eller dens motstykke i et hvilket som helst annet nevrofysiologisk rammeverk] som er direkte mottakelig for min vilje, er en del som jeg ikke kan bevege etter egen vilje.» Noe som synes å utelukke denne underlige virkningen av sjelen på avstand.

Konklusjon

Elisabeths egenskapsdualisme – en fysisk bærer av ikke-fysiske mentale egenskaper – later til å arve problemene fra den kartesianske substansdualismen : Siden « det kan ikke finnes noe tredjepersonsperspektiv på bevissthetens innhold », det er usikker hvorfor « en tredjepersonlig verdensanskuelse som bare inneholder de genuint tredjepersonlige fakta om atferd, tale og fysiologi » ville mangle, for å forklare mentale tilstander, et supplement av sjel. (Williams, 1978, s.296) Aporien i disse debattene kan tale for en form for fysikalisme: Sammen med samtidens hjerneforskere, man kan redusere de mentale tilstandene til «det nevronale mennesket» (Changeux, 1983) til synaptisk kjemi, og assimilere den tenkende hjernen til en bred modell for naturlig språkbehandling, som den eksponentielle fremgangen av halvlederteknologi og kunstig intelligens vil forklare perfekt.

Kilder

Descartes, R. & Elisabeth av Böhmen. (2021). Brevveksling mellom René Descartes og Elisabeth av Böhmen. I S. Watzl (Red.), Hva er sinnets plass i naturen? I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 215-224). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Williams, B. (1978). Descartes: The project of pure enquiry. London: Penguin Books.

Kant, I. (2009). Kritikk av den rene fornuft (S. Mathisen, C. Serck-Hanssen & Ø. Skar, Overs.). Oslo: Pax forlag.

Changeux, J.-P. (1983). L’Homme neuronal. Paris: Fayard.

Ifølge Kant vil det å handle moralsk ofte være i konflikt med egen lykke. Hva er det som avgjør om en handling er moralsk, ifølge Kant?

Deontologi er en av de tre hovedretningene innen normativ etikk, som er opptatt av hvilke valg som moralsk sett er påkrevd, forbudt eller tillatt. Dydsetikken, som vi har sett, er opptatt av utviklingen og vurderingen av den typen person man er, av ens dyder : en dyd er «et utmerket karaktertrekk», en «disposisjon som er godt forankret i den som innehar den - noe som går til bunns, i motsetning til en vane» (Hursthouse & Pettigrove, 2023). I kontrast hertil er både deontologien og utilitarismen opptatt av handlinger – men på ulike måter. Utilitarisme maksimerer generelt den nytelsen som handlingens påvirkninger medfører. Deontologien tar derimot hensyn til handlingers egenverdi, uavhengig av deres konsekvenser.

En handling er aldri etisk i kraft av dens (gode) konsekvenser for den handlende, og heller ikke i kraft av de følelsene som følger med. Eventuelle positive konsekvenser eller følelser er tilfeldige og verken tilfører eller forringer handlingens etiske karakter. Det er et ledemotiv i Grunnlegging for moralens metafysikk, for eksempel : «Handlingens moralske verdi ligger altså ikke i den virkning som man venter seg av den, heller ikke i noen handlingsprinsipp som må hente sitt motiv fra den forventede virkning.» (Kant, 1785/2021, s.351) Det første utsagnet forkaster en direkte konsekvensvurdering, som i den senere handlingsutilitarismen til en Bentham eller en Mill, mens det andre avviser en slags regelutilitarisme, som John Rawls senere synes å forsvare i To Regelbegreper (Rawls, 1955/1970).

Dessuten er det ikke nok for en handling å være i samsvar med plikten for at den skal være etisk. Den må også være bevisst motivert av dette samsvaret med moralloven. Formuleringen står i innledningen til Kants Grunnlegging for moralens metafysikk: «For at noe skal være moralsk godt er det ikke tilstrekkelig at det er i overeenstemmelse med moralloven [denne overensstemmelse kan være tilfeldig], men de må også skje for dennes skyld.» (Kant, 1785/1970, s.5) Men hvordan kan vi være sikre på at vi faktisk handler «av plikt», «ut fra et moralsk sinnelag»? Våre egne beveggrunner forblir skjult for oss, ifølge Kants Moralens metafysikk : «Det er nemlig ikke mulig for mennesket […] å skue så dypt i sitt egen hjerte, at det kan være fullstendig sikker på at dets moralske hensikt og sinnelag er rent, selv om det ikke er i tvil om handlingens lovmessighet». Plikten om å «søke maksimen for handlingen [...] alene i loven» er altså ubestemt, den foreskriver kun en innsats for moralsk foredling, for å minske gapet mellom den graden av moralsk drivkraft vi tilskriver oss selv og den faktiske. (Kant, 1797/1970, s.145-146) Maksimen hos Kant er «det subjektive handlingsprinsipp» som må «skjelnes fra det objektive prinsip, nemlig det praktiske lov». (Kant, 1785/2021, s.356) Maksimen er den selvpålagte regelen som til syvende og sist avgjør «i handling». Maksimen er derfor ufullkomment konsistent med moralloven. Den har bare moralsk innhold hvis, og i den grad, den foreskriver en handling som er utført «av plikt».

Det er fordi mennesket er fritt, fordi dets vilje kan betraktes som løsrevet fra naturens ufravikelige lover, og fordi det er i stand til å innrette sine intensjoner etter fornuftens moralske lover, at dets handlinger kan ha en etisk verdi : Vi kan tvinges til handlinger, men ikke til intensjoner ; å handle etisk er å handle i samsvar med fornuftens moralske lover, av egen fri, god vilje. Innledningen til Grunnlegging av moralens metafysikk åpner med det skillet i gresk filosofi, som Kant selv tar opp, mellom tre vitenskaper: logikk, fysikk og etikk : Mens fysikken er opptatt av «naturlover», etikk, altså «moralfilosofi» eller «moralens metafysikk» er nettopp den vitenskapen om «frihetslover». (Kant, 1785/1970, s.3)

Grunnprinsippet for fornuftens lover, som ethvert rasjonelt vesen er medforfatter av, er det kategoriske imperativ, som Kant formulerer på fire ulike måter i Grunnlag for moralens metafysikk. Et imperativ er da det objektive moralske prinsippet – dets mest generelle formel – som jeg forestiller meg selv, og som utgjør en tvang for min vilje. Et imperativ er et «skal», det forplikter, tvinger, viljen til det som er objektivt godt å gjøre. Men viljen er også underlagt subjektive krefter, det behagelige, tilbøyeligheter, behov. Gud, eller en helgen, har ingen vilje: De mangler tilbøyelighetskomponenten, det finnes ikke noe mellomrom mellom fornuftens objektive bud og handling. Et hypotetisk imperativ peker mot, er et middel for å nå, et mål. Et kategorisk imperativ, derimot, fremstiller «en handling som objektiv-nødvendig i seg selv uten relasjon til et annet mål». (Kant, 1793/2021, s.354-356) Alle kan strebe etter å utvikle dyktigheten til å nå alle slags mål, noe som kommer til uttrykk i foreldrenes omsorg for å vekke barna til ulike kunstarter. Det er imidlertid ett mål som alle mennesker begjærer, nemlig lykken, og dyktigheten, så å si, til å nærme seg den, er klokskap. Klokskapets forskrifter, som peker på midler til lykke, er assertoriske, hypotetiske imperativer. Det kategoriske imperativ er uavhengig av handlingen og dens konsekvenser. Det er «moralens imperativ ». Det krever, ubetinget : «Handle bare etter den maksimen gjennom hvilken du samtidig kan ville at den skal bli en allmenn lov». (Kant, 1793/2021, s.356-357) Dette utgjør kategorisk imperativs universallovsformulering.

Deontologien kan kritiseres for å være lite praktisk anvendelig. Hvordan kan agenten sikre sin egen moralske renhet? Kant håndterer innvendingen i Grunnlegging av moralens metafysikk : Det er absolutt umulig å utlede fra erfaringen at det finnes «et rent moralsk sinnelag», altså maksimer som «utelukkende [er] basert på moralsk grunn», og «består i forestillingen av plikten». Handlingenes drivfjær forblir hemmelig, og «moralsk verdi» umulig å vurdere : Denne kommer ikke «an på handlingene som man ser, men på deres indre prinsipper som man ikke ser». Dette indre prinsippet er ikke engang den handlende selv klar over: Han tror å handle «av plikt», mens «egenkjærligheten» styrer. Løsningen ligger i det kategoriske imperativ, som er ledsaget av en praktisk protokoll for å evaluere det moralske innholdet i maksimen. Agenten er moralsk ren hvis han følger protokollen til punkt og prikke.

Men hva med komplekse tilfeller? Deontologien har i særdeleshet vanskeligheter med å håndtere rettighetskonflikter: Det er forbudt å krenke en rett – en persons rett til ikke å bli brukt som et middel – som gjør det mulig å unngå flere krenkelser av den samme retten. Handlingsmaksimen strider altså mot det kategoriske imperativ, men det gjør også ikkehandlingsmaksimen. Selv i fravær av en slik logisk låsing, er noen tilfeller krevende å avgjøre : Den kantianske protokollen forskyver bare innvendingen. Selv med blikket festet på den moralske rettesnoren, hvordan kan den sikre at maksimen er undersøkt på en pålitelig måte? Deontologien og dydsetikken deler faktisk det konfliktproblemet – og tar det gjerne på seg i stedet for å løse det på konsekvensetikkens måte. (Hursthouse & Pettigrove, 2023)

La oss illustrere hva som utgjør det å handle moralsk for Kant gjennom brevvekslingen med Maria von Herbert. Den viser klart at det å handle moralsk ofte er i konflikt med egen lykke. Som et premiss, skriver Kant, har hvert organ i «de naturlige anlegg hos et organisert vesen» sin funksjon. Fornuften er et svært utilstrekkelig «organ» for å nå målet om livets «opprettholdelse» eller «lykke» : «Rettesnoren» for atferden til et rasjonelt vesen som ville ha lykken som mål, «ville kunne forskrives langt nøyaktigere […] ved en instinkt enn det noensinne kan skje ved fornuftens hjelp». Det kultiverte mennesket går så langt som til å utvikle mistro til fornuften, en «misologi», når det innser at nytelse og egeninteresse er bedre tjent uten den. Andre erkjenner fornuften som et organ for en hensikt som er høyere enn lykken, en hensikt som synes å bidra til «verdens gode styrelse». Fornuft er tildelt oss som «en praktisk evne», en evne altså som påvirker «viljen». Dens funksjon er å frembringe en vilje som ikke er et middel til lykke eller et annet mål, men som er god i seg selv – Kant sier senere, en «god vilje». (Kant, 1785/2021, s.346-347)

Det er en langt overlegen tilfredsstillelse som fornuften forbeholder : Den tilfredsstillelse nettopp «som følger å virkeliggjøre et formål som […] er fastsatt av fornuften», selv om våre tilbøyeligheter skulle motarbeides av dette. (Kant, 1785/2021, s.348)

Likevel finnes det fortsatt en plikt til lykke, «for manglende tilfredshet med ens tilstand […] kan let blir en stor fristelse til å overtre pliktene». Maksimen, det praktiske prinsippet som styrer handling, får sitt moralske innhold når handlingen ikke bare er «i overensstemmelse med plikten», men «av plikt». Lykke er en sum, summen av alle tilbøyeligheter. Det krever en anstrengelse å prioritere denne usikre idéen om en sum, fremfor enkelte tilbøyeligheter. Å strebe etter egen lykke, ikke av tilbøyelighet, men av plikt, har en moralsk verdi – liksom å elske sin neste, uten «følelsesmessig hang», men ut fra en god vilje grunnlagt av fornuft. (Kant, 1785/2021, s.349-350)

Maria von Herbert, Kants brevpartner, fordervet et kjærlighetsforhold med en langvarig løgn, og det eneste som holder henne i live, er «slutningen [hun] måtte trekke av [Kants] teorier : at et liv i pinsel ikke er en grunn for å dø, og at [hennes] eksistens derimot er en grunn for å leve.» Hun viser alle kjennetegnene på det moderne typologi vil beskrive som depresjon. «En følelse av tomhet har begynt å bre seg utover, […] slik at jeg nesten blir overflødig for meg selv.» Maria, som er gjennomsyret av kantiansk etikk, skiller likevel utilfredsheten med egne tilbøyeligheter - selv om hun «fikk alle mulige ønsker oppfylt, ville det ikke glede henne» - fra en større utilpasshet, den som skyldes moralsk besvikelse. Hun lider av et klarsyn om «den uredelighet som skjuler seg bak enhver god handling», et desillusjonert syn på en verden opptatt av uhensiktsmessige handlinger, og et ønske om å begrense seg til det nyttige og det hensiktsmessige. (Maria von Herbert, 1793/2021, s.366)

Det anbefales ikke, svarer Kant, å glemme moralske mangler – forutsatt at Maria angrer på det umoralske i å lyve, noe som alltid er forkastelig. Men det er ikke noe moralsk i overdreven anger og botsøvelse, i å tvinge seg selv ned i ulykken: Som vi har sett, er lykken et hjelpemiddel til plikten. Helbredelsen ligger snarere i erkjennelsen av at den høyeste tilfredsstillelsen ikke ligger i det gode vi mottar (tilfredsstillelse av tilbøyeligheter), men i det gode vi frembringer (vilje grunnlagt av fornuft). (Kant, 1793/2021, s.368)

Kilder

Kant, I. (1785/2021). Grunnlegging av moralens metafysikk. I E. Schwabe-Hansen (Overs.), I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 344-363). Oslo: Gyldendal Akademisk.

von Herbert, M. & Kant, I. (1793/2021). Brevveksling mellom Maria von Herbert og Immanuel Kant. I Å. D. Grøgaard (Overs.), I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 366-371). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Kant, I. (1788/2007). Kritikk av den praktiske fornuft. I Ø. Skar & B. Hansen (Overs.), Thorleif Dahls Kulturbibliotek. Oslo: H. Aschehoug & Co.

Kant, I. (1785/1970). Grunnlegging av moralens metafysikk. I E. Storheim (Overs.), Morallov og frihet: Moralfilosofiske skrifter (s. 11-74). Oslo: Gyldendal.

Kant, I. (1797/1970). Moralens metafysikk: Annen del: Etikkens metafysiske prinsipper Tugendlehre. I E. Storheim (Overs.), Morallov og frihet: Moralfilosofiske skrifter (s.129-166). Oslo: Gyldendal.

Rawls, J. (1955/1970). To regelbegreper. I K. Dramer (Overs.), I H. Ofstad (Red.), Moral og nytte: Filosofiske tekster om utilitarisme (s. 99-123). Oslo: Gyldendal.

Hursthouse, R., & Pettigrove, G. (2023). Virtue Ethics. I E. N. Zalta & U. Nodelman (Red.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Høst 2023 utg.). Stanford: Stanford University.

Dette essayet er i hovedsak basert på en passasje fra Immanuel Kants Grunnlegging av moralens metafysikk. Det er imidlertid nærliggende å lese den samme filosofens korte essay Besvarelse av spørsmålet: Hva er opplysning?, som vi skal komme tilbake til.

Han utarbeidet følgende oppgavetema:

«Immanuel Kant skriver følgende i «Besvarelse av spørsmålet: Hva er opplysning?» (s. 25):

«Umyndighet er den manglende evne til å gjøre bruk av egen forstand uten ledelse av en annen. Selvforskyldt er denne umyndigheten når dens årsak ikke ligger i mangel på forstand, men på beslutning og mot til å gjøre bruk av egen forstand uten ledelse av en annen. Sapere aude! Ha mot til å gjøre bruk av din egen forstand! er altså opplysningens valgspråk.

Latskap og feighet er årsakene til at en så stor del av menneskene, etter at de på naturlig måte for lengst er blitt satt fri fra fremmed ledelse (naturaliter maiorennes), allikevel i hele sin levetid gjerne forblir umyndige – og til at det blir så lett for andre å oppkaste seg til deres formyndere.»

Forklar hvorfor Kant mener at latskap og feighet er relevante årsaker til umyndighet. Bruk egne eksempler i forklaringen.»

Latskap er en nonchalanse, som innebærer at vi ikke bruker de ferdighetene vi faktisk besitter. Feighet er mangel på moralsk vitalitet, som et tegn på abdisering av innsats. Myndighet er en evne og en rett til selvbestemmelse. Umyndighet er dermed en manglende evne til å bestemme seg selv. Ordet kan henspille på begrepene mindreårighet og vergemål. Sistnevnte betegner en tilstand av avhengighet, og i juridisk språkbruk en status som forutsetter representasjon i sivile handlinger for en mindreårig eller en person som ikke kan holdes ansvarlig for sine gjerninger. Vi skal vise hvorfor, ifølge Kant, latskap og feighet er årsaker til umyndighet.

Fornuftige vesener har en plikt til å bruke fornuft. Hver maksime, som er handlingsprinsipp, bør sammenlignes med og testes mot den kategoriske imperativen. Det er forutsetningen for at maksimer får moralsk innhold, som innebærer at den handlende blir seg klar over sin underordning under moralloven : For det første, hvis maksimen ikke konfronteres med det kategoriske imperativ, kan handlingen, selv om den tilfeldigvis faller sammen med plikten, ikke utføres «av plikt ». I tillegg er det i dette tilfellet ikke mulig å bestemme handlingens moralske verdi, som aldri ligger i dens følgevirkninger, men kun kan finnes i maksimen.Til sist, å ikke teste maksimen opp mot moralloven utelukker selvsagt at «forestillingen om loven i seg selv» er «viljens bestemmelsesgrunn» : det blir umulig å vise «aktelse for loven» som tilsvarer lucidetheten om at «viljen umiddelbart blir bestemt av loven». For at maksimen skal få et moralsk innhold, at den maksimerer dette og nærmer seg det fremragende gode, som er aktelsen for moralloven, har det fornuftige vesenet en plikt til å bruke fornuft, noe som representerer en innsats.

Det kategoriske imperativ stemmer fra fornuft og alle mennesker er medforfatter til moralloven. Å handle i samsvar med plikten og av aktelse for moralen er å bestemme seg selv ved å underkaste seg loven som ble skrevet av fornuft selv. Det finnes en plikt til å bruke fornuften, og det er ved å bruke fornuften til å underkaste sin maksime den moralske loven at mennesket utøver selvbestemmelse, altså myndighet over seg selv.

Hvis vi ikke anstrenger oss for å bruke fornuften – feighet og latskap –, mister vi muligheten til å underkaste oss den universelle moralloven, til å maksimere andelen av god vilje i formuleringen av hver enkelt maksime, som er ensbetydende med selvbestemmelse og autoritet over oss selv. Feighet og latskap er årsaker til umyndighet.

Et eksempel på intellektuell feighet er fraværet av kritisk tenkning når det gjelder å danne seg en mening om et aktuelt tema - sårbarhet for pseudovitenskap og manipulasjon. Det å opprettholde seg selv i live illustrerer også Kants begrep om maksimen og moralloven. Det finnes både en plikt og en tilbøyelighet til å holde seg i live. Så lenge denne tilbøyeligheten lever i beste velgående, har handlingen «intet moralsk innhold» : livet tas vare på «i overeenstemmelse med plikten, men ikke av plikten». Men så snart denne tilbøyeligheten forsvinner, lidelse eller livets ende, og handlingen blir totalt styrt av plikt: maksimen får maksimalt moralsk innhold. (Kant, 1785/2021, s.348)

Kilder

Kant, I. (1784/2021). Besvarelse av spørsmålet: Hva er opplysning? I Ø. Skar (Overs.), I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 25-31). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Kant, I. (1785/2021). Grunnlegging av moralens metafysikk. I E. Schwabe-Hansen (Overs.), I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 344-363). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Denne teksten presenterer Platons dialog Faidon og dens filosofiske argumenter for sjelens udødelighet. Målet med teksten er å analysere og forklare de fire hovedargumentene Platon bruker for å bevise sjelens udødelighet, samt å introdusere hans sentrale begreper om former og den sansbare verden.

Et potensielt eksamensspørsmål som dette essayet tar for seg, er altså «Hvordan argumenterer Platon for sjelenes udødelighet?»

I Platons dialog Faidon fortelles det om Sokrates’ siste timer : Sokrates/Platon ønsker der å fullføre sin påvisning av sjelens udødelighet. Disse «udødelighetsbevisene» er avgjørende for å forstå Platons første tanker om metafysikk og erkjennelsesteori: For det første, «erindringsargumentet» (65a-67a og 72e-78b) går ut på at «læring er å erindre» og «vår (gjen)erindring viser at våre sjeler har bevissthet før vår fødsel» ; dette er idelæren : «kunnskap om ideene finnes forut for sansefonemmelsene og fødselen». Det andre, såkalte «sykliske argumentet» (70c-72e), er basert på observasjonen at «alle tings tilblivelse skjer fra deres motsetning, blant annet liv fra død og død fra liv i et kretsløp» ; dette bekrefter altså læren om gjenfødelse, om at «døden gir opphav til nytt liv». For det tredje baseres «affinitetsargumentet» (78b-84b) på sjelens egen natur : Sjelen og ideene er beslektet fordi de er, i motsetning til kroppen, like uforgjengelige og usynlige, og dermed ikke sammensatt. Til sist, «det endelige argumentet» (102a-107a) bygges på observasjonen at «tingene oppstår fra sine motsetninger [og] ting som har en ide til bestemmelse, utelukker den motsatte ideen». Da sjelen «har liv til bestemmelse» utelukker den døden, og er dermed uforgjengelig. (Kraggerud i Platon, 2001, s.15-16)

Sjelen er det motsatte av døden, så den er uforgjengelig (endelig argument). Etter kroppens død befinner sjelen seg på et sted, der den frekventerer ideene som er evige (affinitetsargumentet), som er det vi husker når vi lærer (erindringsargumentet og idélæren), etter sjelens gjenfødelse i en kropp, og så videre (syklisk argument og læren om gjenfødelsen).

Faidon er den første av Platons dialoger som introduserer formene, som altså befolker idéverdenen. Sokrates/Platon foretar en «grundig utredning av årsaksforholdet ved tilblivelse og undergang» : Som ung mann fattet han interesse for naturvitenskap, i håp om at dette ville forklare «hvorgor hver ting blir til, hvorfor den går til grunne og hvorfor den eksisterer». Han tok for seg Axagagoras’ teori, som syntes å føre alt tilbake til fornuften, som «ordner alt og er dets årsak». Det Sokrates først forstår av Axagagoras, vinner ham: Hvis fornuften er «den ordnende instans», så plassert den «hver ting slik det [blir] best». Å forstå årsakene betyr da å gjøre rede for «hva som [er] best for den enkelte ting, og hva som er det felles gode for alt». Men ved nærmere ettersyn relaterer Axagore til syvende og sist alt til materien. Alle forklaringene finnes i «luft, eter og vann og mye annet urimelig», helt frem til Sokrates’ fordømmelse, som angivelig ikke skulle skyldes athenernes dom, men «stemmelyder, luftbevegelser og hørselsinntrykk og et utall lignende fenomener». For Sokrates er det klart at mennesket ikke gjør hva det gjør på grunn av at det har «slike ting som ben, muskler og alt [det] ellers har», men «på grunn av [sitt] valg av det beste». Han fortsetter derfor med å undersøke årsakene, men er redd for at sjelen hans skal bli forblindet, dvs. villedet, «om [han stirrer] på tingene med øyene» og stoler på sansene. Han føler derfor at han må ta sin «tilflukt til resonnementer og i dem undersøke sannheten om det værende». Det som gjør sannheten, er styrken i resonnementet : «Jeg legger hver gang til grunn det resonnement jeg vurderer som sterkest, og regner som sant det jeg finner å være i samsvar med dette […], med det som ikke gjør det, regner jeg som usant». Likevel presiserer han: Årsaken til hver ting er at det ta del i en form, slik som for eksempel det vakre : «Om noe annet er vakkert utenom selve det vakre, er det ikke vakkert av noen som helst annet grunn enn at det har del i den skjønnheten. Og det samme påstar jeg om alt annet» eller senere «det [er] ikke noe annet som gjør noe vakkert enn nærværet av eller delaktigheten i selve det skjønne». (Platon, 2021, s.178-182)

Formbegrepet introduseres tidligere i Faidon, når Sokrates omtaler filosofene. (64-65) Filosofen frykter ikke, men lengter etter døden, som belønner hans «forberedelse og øvelse på døden». (Kraggerud i Platon, 2001, s.15) Med Platons ord : «Alle de som på riktig måte beskjeftiger seg med filosofi […] trener seg nettopp i å dø og å være død». En annen ting som skiller filosofer fra folk flest, er at de «i størst mulig ustrekning løser sjelen fra dens samsvar med kroppen» og «så langt som mulig holder seg unna [kroppen] og konsentrerer seg på sjelen». Som dikterne skriver, kan man verken høre eller se noe nøyaktig : Sjelen får tak i sannheten, men «når den forsøker å betrakte noe sammen med kroppen, da blir den villedet av denne». (Platon, 2001, s.25-26) «Virkelig innsikt vinnes [altså] først etter døden ettersom kroppen er et hinder for visdommen.» (Kraggerud i Platon, 2001, s.15) En filosof som hele livet har strebet etter sannheten, kan bare glede seg over døden, som frigjør sjelen fra kroppen, slik at den endelig kan nå frem til sannheten om hver ting. Men tilbake til formene.

Et viktig begrep her er sjelens eksistens «helt i seg selv» : Den «tenker vel best når intet av det kroppslige forstyrrer den», når den blir «mest alene for seg selv». På samme måte finnes det noe som er rettferdig i seg selv, og godt i seg selv, og skjønt i seg selv. Å nærme seg sannheten om tingene er å forstå «det mest egentlige» i disse, kort sagt deres «vesen», «hva hver ting faktisk er» : Vi nærmer oss altså sannheten ved å «betrakte tingene i seg selv med sjelen alene». (Platon, 2001, s.27-28) Former er nettopp denne essensen av ting, samt disse tingene, som det rettferdige, det gode eller det vakre, som er vesener «helt i seg selv» : Former er vesener «som er det de er i kraft av seg selv».

Det er her verdt å merke seg at det som kalles «Platons formlære er en rasjonell rekonstruksjon av Platons doktrine». «I en slik rekonstruksjon forsøker forskerne å finne frem til et sett av prinsipper eller teser som til sammen gjør det mulig å vise hvorfor Platon sier det han gjør om formene, sjelen og andre metafysiske ting.» (Silverman, 2022)

Formenes motstykke er partikulære ting. Intuitivt er partikulære ting alt som finnes i den sansbare verden: hunden min Ajax, Venus eller datamaskinen min. Men vi kan «rekonstruere» nærmere hva Sokrates/Platon forstår med det begrepet. I logikk og filosofi er et predikat en egenskap som kan tilskrives en ting : I for eksempel «Sokrates er et menneske» er mennesket et predikat til Sokrates. En partikulær ting forstås som det som har visse egenskaper som predikat, men som ikke er predikat for noe annet enn seg selv. Former, derimot, er predikater om andre ting enn dem selv. (Silverman, 2022)

Faidon eller om sjelens udødelighet, Platon, Mendelssohns oversættelse og omskrivelse, 1779, National Library Denmark (Statsbiblioteket)

Vi lærer mer om former i løpet av Sokrates/Platons argumentasjon om sjelens udødelighet. Sokrates’ Erindringsargumentet går som følger. For å huske noe, må man ha sett det før. Noen ganger fremkaller en ting en annen som er forbundet med den. Den elskedes lyre fremkaller sin eier. Man erindre ting på grunn av dels av likhet og dels av ulikhet. Vi vet altså om begrepet «likhet». Men ingen ting i den synlige verden er helt like; trær eller sten er alle ulike. «Vi må altså ha en forhåndsviten om det like fra før den tid da vi første gang så de like tingene og tenkte på at alle disse ting strebet etter å være som det like, men sto tilbake for det.» Kunnskap er altså «ikke noe annet enn en erindring». Sokrates’ samtalepartneren gjenopptar demonstrasjonen : «Ifølge denne teorien må vi vel ha lært oss i en tidligere periode det vi nå kan huske. Men dette ville være umulig om ikke vår sjel var til noe sted før den ble til i sin nåværende menneskeskikkelse. Derfor ser det ut til at sjelen er noe udødelig». (Platon, 2021, s.174-175) Kort oppsummert, kan vi ikke kjenne likhetsbegrepet gjennom erfaring, siden ingen ting er helt like, selv om de tenderer mot likhet, men nødvendigvis fra en eksponering før sjelen ble født for ideen om (dvs. formen) «det like». Så vi lærer av erindringsargumentet at former er fullkomne, og hva partikulære ting etterstreber, men ikke klarer å oppnå.

I affinitetsargumentet lærer vi at partikulære ting, som er synlige, er sammensatte og aldri i samme tilstand, og av den grunn forgjengelige; mens sjelen og formene er enkle : De befinner seg «i sin enhetlighet og selvstendighet på samme måte og i samme tilstand bestandig og er aldri noen gang og på ingen måte utsatt for noen forrandring». (Platon, 2001, s.44)

Ifølge Faidons Platon er den sanselige verden et bilde, en ufullkommen verden av forandring. Den oppfattes kun gjennom kroppen, som er et fengsel av begjær og en distraksjon fra sannheten. Likevel er tingene i den sanselige verden, de partikulære tingene, delaktige i former. Filosofen kan gjennom disiplin holde kroppen i sjakk (Platon, 2001, s.30), og sjelen kan trene seg opp i den sanselige verden til å gjenkjenne den formen tingen deltar i. På denne måten kommer den nærmere sannheten. Platons epistemologi gjør rede for hva kunnskap er og hvordan den oppnås – kontemplasjon av former av en sjel som er adskilt fra kroppen – men synes ikke å være skeptisk til kunnskap. (Silverman, 2022)

Kilder

Platon. (2021). Utdrag fra Faidon. I S. Watzl (Red.), Virkeligheten – hvordan det ser ut og hvordan det er. I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 174-187). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Silverman, A. (2022). Plato’s Middle Period Metaphysics and Epistemology. I E. N. Zalta & U. Nodelman (Red.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Høst 2022 utg.). Stanford: Stanford University.

Platon. (ca. 385 f.Kr./2001). Faidon. I E. Kraggerud (Overs.), I Platons samlede verker: Bind IV (s. 7-98). Oslo: Vidarforlagets Kulturbibliotek.

Meta-etikken er ute etter å forstå «de metafysiske, epistemologiske, semantiske og psykologiske forutsetningene og engasjementene bak moralsk tenkning, diskusjon og praksis». Metaetikkens problemstillinger er derfor alltid abstrakte: De tar et skritt tilbake fra spesifikke moralske debatter, holdninger og påstander, og skaper en nøytral bakgrunn mot hvilken disse debattene, holdningene og påstandene kan vurderes. Metaetikken er ikke ukontroversiell: Noen kan hevde at den svekker premissene for moralen som «folk tar for gitt» når de prøver å forstå dem, og gjør dem mistenkelige. Det som står på spill, er en degradering av «vår moralske sans». (Sayre-McCord, 2023) Kort sagt, en oppløsning av troen på (viktigheten av) moralen, i kraft av å stille spørsmål ved dens grunnlag. Spesielt kan det hevdes at moralteori ikke har noen innflytelse over praksis : «Hva vi gjør», viser psykologisk forskning, «avhenger i stor grad av hvordan vi føler oss i øyeblikket, og av situasjonen vi finner oss i.» Dessuten kan verdien av en moralteori hvis opphavsmann ikke ser ut til å være «moralsk prisverdig folk», betviles, som når Aristoteles ser for seg en lavere moralsk status for kvinner og slaver, eller hos Kant og hans rasehierarki. (Watzl, 2021, s.437)

Metaetiske spørsmål springer likevel ut av en naturlig nysgjerrighet på moralens natur, og er gjennomgående i filosofihistorien. I Platons Republikkens første bok fastslår kynikeren Thrasymachus at «det rettferdige er ingen annet enn det som gagner den sterkere», som er «kloke og dyktige», da de «er i stand til å tvinge stater og folk under sin makt». (Platon, 1946, s.34) Rettferdighet er en fabel for de svake, arrangert til fordel for et mindretall, og dermed en unyttig byrde. (Sayre-McCord, 2023) Glaukon derimot veier fordeler og ulemper ved urettferdighet : Å «gjøre urett er av natur et gode, det å lide urett et onde, men […] det siste er et meget større onde enn det første er en gode». Slik er dermed «rettferdighetens opprinelse og vesen» : En «middelvei mellom det største gode – å gjøre urett uten å bli straffet – og det største onde – å lide urett uten å kunne hevne seg». Alle skapninger, og særlig både de rettferdige og de urettferdige, drives av en samme «tvang til makt». De streber etter makten som et gode. Rettferdigheter er ikke «et gode i seg selv» og «ingen [er] frivillig rettferdig» : «Det er bare lovens makt som tvinger en til aktelse for like rett». (Platon, 1946, s.67-69) Det som er rett, er det som står i loven, garantisten for et bedre samfunn. Til sist, Sokrates forklarer Thrasymachus og Glaukon hvorvidt rettferdighet ikke er en menneskelig oppfinnelse: «Den tilbyr uavhengige og evige standarder som menneskelig praksis, konvensjoner og institusjoner kan bedømmes opp mot». (Sayre-McCord, 2023)

Dette er noen av spørsmålene som opptar metaetikken : For det første, hva er moralens natur? Realismen hevder at det finnes objektive moralske verdier. De virulente moralske debattene og ideen om moralske fremskritt (i historien) taler for dette: De ville være meningsløse uten sanne verdier som motpartens meninger, eller fremskrittet, kan vurderes opp mot. (Watzl, 2021, s.438) Det motsatte partiet er det antirealistiske: Moralske verdier er alltid avhengige av dem som bærer dem, deres tanker eller følelser, deres skikker og praksiser – Sharon Street sier «sinnesavhengige» moralske verdier, verdier altså som formes bare av individuelle mentale tilstander : bekymringer, ønsker, tilbøyeligheter eller emosjoner. En delmengde av antirealistene er relativister: Moralske verdier er kontingente av tid eller kultur. For ikke-relativistiske antirealister, er moralske verdier avhengig av «aspekter ved menneskesinnet» som alle mennesker har til felles. Sharon Street, for eksempel, er interessert i en evolusjonær genealogi av moral. De moralske verdiene som synes å bestå på tvers av tidsaldre og kulturer, skyldes utelukkende «den tilfeldige evolusjonsprosessen gjennom naturlig utvalg». Til sis, en nihilist går lenger enn å tilskrive moralske verdier en kontingens til visse særegenheter (relativisme): Han benekter eksistensen av moralske verdier overhodet.

For det andre, en moralsk epistemologi tar sikte på å etablere grunnlaget og betingelsene for moralsk kunnskap. For en moralsk skeptiker er det ikke mulig å vite hva moralske verdier er – uansett om de eksisterer (realister) eller ikke (antirealister). For en rasjonalist er det mulig å finne frem til moralske sannheter ved å konsultere fornuften – hos Kant oppnås moral kunnskap fra syntetiske a-priori dommer. A priori, fordi det som er moralsk eller ikke, er det nødvendigvis, det vil si ubetinget, særlig uavhengig av empirien. Syntetisk, fordi premissene for den moralske dommen, det som bedømmes, ikke inneholder dens konklusjon, om det som bedømmes er moralsk eller ikke. Det er ikke et analytisk resonnement ut fra det som skal bedømmes alene som fører til dommen: Noe ytterligere, selve moralen i oss, må legges til for at det skal være mulig å bedømme. Kant er helt klart en antinaturalist: Naturalisten har noe av både ontologen og epistemologen i metaetikken. Han hevder at moralske fakta er fakta som er holdningsuavhengige og naturlige. Han er en realist - og dermed en ontolog - når han hevder at moralske fakta er uavhengige av agenters holdninger. Men moralske fakta er også naturlige i hans øyne: De kan undersøkes ved hjelp av den vitenskapelige metoden. Her er han en epistemolog. Den moralske epistemologen Kant er en rasjonalist som ikke kjenner moralske fakta fra naturen og empirien, men fra fornuften.

For det tredje kan innenfor metaetikken skilles mellom kognitivister og ikke-kognitivister. De diskuterer moralens språk og psykologi: hva slags diskurs og hva slags mentale tilstander som former og ligger til grunn for det som anses som moralske utsagn. Her enes ikke-kognitivistene – generelt – om to teser: Den første, «semantisk ikke-faktualisme» (semantic nonfactualisme) «benekter at predikative moralske setninger uttrykker proposisjoner eller har substansielle sannhetsbetingelser». Moralsk innhold kan ikke prøves på sannhet eller usannhet. «Psykologisk ikke-kognitivisme» (psychological non-cognitivism) er deretter tesen som benekter at de sinnstilstandene som konvensjonelt uttrykkes ved moralske ytringer, er overbevisninger eller mentale tilstander. Moralske utsagn uttrykker ikke-kognitive holdninger, slik som følelser (ekspresjonalisme, emosjonalisme). (van Roojen, 2024)

Alle er formet av sin egen moralske historie: Den moralen vi blir opplært til, påvirkningen fra miljøet. Vi kan derfor spore en « moralens genealogi », altså de moralske følelsenes, begrepenes eller holdningenes opprinnelse og historie - den store historien eller den personlige. (Watzl, 2021, s.440) Genealogien til våre moralske holdninger, mener Street, refleksjonen altså over deres opprinnelse, kan bidra til å enten styrke eller undergrave disse holdningene.

Kilder

Watzl, S. (2021). Er moralen objektiv? I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s.436-444). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Street, S. (2021). Er det egentlig noe som betyr noe, eller er vi bare evolusjonært utviklet til å tro det? I O. S. Davanger (Overs.), I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s.445-453). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Platon. (ca. 380 f.Kr./1946). Staten. I H. Mørland (Overs.), Staten: Første del (Politisk bibliotek: Klassikerne nr. 1). Oslo: Dreyers Forlag.

van Roojen, M. (2024). Moral Cognitivism vs. Non-Cognitivism. I E. N. Zalta & U. Nodelman (Red.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Sommer 2024 utg.). Stanford: Stanford University.

Lutz, M. (2024). Moral Naturalism. I E. N. Zalta & U. Nodelman (Red.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Sommer 2024 utg.). Stanford: Stanford University.

Sayre-McCord, G. (2023). Metaethics. I E. N. Zalta & U. Nodelman (Red.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Vår 2023 utg.). Stanford: Stanford University.

Hobbes vier det trettende kapittelet i Leviathan til «menneskenes naturlige tilstand med hensyn til deres lykke og ulykke». Menneskene er like fra naturens hånd, når det gjelder både kroppens og sjelens egenskaper. Denne likheten gjenspeiles i likheten i målsetningene og forhåpningene om å nå dem. Ambisjoner om det samme skaper fiender. De som finner glede i det, utvider sin makt utover det sikkerheten krever: Og de som kunne være fornøyd med ro, må gjøre det samme for sin selvbevarelses skyld. Uenighet skyldes derfor konkurranse og mistro, men også æreslyst, for «enhver forventer at hans neste skal verdsette ham like høyt som han verdsetter seg selv», og reagerer på forakt med vold. (Hobbes, 2012, s.129-131)

Når ingen «felles makt […] kan holde dem alle i age», lever altså mennesker «i den tilstand som kalles krig». Mangelen på sikkerhet som følger med, hindrer menneskelige evner i å utvikle sitt fulle potensial : «Menneskets liv er ensomt, fattig, tarvelig, dyrisk og kort». Det kan innvendes at denne opprinnelige krigstilstanden aldri har eksistert. For å bli overbevist om dens sannsynlighet, er det nok å se på de forholdsregler som alle tar til daglig, på innbyggerne i Amerika som lever på «den dyriske måten» som er beskrevet, og på tilbøyeligheten til borgerkrig selv blant dem som har levd under et fredelig styre før. (Hobbes, 2012, s.133)

Uten makt finnes det ingen lov, og uten lov har «begrepene rett og urett, rettferdighet og urettferdighet, […] ingen plass». Det finnes på samme måte ingen eiendom, «intet klart mitt og ditt». I Hobbes’ naturtilstand oppnås den eneste form for eiendom gjennom makt og tyveri : Hva en «kan skaffe seg, og da bare så lenge han kan holde på det». Det er både lidenskapen – frykten for å dø og ønsket om et komfortabelt liv – og fornuften som driver folk til å bli «fredelige». (Hobbes, 2012, s.134)

Er Lockes naturtilstand veldig annerledes? Denne er «fri, men preget av frykt og konstant fare» : Den er fylt av «konger og likemenn», som vi kan anta alle ha, som hos Hobbes, de samme målene og de samme forhåpningene om å nå dem, og antagelig preges på samme måte av konkurranse, mistro og æreslyst. Eiendom, sier Locke, er «utrygg og usikker». Motiveres mennesket ikke av «lidenskaper», særlig frykt, som hos Hobbes, til å forlate Lockes naturtilstand ? (Hobbes, 2012, s.134 ; Locke, 2021, s.477-478)

En parallell lesning av de to statsfilosofene tyder imidlertid på viktige skillnader. Lockes naturtilstand kjennetegnes av frihet innenfor de grensene som naturlovene setter. Denne naturloven er fornuften selv. Den tillater «å bestemme over sine handlinger og disponere over sin eiensom og sin person», men forbyr ødeleggelse: av seg selv eller av andre og deres eiendom. Den viktigste plikten her er å opprettholde seg selv som Guds skapning. Ved å opprettholde andres liv og eiendom, unngår man selv å bli truet. Som unntak tillater loven å skade som en rettferdig straff for forbrytelser. (Locke, 2021, s.461)

Vi kan dermed si at Lockes naturtilstand er preget av naturlov og naturlige rettigheter. Lenge før Locke, gjenspeiler begrepet naturlov ideen om at det finnes «moralske sannheter» som gjelder for alle mennesker, uavhengig av sted og hva slags overenskomster de har. Mens naturlov la vekt på plikter, vektla naturrettighetene normalt privilegier eller krav som et individ har rett til. Enkelte kritikere, som Leo Strauss, mener at Lockes overordnede rett til selvoppholdelse har forrang fremfor naturlovene, og konkluderer med at Locke «må være enig med Hobbes om menneskets grunnleggende egeninteresse». Andre tolker naturloven som overordnet: Retten til liv, helse, frihet og eiendom er en følge av påbudet om ikke å ødelegge. Rettigheter med andre ord er til for å sikre at plikter blir oppfylt. (Tuckness, 2024) Vi leser heller at det finnes et nøytralt rom mellom rettigheter og plikter: retten til å disponere over seg selv og sin eiendom så lenge naturens lov – så lenge opprettholdesen av seg selv og andre – ikke krenkes. Vi kan dessuten gi Simmons (se Tuckness, 2024) rett i hans tolkning : Naturloven synes å være at så mye som mulig av menneskene skal opprettholdes. I utilitaristisk ånd formuleres noen ganger regler og plikter som et middel for å regnskapsmessig oppnå dette målet. Betegnende nok kan forbrytelser straffes av enhver «i den grad som er tilstrekkelig til å kompensere den krenkede og tøyle lovbryteren» (Locke, 2021, s.463): Straff kompenserer mer enn den refser, den fortsetter å tjene plikten til å opprettholde mest mulig av menneskeheten og dens eiendom. Tonen er likevel kantiansk når Locke tar opp den forstandige Richard Hookers mektelige maksimer : Behandle nesten slik vi selv ønsker å bli behandlet, i kraft av vår like natur. (Locke, 2021, s.463)

Naturloven er fornuft, og dens praktiske balanse med naturrettighetene orkestreres på en nærmest bokholdersk måte. Dette er langt fra Hobbes’ opprinnelige krigstilstand, hvor rettighetene rekker så langt som makt og begjær, mens naturretten synes å være det eneste praktiske imperativet for å etterstrebe fred som et gode. (Lloyd, 2022) Lockes naturtilstand er ikke bare forut for samfunnet: Det er menneskenes tilstand (seg imellom) når de ikke er bundet av samfunnskontrakten. Særlig hvis staten oppløses, går menneskene tilbake til naturtilstanden – og er frie til å kontrahere på nytt.

Kilder

Locke, J. (1689/2021). Om borgerstyret. I L. Holm-Hansen & A. Dunker (Overs.), I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s.461-480). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Hobbes, T. (1651/2012). Leviathan, eller En kirkelig og sivil stats innhold, form og makt: Del 1 og 2. I O. Lausund (Overs.), Leviathan. Oslo: Vidarforl.

Tuckness, A. (2024). Locke’s Political Philosophy. I E. N. Zalta & U. Nodelman (Red.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Sommer 2024 utg.). Stanford: Stanford University.

Lloyd, S. A., & Sreedhar, S. (2022). Hobbes’s Moral and Political Philosophy. I E. N. Zalta & U. Nodelman (Red.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Høst 2022 utg.). Stanford: Stanford University.

Spørsmålet om opprinnelse er dagligdags for mennesker med minoritetsbakgrunn i Norge og USA.Appiah, som har sine røtter i både Storbritannia og Ghana, mener at spørsmålet «Hvor kommer du fra ?» egentlig betyr «Hva er du?». Det er altså mindre et spørsmål om personlig historie enn om identitet og type. (Torsen, 2021, s.329) I boken The lies that bind fra 2018 mener Appiah at vi vanligvis kategoriserer identitet etter fem kategorier, nemlig «livssyn, nasjon, hudfarge, klasse og kultur». Vår oppfatning av disse kategoriene er fortsatt basert på ideer fra 1800-tallet. Forfatteren inviterer oss til å se nærmere på disse fundamentene for sosial identitet, den identiteten som gjør hvert enkelt menneske til tilhørende i en gruppe, i lys av nyere kunnskap. Sosiale identiteter definerer tilhørighet og ekskludering, og en storstilt endring i måten identitetsmarkører oppfattes på, har derfor innvirkning på folks liv. Identitet er ikke selvvalgt, den påvirkes av tid og ideer. (Torsen, 2021, s.330)

Vi påberoper oss jevnlig en vestlig kultur og et vestlig verdigrunnlag, og begrepet trenger å avklares. Kulturbegrepet inneholder to komponenter: en deskriptiv og en evaluerende komponent. Kultur innebærer nemlig «en beskrivelse av en kompleks helhet som inkluderer kunnskap, tro, kunst, moral, lover, skikker og vaner som vi får gjennom å være medlem i et samfunn». Men det er også «et ideal, som rommer de beste, mest verdifulle resultatene av en måte å leve på».

Vårt begrep om vestlig kultur fremkaller «kunnskap, tro, skikk og bruk», men inkluderer naturligvis ikke deres bøyningsformer på alle steder og til alle tider siden den greske antikken. Kanskje sikter det til en felles, verdifull kjerne som går i arv fra generasjon til generasjon. Så kommer den andre betydningen i spill, «når folk trekker fram de mest eksemplariske og fullkomne produktene fra ulike vestlige samfunn som uttrykk for vestlig kultur». Denne eksemplariske kulturen er ikke hverdagens eller flertallets kultur. Appiah stiller spørsmål ved gapet mellom den arven vi påberoper oss, og realiteten i våre skikker og vaner. (Torsen, 2021, s.331-332)

Appiah presenterer Tylors og Arnolds syn på kulturbegrepet. Den første kan sies å være den moderne sosioantropologiens far. Han var begeistret for «studiet av fjerntliggende samfunn, oldtidssamfunn så vel som moderne» : virkeligheten og mangfoldet i deres kunnskap, tro, skikk og bruk. Arnold har et mye mer elitistisk syn på kultur. Kultur, siterer Appiah fra Culture and anarchy, er ifølge Arnold «vår streben etter total perfeksjon ved å bli kjent med det beste som har blitt tenkt og sagt i verden om alt som angår oss mest». Et «moralsk og estetisk ideal» som kommer til uttrykk i «kunst og litterature, musikk og filosofi». (Appiah, 2018/2021, s.534-535)

To motstridende betydninger, altså. For Tylor, finnes det ingen mennesker uten kultur. For Arnold er «primitiv kultur» nonsens. Appiah tar sikte på å klargjøre de tylorianske og arnoldske ideene som gjennomsyrer vår oppfatning av vestlig kultur, grunnlaget for vår sosiale identitet.

Gandhi antydet at den vestlige sivilisasjonen ikke var noe annet enn en fiksjon, en ønskelig fiksjon. For Appiah er det riktignok en fiksjon, men en lite attraktiv en : «en kilde til stor forvirring» og i verste fall et hinder mot å takle politiske utfordringer vi står overfor. (Appiah, 2018/2021, s.535-536)

Ideen om vestlig sivilisasjon eller kultur er for det første forvirrende fordi den blander sammen geografi og identitet. «Vesten» er geografisk og sosiologisk dårlig definert. I dag er Vesten et Nord-Atlanteren som skiller seg fra det ikke-vestlige Afrika, Asia og Sør-Amerika, den sørlige verden. Men begrepet brukes også i kontrast til den islamske verden: Det fremhever et Europa som er en direkte etterkommer av «den kristne verden».

Herodots geografi på 500-tallet f.Kr. omfatter tre kontinenter: Asia, Libya og resten av Europa. Men disse tre regionene tilsvarer ikke tre folkeslag, og Herodot undrer seg over at «jorden, som er en, har tre navn». Selv om han var født i Lilleasia, definerte Herodot seg selv og ble av sin samtid sett på som greker. Substantivet «europeer» finnes ikke på den tiden: geografi definerer ikke sosial identitet.

Begrepet «Europeere» ble første gang brukt i 754 for å beskrive seierherrene i slaget ved Tours mot muslimene i deres bemerkelsesverdige fremstøt vestover fra 600-tallet og fremover: seier over restene av Romerriket i Bysants og over Perserriket, erobring av Den arabiske halvøy mot visigoterne.

Korstogene fra 1000-tallet og utover markerte begynnelsen på den kristne gjenerobringen, med inntakelsen av Jerusalem i 1099. I løpet av de neste tre århundrene utvidet Det osmanske riket sin makt over store deler av Øst-Europa : Øst-Europa og Lilleasia blir et lappeteppe av kristne og muslimske stater. Den kristne gjenerobringen av Østen fortsatte først etter at den heilige keiserens styrker beseiret Ottomannerne ved Wien i 1529. Først på 1800-tallet ble Hellas og Bulgaria tatt over.

Fra middelalderen og fremover har Europas kulturfolk gjort krav på arven fra det beste fra antikkens greske og latinske kultur. Som en gullklump ble lærdom overført fra antikkens Hellas til Roma, videre til renessansen ved de flamske og florentinske hoffene, til de store hovedstedene i Europa og, i nyere tid, til akademiene i Europa og USA. En veldig arnoldianske metafor. Denne metaforen er imidlertid høyst problematisk hvis det dreier seg om å gjøre gullklumpen til en vestlig sivilisasjons spesifikke kjerne, i kontrast til islam : For «den klassiske arven gullet representerer, var felles for kristen og muslimsk lærdom». I 800-tallets Bagdad ble verkene til Platon, Aristoteles, Pythagora og Euklid oversatt til arabisk, og det var arabiske lærde som sørget for å videreføre et stort antall tekster som imidlertid gikk i glemsel i Europa i løpet av det Petraca kallte «Den mørke tidsalder». Mye av denne antikke bibliografien er i dag bare kjent for oss takket være gjenoppdagelsen av den i Vesten, som et resultat av arabiske forskeres lærde arbeid. Et eksempel er Aristoteles, hvis verker til dels først ble oversatt til latin på 1200-tallet, fra arabiske versjoner. Slik ble De Anima oversatt til latin fra arabisk for første gang ved hoffet til den hellige romerske keiseren Fredrik II, som nettopp hadde vendt hjem fra korstogene. Denne gullklumpen, denne «klassiske overleveringen» som «er ment å skille vestlig sivilisasjon fra kalifets arvtagere» utgjør faktisk «et slektskapsbånd mellom dem». På samme måte allierte Det osmanske riket seg med England på 1500-tallet, og i tre århundrer med Frankrike, helt frem til Napoleonskrigene, da kristne og muslimske soldater kjempet side om side.

Metaforen om gullklumpen utgjør derfor en problematisk påstand om vestlig kulturs essens. Appiah beklager denne formen for essensialisme, som kommer til syne når det hevdes at religioner er uforanderlige i kraft av hellige tekster, at nasjoner består av skikker og språk, eller at raser har en karakteristisk natur. Engelsk identitet er ikke basert på en uforanderlig essens, men på en legitim tilknytning til England gjennom samfunnets regler. Hver generasjon arver merkelappen “engelsk” fra den forrige, men innholdet endrer seg kontinuerlig. Det som kjennetegnet “engelskhet” på Chaucers tid for over 600 år siden er ikke det samme som karakteriserer engelsk identitet i dag.

Det er avslørende at begrepet vestlig kultur kom så sent: I likhet med 1700-tallsfysikernes eter dekker det med en nebuløs narrativ over en virkelighet som er langt mer nyansert enn eksistensen av en permanent kultur som i sin kjerne er «individualistisk, demokratisk, frihetsorientert, tolerant, progressiv, rasjonell og vitenskapelig». Essensialisme skaper karikaturer som kan forvrenges. Det er mulig å konstruere den motsatte karikaturen, når en ikke-europeisk kultur skryter av sin «kollektivisme, samarbeidsevne og åndelig opplysning», og bebreider den europeiske for sin «komplementære laster som galopperende materialisme, egoistisk individualisme og grådig utnyttelse».

Ifølge Appiah finnes det ingen forbrytelser mot kultureiendommer. I likhet med Arnold er han opptatt av å videreføre det beste fra sivilisasjonene, men dette er ikke sammenfallende med en rasemessig eller nasjonal essens. Former, skikker og stilarter forplanter seg fra et kontinent til et annet over tid, påvirkningene er gjensidige. Da alle «kulturelle praksiser og objekter er mobile», blir begrepet «kulturell approprasjon» irrelevant. Begrepet intellektuelle rettigheter har erobret verden, og tjener selskapene som kontrollerer dem og krever avgift på bruken av dem. Klager over intellektuell tilegnelse skjuler i realiteten andre former for utilbørlig oppførsel eller forbrytelser: kommersiell utnyttelse, respektløshet eller vanhelligelse. De som reduserer disse forholdene til et spørsmål om eiendom, støtter et kommersielt system som ikke beskytter tradisjoner som er fremmede for det.

Kilder

Torsen, I. (2021). Hvem er vi? Om identitet og kultur. I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s.329-332). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Appiah, K. A. (2018/2021). Kultur. I L. Auestad (Overs.), fra The Lies that Bind: Rethinking Identity. I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 534-555). Oslo: Gyldendal Akademisk.

I Den nikomatiske etikk, argumenterer Aristoteles for at det er en sammenheng mellom det å handle moralsk og det å være lykkelig. Forklar hvordan disse henger sammen, ifølge Aristoteles.

Den tiende boken i Den nikomakiske etikk drøfter nytelse, lykke og etikk.

Vi skal beskrive forholdet mellom disse tre begrepene, for å klargjøre nettopp sammenhengen mellom det å handle moralsk og det å være lykkelig. Først må vi klargjøre hva moralsk handling er for Aristoteles.

At dydsetikken er karakterfokusert, blir tydelig hvis vi gransker det aristoteliske kontinensbegrepet. Etiske dyder – karakterdyer – tilegnes i barndommen, hvor oppdragelse sørger for at gode vaner dannes, men de er ikke ferdig utviklet før de suppleres med praktisk visdom, som er en av formene for intellektuell dyd. Å oppføre seg dydig krever faktisk en anstrengelse, synonymt med smerte mens den naturlige tilbøyeligheten, fristelsen av dårlige ting, styres av nytelse. «[Både] kunnen og dyd», sier nemlig Aristoteles, «angår alltid det som er forbundet med vanskelighet.» Følelsen av glede og smerte bør reguleres så handlingen harmonerer med det gode – det dydige – menneskets. Når det gjelder dette dydsmønsteret, når hun «har bestemt hva hun skal gjøre, trenger hun ikke å kjempe mot et indre press for å handle annerledes […] [Hun] blir ikke veldig fortvilet over å måtte gi avkall på en nytelse som hun innser at hun burde gi avkall på.» Den kontinente derimot føler denne indre spenningen, fordi den er underlagt følelser – begjær etter nytelse eller sinne. Den holder disse følelsene tilbake, takket være sin vellykkede oppdragelse, og oppfører seg som en dydig person, men er det ikke. (Kraut, 2022) Dette skillet viser tydelig at dyden ligger i personen, i karakteren, og ikke i handlingen, dens motivasjon eller dens konsekvenser.

Læren om dyd som mellomtilstanden «systematiserer vår forståelse av hvilke kvaliteter som er dyder». Alle dydene Aristoteles nevner, preges nemlig av en mellomtilstand mellom ytterpunktene. Vi er da i stand til «å identifisere andre middeltilstander som dyder, selv om de ikke er dyder som vi har et navn for». Dydsetikken begrenser seg imidlertid til å analysere dydenes natur: Den gir ingen prosedyre for handling, og ifølge Aristoteles er ingen etikk i stand til å gjøre dette, fordi hva som er det rette å gjøre, avhenger av omstendighetene. (Kraut, 2022) Selv om det ikke finnes noen beslutningsregel, har det gode mennesket – det seriøse mennesket, sier Aristoteles – et særegent klarsyn. Det «bedømmer hvert enkelt tilfelle riktig, og i hvert enkelt tilfelle fremtrer for ham det som er sant», og et slikt skarpsyn overflødiggjør nettopp behovet for en regel : Det «utmerker seg [...] mest av alt ved at det ser hva som er sant i hvert enkelt tilfelle, akkurat som om det var en regel og en målestokk» for vurderingen. (Aristoteles, 1113a 31-35) Denne umuligheten av en prosedyre for handling utelukker imidlertid ikke at det finnes kategoriske plikter og forbud: Noen lidenskaper eller handlinger kjenner ingen middelvei, og selve navnet avslører at de er ekstreme, overdrevne eller mangelfulle, for eksempel «ondskap, skamløshet, misunnelse og, når det gjelder handlinger, utroskap, tyveri og drap». (Aristoteles, 1107a 8-14)

Moralske handlinger er handlinger som ville blitt utført av et dydig menneske, hvis følelser er blitt regulert av oppdragelse og vane. Vi skal se nå nærmere hvordan Aristoteles definerer lykke, i forhold til dyd og nytelse.

Lykke er det vi «fastsetter som målet for menneskelivet». Hos Aristoteles er det et klart sammenfall mellom lykke og dyd : «Lykkelig synes det liv å være som leves i overeenstemmelse med dyden». (Aristoteles, 1999, s.276-277) Aristoteles sier også : Det finnes mange ting som «vi ville foretrekke […] selv om det ikke fulgte nytelse med dem» : for eksempel «det å se, vite eller å besitte dydene». Dyden etterstrebes for sin egen skyld, uavhengig av nytelse. (Aristoteles, 1999, s.201) Visse nytelser, de gode nytelsene, de som virkelig fortjener navnet nytelse, er likevel «blandet inn i lykke» : Det som fortjener navnet nytelse, er det gode menneskets nytelse: lykkelig og dydig. (Aristoteles, 1999, s.276-277)

Lykke er den virksomheten som er knyttet til dyd: Men siden den er det endelige målet for menneskelivet, må den være knyttet til den mektigste av dydene, den som springer ut av det beste i oss, det vil si fra det guddommelige i oss. Det mektigste og guddommeligste i oss er fornuften, og det er derfor den virksomheten som er fornuftens prerogativ, den teoretiske betraktningen, som er lykken – og den tilhørende dyden, er fornuftens dyd, altså visdom. Et liv i samsvar med menneskelige dyder, for eksempel mot eller rettferdighet, er også lykkelig, men bare «på en sekundær måte». Disse menneskelige dydene er fortsatt avhengige av kroppen og følelsene, og krever spesielle ressurser eller omstendigheter: Mot krever styrke, gavmildhet penger. «Fornuftens dyd», derimot, «er noe særskilt» : Visdom kan utøves uavhengig av ytre betingelser. Dessuten er «den som virker i overensstemmelse med fornuften [...] mest elsket av gudene», og den vise, som gudene elsker mest, er «rimeligvis også den lykkeligste». (Aristoteles, 1999, s.280-282) Og den virksomheten som «er i overensstemmelse med visdom» gir følgelig «mest nytelse». (Aristoteles, 1999, s.279)

Hos den vise sammenfaller lykke, dyd og nytelse – ja, han oppnår kvintessensen av hver av de tre. Det er oppdragelsen som fører til å finne nytelse i dydig handling, den handlingen som kroner lykke. For Aristoteles er nærmere sett nytelse og smerte verktøy i dydsoppdragelsen : Følelser må opplæres slik at man både «gleder seg over» «det man bør» slik at nytelse og smerte har «avgjørende vekt for, og evne til, å skape dyd og et lykkelig liv, ettersom folk beslutter seg for det som gir nytelse og unngår det som gir smerte». Dyden etterstrebes for dens egen skyld og uavhengig av nytelsen som følger av den, men den som er oppdratt til dyd, finner nytelse i dydig handling. Den som på fritiden oppøver seg til virksomheten som bringer frem det guddommelige i seg selv, oppnår den høyeste lykke.

Kilder

Aristoteles. (ca. 350 f.Kr./2021). Den nikomakiske etikk. I A. Stigen & Ø. Rabbås (Overs.), I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 307-322). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Aristoteles. (ca. 350 f.Kr./1999). Den nikomakiske etikk. I Ø. Rabbås & A. Stigen (Overs.), Den nikomakiske etikk. Oslo: Bokklubben Dagens Bøker, Bokklubbens Kulturbibliotek.

Kraut, R. (2022). Aristotle’s Ethics. I E. N. Zalta & U. Nodelman (Red.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Høst 2022 utg.). Stanford: Stanford University.

I denne teksten skal vi redegjøre for Wikforss’ synspunkt på hva kunnskap består av. Vi vil vise at tre betingelser ifølge Wikforss må oppfylles for at kunnskap skal eksistere. Det må foreligge en overbevisning, overbevisningen må være sann, og den må være basert på tilstrekkelig evidens. Vi vil særlig belyse hva slags soliditet som kreves, ifølge forfatteren, for at evidensen skal være et godt nok grunnlag. Wikforss begynner med å vektlegge skillet og samspillet mellom teoretisk kunnskap, som er boklig kunnskap, og praktisk kunnskap, som ligger nærmere begrepet om «ferdighet». (Wikforss, 2021, s.81) Når vi skriver om kunnskap, mener vi, i likhet med forfatteren, først og fremst «teoretisk kunnskap». (ca. 600 ord)

Kunnskap er ikke begrenset til informasjon lagret i individets nevrale nettverk. For å vite noe, er det ikke nok å «spekulere» over det, eksempelvis om det finnes utenomjordisk liv. Du må også være overbevist om det du tenker på. Kunnskapsformidling handler derfor ikke bare om å spre informasjon, men også om å skape konsensus om fakta. På lignende vis blir ofre for «epistemisk urettferdighet» – et begrep myntet av filosofen Miranda Fricker – som systematisk utsettes for tvil, for eksempel på grunn av fordommer, berøvet sin kunnskap så snart de tviler på det de tror. (Wikforss, 2021, s.83)

Men det er ikke nok å tro for å vite. Som Theaitetos forstår i Platons dialog med samme navn, kan vi bli lurt av våre ppfatninger, av vår dømmekraft. Derfor er kunnskap noe annet enn «visshet» i psykologisk forstand. «Jeg kan være helt overbevisst om at jeg har rett, og likevel ikke ha kunnskap hvis det skulle vise seg at min overbevisning er falsk.» Trumps blindhet ved å tro at solen skinte da han ble innviet illustrerer at «Kunnskap er ikke det samme som overbevisninger, uansett hvor sterke disse er.». Betinget av sannhet, er kunnskap ikke personlig : Det er avhengig av hvordan verden er. (Wikforss, 2021, s.85-86)

Men som allerede Platon innså, er en sann overbevisning ikke nok til å danne grunnlag for kunnskap. En overbevisning kan være tilfeldig sann, men gjetteleken gjør det ikke mulig å vite. Det som mangler, er altså evidens, som defineres som «et godt grunnlag for overbevisningene våre, et belegg.» En definisjon som gjelder både vitenskapelig kunnskap og hverdagskunnskap, som i så måte ikke er fundamentalt forskjellige fra hverandre. (Wikforss, 2021, s.88) Hva slags evidens kreves for at det finnes kunnskap?

Å betvile alt på jakt etter et solid grunnlag, slik Descartes gjorde i Meditationes de prima philosophia, fører til «skeptisk nedsmelting». Den kartesianske rekonstruksjonen av trosbyggverket etter at vissheten om Cogito ergo sum er oppnådd, vinner ikke allmenn aksept. Ifølge filosofen G.E. Moore er det mer klokt å tro at man har to hender enn skeptikernes argumenter. Wikforss er også en tilhenger av faillibilisme. «For å ha kunnskap kreves det ingen absolutt sikkerhet, bare at grunnlaget gjør det tilstrekkelig sannsynlig at min (faktisk sanne) overbevisning er sann.» (Wikforss, 2021, s.91-92) Og hvis vi ikke er ansvarlige for våre overbevisninger, som er mentale tilstander, er det ifølge forfatteren viktig at evidensen utfordres i tilstrekkelig grad, «at vi hele tiden inntar en kritisk holdning til det vi mener er et godt grunnlag.». (Wikforss, 2021, s.95)

Konklusjon

Forfatteren viser at kunnskap krever en overbevisning, dens sannhet, altså dens overensstemmelse med verden, og tilstrekkelig evidens. Kunnskapens egenverdi kan diskuteres, men dens instrumentelle verdi er uomtvistelig. (Wikforss, 2021, 97-98) Den bygges opp gjennom tidene, via språket, slik at nye generasjoner med Isaac Newtons ord «kan stå på kjempenes skuldre».

Kilder

Wikforss, Å. (2021). Kunnskapsresistens. I Vite, være, gjøre: Introduksjon til erkjennelsesteori, metafysikk og etikk (s. 75-98). Oslo:Gyldendal.

“De overnevente psykologiske fenomenene er ikke overraskende fra et evolusjonistisk perspektiv. De gjør oppror mot selvmord og er fordelaktig for reproduksjon. Hvis livene våre er fullt så ille som jeg fortsatt skal hevde at de har, og hvis folk var tilbøyelige til å se dette trekket ved livene sine for det det er, ville de være langt mer tilbøyelige til å ta livet av seg, eller i det minste ikke lage flere slike liv. Pessimisme tenderer dermed ikke til å bli naturlig selektert for.” (Benatar, 2005/2021, s.420)

Vi tar for oss følgende spørsmål:

Når kan vi forklare psykologi gjennom naturlig seleksjon?

For å gjenopprette tilliten til de psykologiske prinsippene som ligger til grunn for argumentasjonen hans som en siste utvei, peker forfatteren på deres selektive fordel i den naturlige evolusjonen: tendensen til optimisme finnes, siden den fremmer liv og reproduksjon. (Benatar, 2005/2021, s.420) Resonnementet følger linjen til evolusjonspsykologien, som påstår at de kognitive programmene i menneskehjernen, som styrer atferden som respons på miljødata, er tilpasninger; og at, som en følge av dette, forståelsen av hjernens arkitektur gir en systematisk forståelse av kulturelle og sosiale fenomener. (Downes, 2024)Flere innvendinger kan formuleres mot både evolusjonspsykologi og Benatars argumentasjon.

For det første kan et trekk være fordelaktig for utførelsen av en funksjon uten å være resultatet av en tilpasning til akkurat denne funksjonen. Havskilpaddens framfinner er primært en tilpasning til fremdrift i vann, mens utformingen deres sekundært er til fordel for hunnen når hun graver reir. Omvendt kan en tilpasning som tidligere var fordelaktig, i dag være utdatert – blindtarmen vår (Sober, 2000, s.85) - eller til og med skadelig: “det menneskelige genomet har endret seg minimalt de siste 10 000 årene” på tross av teknologi og kulturell utvikling, slik at “hjernekretsene våre er fortsatt programmert til å spise mer i perioder med matoverflod for å forberede oss på perioder med sult”, et “evolusjonært misforhold” som kan forklare sukkeravhengighet og de tilhørende moderne pandemiene, for eksempel fedme. (Wiss, 2018, s.2-3)

For øvrig er ikke enhver tilpasning evolusjonær. Richard Dawkins nevner genenes instruering av en “evne til å lære”, “en måte for [den] å løse problemer med å forutsi noe i forutsigbare omgivelser på”. (Dawkins, 2021, s.272)Hvordan avgjøre om det er en adaptiv optimisme som bevarer fra ulykke, eller evnen for individet til å lære ‘i løpet av livet sitt’, gjennom prøving og feiling å fjerne seg fra den?

Videre kan den samme funksjonen realiseres av flere design. Darwin blir slått i «sin undersøkelse av orkideer» av «den endeløse mangfoldigheten av strukturer – sløseriet av ressurser – for å oppnå det samme målet, nemlig befruktningen av en blomst ved pollen fra en annen plante.» (Darwin, 1862/1867, s. 284) Å gjøre ‘reverse engineering’ av designet (optimismen) ut fra funksjonen (hindre selvmord og oppfordre til reproduksjon) blir dermed kompromittert. Dette bekreftes av mangfoldet i livsriket, som har sofistikert inn i grener og undergrener en myriade av mulige realiseringer av «programmet» for genenes overlevelse. (Dawkins)

Man kan også hevde en særegenhet ved menneskets natur, som unndrar seg naturlig seleksjons diktat: «Snarere enn at menneskets natur er en samling av delte, faste og universelle psykologiske trekk», kan menneskets natur ses som «hele klyngen av menneskelige trekk, inkludert all variasjon i alle våre trekk». (Downes, 2024) Her mener samme Dawkins i ‘Det egoistiske genet’ at han ikke skriver en «redegjørelse for menneskers [...] atferd». Å forstå naturlig seleksjon får en til å anta at mennesker og alle levende vesener oppfører seg egoistisk. «[…] hvis vi iakttar at menneskers atferd faktisk er altruistisk, står vi overfor noe virkelig forvirrende.» (Dawkins, 2021, s. 256) Det er betvilelig at evolusjon forklarer psykologiens nyanser og variabilitet i tilstrekkelig grad og spørsmålet står åpent om hvorvidt kultur og samfunn har makten til å sette sine krefter opp mot genenes blinde begjær.

En premiss i evolusjonspsykologien er modularitet, ja til og med massiv modularitet av sinnet. Tre hovedargumenter fremføres. Det første argumentet er biologisk og utgår «fra en analogi som bygger på den sentrale overgangspremissen at sinn er en form for [komplekse] biologiske systemer som naturlig seleksjon virker på» - komplekse biologiske systemer er (massivt) modulære, på linje med organismen hvis organer «oppsto som et resultat av naturlig seleksjon». Det andre argumentet dreier seg om beregningens natur: sinnet som en generell problemløsningsmekanisme tillater ingen annen utforming enn som en samling av spesifikke problemløsningsmekanismer. Det tredje argumentet fremhever ‘stimuli-fattigdom’ - ‘poverty of stimulus’ - (på en linje parallell med Chomsky) - knappheten på tid og informasjon kan ikke forklare barnets evne til å løse problemene det møter i verden. Mennesket kommer derfor til verden utstyrt med «et enormt sett av medfødte mekanismer som understøtter [...] problemløsningsevner.» (Downes, 2024)

Sinnet, innvender Buller i ‘Adaptive Minds’ (Buller, 2005), er ikke en «generell sentral informasjonsbehandlingsmekanisme». Det er med en form for essensialisme, nesten ‘kreasjonisme’, han anklager evolusjonspsykologene ettersom deres «tenkning gjenspeiler en ‘prosess-produkt-sammenblanding’. Hjerneplastisitet er en del av evolusjonsprosessen, men produktene av den plastiske hjernen er de spesialiserte hjernekretsene.» Det de «feilidentifiserer som moduler er faktisk ikke biologiske tilpasninger i det hele tatt. De kan ikke være det fordi de er en plastisk hjernes respons på sitt miljø.» (Silvers, 2007, s.798-800). Det finnes følgelig ikke psykologiske universaler (Benatars bias) av evolusjonær opprinnelse som skulle være noen slags ‘isolerbare organer av sinnet’.

Til syvende og sist kan man med Buller bemerke at “evolusjonspsykologiens tilpasningssentrerte teori om menneskets natur” er «i ingen sann forstand evolusjonær» (Buller, 2005, s.476): den fornekter at vår «art [er] et pågående arbeid», idet den ser på det menneskelige sinnet som et endelig svært komplekst produkt hvis modulære komponenter ble formet gjennom naturlig seleksjon (Silver, 2007, s.810). I forlengelsen kunne man nesten snakke om ‘anakronisme’. Å forstå mennesket gjennom et psykologisk prisme er et svært nylig fenomen, særlig i skalaen av evolusjonens hundrevis av millioner av år. Således visste «de gamle grekerne selvsagt at det er noe slikt som menneskets natur, og de reflekterte over de trekkene som skiller mennesket fra slike andre vesener som livløse gjenstander, dyr og guder. Men erkjennelsen av denne særegenheten [...] fører ham ikke til å sette opp mot universet som helhet - et virkelighetdomene som ikke kan reduseres til noe annet, og hvis selve eksistens plasserer det i utkanten, med mennesket og dets tanker som utgjør en fullstendig adskilt verden.» Det greske mennesket var heller ikke adskilt fra samfunnet: nedsenket i en kultur av «skam og ære, i motsetning til de av skyld og plikt», levde han gjennom sosial anerkjennelse. «[I]ndividet blir aldri sett som [...] en person i moderne forstand, med et unikt psykisk liv, en hemmelig subjektiv verden, den dype originaliteten til det vi ville kalle egoet. Det vi har er en essensielt sosial form av individet, karakterisert ved ønsket om [...] å tilegne seg i sine jevnaldrenes øyne [...] slik berømmelse at hans særegne eksistens blir hele bystatens, om ikke hele Hellas’ felles eiendom» (Vernant, 1994, s.44-47). Det er nytteløst å håpe å bevise en modulær psyke hos individer uten ego - og å rettferdiggjøre evolusjonspsykologien ut fra det antikke Hellas’ ånd, som levde for bare noen årtusener siden.

Paradoksalt nok påberoper antinatalisten Benatar seg selve «den biologiske verdens dynamo» til forsvar for sitt argument, samtidig som han, «ved å fremme ønskeligheten av å avslutte alt sansende liv, stiller seg opp mot den mest primordiale av alle drifter eller instinkter som kjennetegner livsfenomenet.» (Van Niekerk, 2022, s. 7–8)

Kilder

Benatar, D. (2006/2021). Hvor ille er det å bli til? I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 424-430). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Dawkins, Richard. (2009/2021). Kapittel 11. Evolusjon: Er vi overlevelsesmaskiner skapt av genene våre? I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 245–276). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Downes, Stephen M. (2024). Evolutionary psychology. I E. N. Zalta & U. Nodelman (Red.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Fall 2024 Edition). Hentet fra https://plato.stanford.edu/archives/fall2024/entries/evolutionary-psychology/.

Darwin, Charles. (1867). On the various contrivances by which British and foreign orchids are fertilised by insects. 2nd ed. London: John Murray. (Reprinted, with a new foreword, Chicago: University of Chicago Press, 1984; original work published 1862.)

Silvers, Stuart. (2007). Adaptation, plasticity, and massive modularity in evolutionary psychology: An eassy on David Buller’s Adapting Minds. Philosophical Psychology, 20(6), 793–813. https://doi.org/10.1080/09515080701692213

Sober, Elliott. (2000). Philosophy of Biology (2nd ed.). Boulder, CO: Westview Press.

Wiss, D. A., Avena, N., & Rada, P. (2018). Sugar addiction: From evolution to revolution. Frontiers in Psychiatry, 9, 545. https://doi.org/10.3389/fpsyt.2018.00545

Buller, D. J. (2005). Adapting minds: Evolutionary psychology and the persistent quest for human nature. Cambridge, MA: MIT Press.

Vernant, Jean-Pierre. (1994). Greek man. Bulletin of the American Academy of Arts and Sciences, 47(8), 44–50. https://doi.org/10.2307/3824798

«Jeg har argumentert for at kvaliteten på folks liv er mye verre enn de tror, og jeg har vist hvordan en forståelse av menneskelig psykologi kan forklare hvorfor folk tror at livene deres er bedre enn de virkelig er.» (s. 430)

Denne teksten presenterer og vurderer kritisk David Benatars argumentasjon for at menneskers liv er verre enn de tror, og at psykologiske mekanismer systematisk forvrenger vår vurdering av livskvalitet. (ca. 1500 ord)

Benatars sentrale påstand er todelt: For det første at menneskers liv inneholder langt mer lidelse enn vi erkjenner, og for det andre at vi systematisk overvurderer kvaliteten på våre liv på grunn av psykologiske forsvarsmekanismer. Hans hovedpoeng er ikke simpelthen at livet inneholder mer vondt enn godt, men at vi ikke klarer å vurdere livskvalitet korrekt fordi vår persepsjon er systematisk forvrengt.

Benatar bygger sin argumentasjon på en omfattende katalog over menneskelig lidelse. Han peker på at de fleste mennesker opplever en rekke former for ubehag: «sult, tørst, trykket en kjenner når tarmene og blæren er sprengfulle, tretthet, stress, temperaturubehag» samt mer alvorlige former som «hodepine, frustrasjon, irritasjon, forkjølelse, menstruasjonssmerter» og eksistensielle plager som «kjedsomhet, tristhet, depresjon, ensomhet». (Benatar, 2021, s. 422) Viktigere enn mengden er imidlertid fordelingen: Benatar argumenterer for at «en vurdering av hvor dårlig et liv er, må være mer komplisert enn simpelthen å trekke goder fra onder», fordi faktorer som rekkefølge, intensitet og livslengde påvirker hvordan vi opplever godt og vondt. (Benatar, 2021, s. 416)

Den andre delen av Benatars argument forklarer hvorfor mennesker ikke deler hans pessimistiske konklusjon. Han identifiserer tre hovedmekanismer som systematisk forvrenger vår vurdering av livskvalitet.

For det første peker han på «den velkjente Pollyanna-prinsippet», som innebærer at «det er en tendens til å fokusere mer på positive sider av livet enn på negative». (Benatar, 2021, s. 428) Denne optimismebiasen gjør at vi selektivt husker og vektlegger gode opplevelser, mens vi bagatelliserer eller glemmer dårlige.

For det andre diskuterer han tilpasning og vaneeffekter. «Vi tilpasser oss situasjonene våre», forklarer Benatar, og «kan være opptatt av at livene våre ikke kunne ha vært verre, heller enn hvor mye bedre de kunne ha vært». (Benatar, 2021, s. 428) Denne mekanismen gjør at selv betydelig lidelse normaliseres og aksepteres som en del av livet.

For det tredje nevnervår tendens til å sammenligne oss med de som har det verre: «Vi teller oss heldige, for eksempel, at vi ikke har det så ille som de som har det verre enn oss». (Benatar, 2021, s. 428) Denne nedadgående sosiale sammenligningen gir en illusorisk følelse av at vårt liv er godt.

Likevel er Benatars argumentasjon for at det finnes en tendens til å overvurdere sin egen lykke problematisk på flere måter. Til å begynne med lider den av visse dialektiske svakheter. Argumentasjonen skrider frem gjennom opplistingen, som underbygges av akademiske referanser, av flere kjente psykologiske fenomener. Først Pollyanna-prinsippet eller tilbøyeligheten til optimisme, deretter «tilpasning, tilvenning eller vannedannelse», og til slutt «implisitt sammenligning med andres velvære». Likevel er det andre fenomenet, tilpasning, en viktig forklaringsfaktor for det første. De to fenomenene sammenfaller derfor i stor grad, noe som reduserer beviset til to ledd. Videre innrømmer forfatteren kontingensen til fenomenene tilpasning og sammenligning: til syvende og sist er det bare Pollyanna-prinsippet som «gjør folk klart mer tilbøyelige til overdrevent positive vurderinger». Og siden tilpasning forklarer Pollyanna-prinsippet, må Benatar redde resonnementet sitt ved å spekulere, denne gangen uten støtte fra akademiske referanser, at dette prinsippet også bekreftes, selv om med mindre styrke, når fenomenene tilpasning og sammenligning blir omvendt (tilpasning til det positive og sammenligning med bedre liv). (Benatar, 2021, s.417-420)

Til slutt, for å gjenopprette tilliten til de psykologiske prinsippene som ligger til grunn for argumentasjonen hans som en siste utvei, peker forfatteren på deres selektive fordel i den naturlige evolusjonen: tendensen til optimisme finnes, siden den fremmer liv og reproduksjon. Resonnementet følger linjen til evolusjonspsykologien, som påstår at de kognitive programmene i menneskehjernen, som styrer atferden som respons på miljødata, er tilpasninger; og at, som en følge av dette, forståelsen av hjernens arkitektur gir en systematisk forståelse av kulturelle og sosiale fenomener. (Downes, 2024)Flere innvendinger kan formuleres mot både evolusjonspsykologi og Benatars argumentasjon.

For det første kan et trekk være fordelaktig for utførelsen av en funksjon uten å være resultatet av en tilpasning til akkurat denne funksjonen. Havskilpaddens framfinner er primært en tilpasning til fremdrift i vann, mens utformingen deres sekundært er til fordel for hunnen når hun graver reir. Omvendt kan en tilpasning som tidligere var fordelaktig, i dag være utdatert – blindtarmen vår (Sober) – eller til og med skadelig.

Videre kan den samme funksjonen realiseres av flere design. Darwin blir slått i «sin undersøkelse av orkideer» av «den endeløse mangfoldigheten av strukturer – sløseriet av ressurser – for å oppnå det samme målet, nemlig befruktningen av en blomst ved pollen fra en annen plante.» (Darwin, 1862/1867, s. 284) Å gjøre ‘reverse engineering’ av designet (optimismen) ut fra funksjonen (hindre selvmord og oppfordre til reproduksjon) blir dermed kompromittert. Dette bekreftes av mangfoldet i livsriket, som har sofistikert inn i grener og undergrener en myriade av mulige realiseringer av «programmet» for genenes overlevelse. (Dawkins)

Til slutt kan man også hevde en særegenhet ved menneskets natur, som unndrar seg naturlig seleksjons diktat: «Snarere enn at menneskets natur er en samling av delte, faste og universelle psykologiske trekk», kan menneskets natur ses som «hele klyngen av menneskelige trekk, inkludert all variasjon i alle våre trekk». (Downes, 2024) Her mener samme Dawkins i ’Det egoistiske genet’ at han ikke skriver en «redegjørelse for menneskers […] atferd». Å forstå naturlig seleksjon får en til å anta at mennesker og alle levende vesener oppfører seg egoistisk. «[…] hvis vi iakttar at menneskers atferd faktisk er altruistisk, står vi overfor noe virkelig forvirrende.» (Dawkins, 2021, s. 256) Det er betvilelig at evolusjon forklarer psykologiens nyanser og variabilitet i tilstrekkelig grad og spørsmålet står åpent om hvorvidt kultur og samfunn har makten til å sette sine krefter opp mot genenes blinde begjær.

Paradoksalt nok påkaller antinatalisten Benatar selve «den biologiske verdens dynamo» til unnsetning, samtidig som han, «ved å fremme ønskeligheten av å avslutte alt sansende liv, stiller seg opp mot den mest primordiale av alle drifter eller instinkter som kjennetegner livsfenomenet.» (Van Niekerk, 2022, s. 7–8) Med denne siste begrunnelsen gjennom evolusjon er det Benatars argumentasjonsbygning som kollapser.

[Som du har sett, har vi mye å si om Benatars begrunnelse gjennom evolusjon, som faktisk er veldig kortfattet i teksten hans. Dette gjorde det mulig for oss å knytte sammen med Dawkins’ tekst. En essay kan fritt velge hva den ønsker å vektlegge; det er fordelaktig å utforske punkter som kan være gjenstand for rik diskusjon, for eksempel på grunn av forfatterens personlige affinitet til et emne eller litteraturens omfang. Vi har skrevet et essay spesifikt om denne ‘forklaringen gjennom evolusjon’ til Benatar: du vil der lese en fordypning av den foregående argumentasjonen sentrert rundt mulige innvendinger mot evolusjonspsykologien.]

Mennesket er utsatt for psykologiske skjevheter, hevder Benatar, som han selv er fritatt fra: hans kalkyler av lidelsen bekrefter ikke tegnene på en tendens til optimisme. Benatar ville da falle offer for en variant av de psykologiske forvrengningene – den overdrevne pessimismen – som bærer opp argumentet hans.

Hans psykologiske bilde virker forhastet. Fra en metodisk gjennomgang av kjente kognitive skjevheter trekker han en generell konklusjon om at vi misforstår hvor ulykkelige vi er. Men psykologi handler nettopp om subjektivitet: Selv om et ‘allvitende’ ytre blikk skulle mene at en person undervurderer sitt eget ubehag, kan ikke vedkommende likevel oppleve seg som lykkelig? I så fall er det nettopp de psykologiske mekanismene som gjør at et objektivt vanskelig liv subjektivt leves som godt.

De psykologiske skjevhetene som påberopes er en form for selvbedrag. Ta tilbøyeligheten til å sammenligne seg med dem som har det dårligere enn en selv. En slik skjevhet kan bare forekomme hvis det også finnes de som har det bedre enn en selv, og hvis man vet at de eksisterer. (Hvis man ikke vet at det finnes de som har det bedre enn en selv, finnes ikke muligheten til å sammenligne seg med dem - eller å ignorere dem.) Et selvbedrag av denne sorten produserer to klassiske paradokser, der det første, eller det «statiske» paradokset, «gjelder selvbedragerens sinnstilstand»: hvordan kan man samtidig være bevisst at det finnes mindre heldige enn seg selv og ignorere dette. Det andre - det såkalte dynamiske eller strategiske paradokset - gjelder prosessen eller dynamikken i selvbedraget: «hvordan kan en person ha til hensikt å bedra seg selv uten å gjøre sine intensjoner virkningsløse?» To skoler forsøker å mestre disse paradoksene: den ene krever et visst skisma, tidsmessig eller psykologisk, som isolerer to psykiske entiteter, der den ene bevisst bedrar den andre. Den andre mykner opp paradoksenes bokstavelige tolkning: noe «mellomliggende tro» eller noen «skiftende grader av godtroenhet gjennom prosessen» gjør selvbedrag plausibelt. (Deweese-Boyd, 2024) Behovet for å ty til slike sofistikeringer viser i hvert fall at begrepet reiser problemer som Benatars tekst unnviker ved å tie.

Utilitaristen John Stuart Mill fremsetter et tydelig aritmetisk prinsipp: maksimering av lykke på menneskehetens skala, der «[m]ed lykke menes glede og frihet for smerte; med ulykke menes smerte og mangel på glede.» (Mill, 1861/2021, s.399) Derimot er målestokken for den utilitaristiske kalkylen som Benatar skisserer for å fremme ønskeligheten av å avslutte alt sansende liv, ikke klar. Han nevner karakteren “bra” eller“dårlig” ved et liv fullt av “positive” eller“negative erfaringer”, en “livskvalitet” eller “velvære” som har en “faktisk” verdi, der de “subjektive vurderingene” ville være lite pålitelige. (Benatar, 2005/2021, s.417-418) Men en mindre passiv lykke synes antydet med “et liv der man oppnår sine mål og tilfredstilles i økende grad”. Han foreskriver for sin operasjon en vekting som er både upresis og vilkårlig: det er ikke bare mengdene av lykke og ulykke som teller, men også deres «rekkefølge», deres «intensitet» og varigheten av eksistensen som erfarer det - og påstanden fremstår med et aksioms dristighet. En særegen «terskel av onder», hvis høyde er ukjent, forbyr definitivt tilgangen til lykke for den som overskrider den. Benatar kunne, like vilkårlig, ha antatt den diametralt motsatte hypotesen, om en terskel av lykke som forbyr ulykke - og synes tilbøyelig til en pessimisme som ‘forvrenger’ en beregning som for øvrig er dårlig definert.(Benatar, 2005/2021, s.415-416)

Når det gjelder ‘livets mening’ er tolkningene tallrike. Sjelsorienterte synspunkter vil appellere til utsiktene til evig liv. For en subjektivist varierer meningen med livet fra person til person, den initieres i hver enkelts sinn, og realiseres med sin aktualisering vi kunne kalle «selvrealisering» - vanligvis gjennom å nå sine høye mål, oppnå det man ønsker eller realisere det man mener er viktig. For objektivisme er de objektene som er verdige å forfølge uavhengige av hvorvidt visse sinn anser dem som valgverdige: de er det universelt fordi de er iboende verdifulle. (Metz, 2023) Man aner at pessimisten Benatar fornekter muligheten for å virkeliggjøre et liv ‘som har mening’ - uten at det for den sak skyld framkommer tydelig hva denne ‘livet mening’ ville være, hvis utilgjengelighet gjør livet og prokreasjon uutholdelig.

Benatar lever med sitt argument om asymmetrien mellom tilstedeværelsen og fraværet av smerte og glede faktisk i en binær verden som den minste mengde ondskap gjør ulevelig (Benatar, 2006): «[D]et onde ved å eksistere (f.eks. smerter) er reelle ulemper i forhold til å ikke eksistere, mens det gode ved å eksistere (gleder) ikke er reelle fordeler i forhold til å ikke eksistere, ettersom det i sistnevnte tilstand ikke finnes noen som kan bli fratatt dem.» Følger vi Benatar, ville den eneste levedyktige verden være en verden fri for ondskap - som man kan prøve å tenke seg: et «hedonistisk paradis» uten «feilaktige handlinger» og dermed heller ingen «riktige eller gode handlinger», uten motstand eller fare som man kan vise «dydene mot og utholdenhet» mot, «kjærlighet, generøsitet, [eller] måtehold» - en «’perfekt’ (for Benatar ‘smertefri’) verden» som i sum «neppe ville kunne bidra til utviklingen av den menneskelige personlighetens moralske karaktertrekk». (Van Niekerk, 2022, s.9-10)

Man kan kontrastere den utilitaristiske kalkylen til Benatar, hvis mangler vi har påpekt, med Mills moral - hans prinsipp om nyttemaksimering er den beste rettesnoren for utviklingen av samfunnet og menneskenaturen: han forfekter en i høyeste grad misunnelsesverdig verden, hvor «[et] utviklet sinn [...] finner uuttømmelige interessekilder i alt som omgir det: i naturen, i kunsten, i poesien, i historien, i menneskehetens liv nå og tidligere og i dens fremtidsutsikter» (Mill, 2021, 404).

Kilder

Benatar, D. (2006/2021). Hvor ille er det å bli til? I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 424-430). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Dawkins, Richard. (2009/2021). Kapittel 11. Evolusjon: Er vi overlevelsesmaskiner skapt av genene våre? I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 245–276). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Mill, J. S. (1861/2021). Utilitarisme. I K. Dramer (Overs.), I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 395-412). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Benatar, David. (2006). Better never to have been: The harm of coming into existence. New York: Oxford University Press.

Darwin, Charles. (1867). On the various contrivances by which British and foreign orchids are fertilised by insects. 2nd ed. London: John Murray. (Reprinted, with a new foreword, Chicago: University of Chicago Press, 1984; original work published 1862.)

Downes, Stephen M. (2024). Evolutionary psychology. I E. N. Zalta & U. Nodelman (Red.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Fall 2024 Edition). Hentet fra https://plato.stanford.edu/archives/fall2024/entries/evolutionary-psychology/.

Metz, T. (2023). The Meaning of Life. I E. N. Zalta & U. Nodelman (Red.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Fall 2023 utg.). Hentet fra https://plato.stanford.edu/archives/fall2023/entries/life-meaning/

Roberts, M. A. (2024). The Nonidentity Problem. I E. N. Zalta & U. Nodelman (Red.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Fall 2024 utg.). Hentet fra https://plato.stanford.edu/archives/fall2024/entries/nonidentity-problem/

Deweese-Boyd, Ian. (2024). Self-deception. In E. N. Zalta & U. Nodelman (Eds.), The Stanford Encyclopedia of Philosophy (Fall 2024 Edition). Retrieved from https://plato.stanford.edu/archives/fall2024/entries/self-deception/

Vi tar for oss følgende spørsmål fra pensum om Dawkins’ tekst:

Hva er replikatorer, ifølge Dawkins? Hva er Dawkins grunn til å tro at de er så viktige? (ca. 700 ord)

Naturen favoriserer stabile former. «Den tidligste form for naturlig seleksjon var ganske enkelt en seleksjon av stabile former og en forkasting av ustabile former.» På et bestemt tidspunkt dukker det opp molekyler som er “i stand til å skape kopier av seg selv» fra ur-suppen – en ekstremt usannsynlig evne, som realiseres over hundrevis av millioner av år mens disse første abiotiske tidene stagnerer. Fremveksten av disse såkalte ‘replikatorene’ markerer den plutselige ankomsten av en «ny slags ‘stabilitet’», nemlig «fortsetningen» over flere generasjoner.

Det er ingen grunn til å ty til «planlegging, hensikt, og styring» for å forklare replikatorenes framvekst: tilfeldigheten medvirket til sammensetningen av en «kompleks kjede av forskjellige slags byggekloss-molekyler» som var i stand til å replikere seg. Hvordan skjer denne primordiale replikasjonen? Hver byggekloss i kjeden «har en forkjærlighet for sitt eget slag», og tiltrekker byggeklossene av samme slag som svever rundt i ursuppen: en lignende kjede formes som støter opp til «modellen». Dette er i alle fall en «forestilling» som Dawkins godtar. Varianter eksisterer: hver byggekloss tiltrekker ikke byggeklossene av samme slag, men av et særskilt slag, som den har en forkjærlighet for. (Dawkins, 2021, s.258-260)

Dermed ble ursuppen «befolket av en stabil varietet molekyler; stabil enten ved at det enkelte molekyl varte lenge, ved at de kopierte seg raskt, eller at de kopierte seg nøyaktig» (Dawkins, 2021, s. 260). ‘Fitness’ til replikatorene er nettopp en funksjon av tre essensielle kvaliteter: langlevdhet, fruktbarhet og presisjon, som henholdsvis gir mer tid til replikasjon, kapasiteten til å produsere flere kopier per tidsenhet, og kapasiteten til å produsere mer nøyaktige kopier.

For «kopieringsprosess [...] er ikke fullkommen». Dette er en essensiell faktor: fordi kopieringen er utsatt for feil, befolkes ursuppen av replikatorer hvorav noen er mer stabile enn andre. Alle er i ‘konkurranse’ om å tiltrekke seg byggeklossene, hvis tilgjengelige mengder er begrensede, som svarer på deres affiniteter. Konkurranse er det “neste viktige leddet i argumentasjonen, som Darwin selv understreket [...] Ursuppen var ikke i stand til å forsørge et utall av replikatormolekyler [...] byggeklossene ble en sjelden og dyrebar ressurs. [...] Det forekom en kamp for tilværelsen blant de forskjellige replikatorvarietetene» (Dawkins, 2021, s. 262). I denne kampen overlevde de replikatorene som var best til å beskytte seg selv. Noen «oppdaget» hvordan de skulle «bygge en fysisk vegg av proteiner rundt seg» og dermed lage «overlevelsesmaskiner som de kunne bo i» (Dawkins, 2021, s. 263).

Dette bringer oss til Dawkins’ mest dramatiske påstand: Disse overlevelsesmaskinene er oss. «De døde ikke ut, for de ga opp den nonchalante friheten for lenge siden. Nå svermer de i store kolonier, i sikkerhet inne i kjempemessige skramlende roboter, avskjermet mot verden utenfor som de kommuniserer med gjennom snirklete omveier ved hjelp av fjernkontroll. De er i deg og de er i meg; de skapte oss med både legeme og sjel. Og bevaringen av dem er den ytterste grunnen for vår eksistens. De har kommet langt, disse replikatorene. Nå har de fått navnet gener, og vi er deres overlevelsesmaskiner» (Dawkins, 2021, s. 263).

Dette er kjernen i Dawkins’ argument: vi eksisterer fordi vi er maskiner bygget av gener for å beskytte og kopiere disse genene. Replikatorer er viktige fordi de forklarer den ultimate årsaken til at vi er til. Alt ved oss – våre kropper, våre instinkter, våre følelser – eksisterer i bunn og grunn fordi det hjalp noen replikatorer i fortiden til å lage flere kopier av seg selv. Dette er en radikal omvending av hvordan vi vanligvis tenker på oss selv. Vi liker å tenke at genene er våre, men Dawkins påstår at det egentlig er vi som er deres.

Kilder

Dawkins, R. (2021). Det egoistiske genet. I E. Skjervheim, G. Skirbekk, & A. Gilje (Red.), Vite, være, gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (s. 254-276). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Speech-to-text works quite well. The machine has now mastered the skill. It is also an efficient exercise for humans learning languages like a machine, the auditory counterpart to reading like a machine and massive exposure to written textual data. At first glance, another candidate for fulfilling this purpose would be the massive exposure to audio data annotated with live subtitles or a static transcript that one can follow along as the speech unfolds. That’d be a good start, but we claim that speech-to-text, which when performed by a human agent is better known, reminiscent of school benches, as dictation, is superior to it. For, we’re best trained by way of massive exposure, that’s the crux of our philosophy, to the very task that we wish to become proficient in. Reading like a machine trains reading comprehension above all. (In the wake of such an exercise, the other language abilities, speaking, listening, writing, will of course develop, but the primary goal is to build that of going through text-to-meaning like a machine.) Assuming that making sense of a text coincides with making sense of it in English (or our familiar language of predilection), our statistical parser is best trained in text-to-meaning by way of massive exposure to whole stretches of literature in the original paralleled with their English translation. Turning now to listening competency, what matters in first instance is parsing the mess. Our first reaction to hearing Norwegian was that it sounds melodic and funny. That’s it. That we could not make any sense (in English or the language of reason) out of a live stream was an effect of our first not being able to parse speech into Norwegian itself. Reciprocally, once being able to transcribe, sense would appear magically from the reading skills we had grown separately through crossing through newspapers and training our text-to-meaning engine full throttle. In short, the missing bridge that paves the way to speech-to-sense is an ability to parse into Norwegian, which, symmetrically to what reading like a machine prescribes, is best exercised by massively exposing ourselves to the very effort we want to become skilled in, Norwegian dictation. It’s one of the most painstaking exercises, and, in our experience, one of the most powerful. Perhaps a few sessions without cheating and with plenty of sweat are enough for light to brighten up the house.

The excellent radio program Verdibørsen, on the national radio station NRK, is an ideal companion for learning Norwegian like a machine, and it’s likely that around our peak training and fine-tuning period, we listened to most of the episodes. In what follows, philosopher Kaja Melsom is asked about her favorite philosopher. (NRK, 2024)

While understanding answers vague questions, which can be tackled at several levels of depth, such as what is it about, who is the interviewee's favorite philosopher, and why, transcribing is unequivocal: what is the exact and complete sequence of words that, when uttered, results in this audio production. The novice we were was allowed to proceed piece by piece. Here is an illustration of our struggles at the time we first went through the exercise and drafted the present account.

Play … Jean-Paul Sartre … fordi han har en helt spesiell rolle i livet mitt den dag i dag …

Replay … Da har jeg valgt Jean-Paul Sartre, fordi han har en helt spesiell rolle i livet mitt den dag i dag …

(I have chosen Jean-Paul Sartre, because he has a completely special role in my life to this day…)

Play … Jeg oppdaget ham … uten å kunne … ord fransk … så på meg som en oppe-… menneske fordi jeg ikke mestret språket …

(It becomes clear on a longer thread that the beginning and the end are most salient, or at least transcribed first. In fact, two behaviors can account for the same phenomenon, as the student’s individual tactics sneak in: either listening to the whole and then transcribing, in which case, there’s a good chance that the beginning and the end will be remembered better than the weaker middle, or transcribing while listening, that is, writing while listening until the reciter gets ahead of you, and picking up again later, when you’ve finished jotting things down.)

Replay … Jeg oppdaget ham som 16-17 åring da jeg befant meg … i Frankrike … uten å kunne … ord fransk … folk ikke lenger så på meg som en oppe-… menneske fordi jeg ikke mestret språket …

Once more … Jeg oppdaget ham som 16-17 åring da jeg … befant meg … i Frankrike … uten å kunne … ord fransk … jeg plutselig … jeg skjønte at folk ikke lenger så på meg som en oppe-… menneske fordi jeg ikke mestret språket …

And anew … Jeg oppdaget ham som 16-17 åring da jeg plutselig befant meg på videregående skole i Frankrike uten å kunne et … ord fransk … Da var jeg i en slags identitetskrise fordi jeg plutselig … jeg skjønte at folk ikke lenger så på meg som en oppe-… menneske fordi jeg ikke mestret språket …

As rehearsals progress, the exercise transforms: the rush of jotting down notes on a blank page gives way to the precision play of filling in the remaining gaps. And perhaps some holes will resist indefinitely, no matter how finely we cut, no matter how many times we push replay.

… et … ord fransk …

… en oppe-… menneske …

There’s a Swiss Army knife sleight, which we promise to disclose in a minute, for opening even the stiffest boxes, but now that we clearly fathom the modalities of the procedure, let’s try to get a little perspective and briefly reflect on what’s at stake here.

What’s at stake is dictation. Let’s try to sneak into the pupil’s mind. They know the instructions, to reproduce word for word, with the exact spelling. It isn’t necessary, a priori, for them to understand, and yet. With the whole heart attentive:

… Jeg oppdaget ham … uten å kunne … ord fransk …

… fransk! French, something with French word (ord) … uten å kunne … without being able to … a French word … without being able to understand (or speak) a single French word? …

Replay … Jeg oppdaget ham … på videregående skole i A uten å kunne … ord fransk …

The missing bit represented by the dummy letter A has got a sound shape.

… /ˈfraŋkriːkə/ …

But its harmonious fit in the clause is also semantic. That is where meaning comes to interweave with sound and draw the ear into one field or another of the lexical pasture.

… not being able to understand a word of French … while at highschool … in France! … France is Frankrike … /ˈfraŋkriːkə/ … Frankrike! …

It’s really hard to further increase the granularity and know in which order the strands are interwoven to bring out parsing and spelling. It just clicks. Let’s give it another try. Say we have grasped the following, where B is still missing.

… jeg plutselig befant meg på B skole i Frankrike uten å kunne …

… /ˈviːdərəˌɡoːənə/ … /ˈviːdərə/ … videre! … på videre-… skole … ɡoːənə … gå-… skole … highschool … videregående skole!

(Of course, this is not to say that speech recognition works through erudite phonetic transcription in the international standard. IPA transcription is just a symbol here, in the rendering the stream of consciousness, for the flash of sound recognition. We ourselves are unfortunately poorly trained in phonetics, and will try to remedy this shortcoming in the future for the sake of sole theoretical completeness. Indeed, in practice, extensive exposure and a keen ear are sufficient, in accordance with the principles of learning like a machine, to acquire the ability to speak and understand what is being said, just as, asymptotically, learning to read does not stringently require grammar.)

In short, each position in the script is doubly constrained, by both sound and meaning in context (it’s in fact, beyond meaning, further submitted to syntax, too, to contextual linguistics at large, which meaning, in the simplistic dual model outlined above, is at most a working synecdoche for). Dictation fits into various stages of the learning process, but because of this multifold constraint, its effectiveness is perhaps greatest when the fundamentals of reading are already in place, after what we refer to elsewhere as the training phase, which a more voluminous phase of fine-tuning follows. Can the complete novice who has only sound to go by find their way? Arguably, yes, by virtue of the law of large numbers, the effectiveness of which we constantly confirm. Said novice must then painstakingly immerse themselves in the sound sphere of the language, listen to volumes of Verdibørsen episodes, and, even before beginning to parallel read, before understanding anything, learn to parse the spoken language. Learning to distinguish words. That is to say, their boundaries. Word boundaries and mincing.

Do you mean turning on the radio-cassette player and learning while you sleep? Pretty much. It seems that’s how, through boundary statistics, the sound waves of language enter the mind. Let’s strip language, for a moment, of its semantic properties. The language thread goes on, but it becomes strictly musical, precisely because we are newcomers, or, to place the reasoning on the speculative plane to which it belongs, because the lexicon, syntax, and grammar, albeit their forms and the distribution of their patterns unchanged, have been depleted of their meaning, of their logic. What, then, is a word? As a first approximation, a string of letters in writing, of sounds in speech, separated from the next by a blank space, respectively on the page or in time. What if, now, exacerbating the synthetic character of the experiment, these blank spaces (and the potential punctuation marks that intersperse both text and prosody) were to vanish, and the flow to become the uninterrupted stitching together of these meaningless words?

… jegplutseligbefantmegpåvideregåendeskoleiFrankrikeutenåkunne …

What distinguishes one word from the next, then, is its internal cohesive force. Just as within a molecule, whose atoms are more strongly bound to one another than to those of the rest of the universe, the syllables of the word are so tightly bound together that they give it an interior, boundaries. It is the relativity of forces that makes the molecule stick out: it’s only because covalent bonds are infinitely stronger than hydrogen bonds or Van der Waals forces that this distinct entity called a molecule exists. Similarly, the word springs forth because the immaterial, statistical counterpart of these mechanical forces is infinitely more powerful within it than with the rest of the syllable space. That analogue, it’s the transition probability between syllables. The transition jeg-plut is much less likely than plut-se-(lig). Plutselig forms a whole, unlike *jegplut, because in a never-ending stream of speech, the frequency of the former is infinitely higher than that of the latter. So, that’s how, in a nutshell, our novice could get speech-to-its-fine-slicing-into-words while they sleep. That’s what the fascinating experiments by Saffran et al. show. (Saffran, 1997) The subjects are to draw for twenty minutes while background sound plays. What they are exposed to incidentally, without their attention being called to dwell on it, is the unbroken, rhythmless flow of a synthetic language consisting of six nonsense words.

… bupadapatubitutibudutabapidab …

At the end, they are tested on the words they heard, and even though they were completely absorbed in their drawings, they have learned. Later, Saffran repeats the experiment with sound sequences to confirm that the same statistical learning ability applies to pure music. (Saffran, 1999) Our tabula rasa therefore has a good chance of learning to chop before any literacy.

But they stumble upon yet another problem: with their head full of probability, having never seen a text, they’re unable to spell a single word they’ve heard. They’re stuck with the mental equivalent of a chopped phonetic transcription, where words have been individualized, but are still solely sounding.

… [da jæɪ ˈplʉtsəlɪ bəˈfɑnt meɪ poː ˈviːdərəˌɡoːənə ˈskuːlə iː ˈfraŋkriːkə ˈʉːtən oː ˈkʉnə] …

(… da jeg plutselig befant meg på videregående skole i Frankrike uten å kunne …)

Along such a trajectory, where listening precedes reading, the missing functionality in achieving speech-to-text transcription is finely-sliced-speech-to-spelling. Arguably, that skill can be trained with subtitled or transcribed live audio. (In passing, live exposure to the written script can also be expected to come to intermingle with boundary statistics to train the parsing engine in isolating words within the sound mess.) With all that, they’d be able to master a naïve, nescient version of the dictation, in a way, where speech-to-text happens perforce by the sheer mechanics of statistical habituation, without meaning or syntax intervening at all. What is being said would remain as cryptic as a conversation among adults to a household pet. If you watch something live, such as movies, that combines sound, subtitles, and a story in technicolor, context, in the form of a scene and happenings, might be regarded as playing the role of a thread of meaning, which the parallel English thread comes to fulfill in reading like a machine. If you are able to volume-watch-TV like a machine without falling asleep or losing the tautness of your attention needed to properly carry out the exercise, that’s a track to follow. It could perhaps bring you closer to managing a learned version of speech-to-text where meaning meddles, and, with that, closer to listening skills, but still fall short, we argue, of the trajectory that originates in reading like a machine and branches at some point into speech-to-text. By first brooding over a mega-corpus that comprises everything (transcripts of speech included), the latter fosters depth and breadth, multiplicity of registers and genres, immersion in the fluency of virtuosi in the Letters. Very importantly, it promotes slow and laborious attention, the painstaking efforts that are conducive to growth, patient frequenting of linguistics tools, repetition until perfection of the main exercise in piecewise matching and the free spawning, keeping you sharp and alert, of a myriad of its variants. We highlight patience and slowness here. In reading like a machine time is on our side, we’ve our hand on it. We play, we replay, we pause. We manage to get through volumes because we are no longer bound by the passing of time, the unit and the dimension of our presence have changed, we count in lines tamed. The same asynchronicity between the thread of speech and that of meaning appears in dictation practiced as we are doing here. The TV movie, with its frivolity, its strictly oral tone, and above all, its fountaining, with no respite, subtitles that vanish after a subliminal moment, seems quite pale in comparison.

When coming to dictation our way, we’re already trained in syllable transition statistics via massive exposure to the written language. Chopping the live stream is all the easier given that we already know what the molecules look like, if not their rigorous phonetics, at least their envelope, their allure. All in all, we already have a full-fledged statistics engine ready to expect what comes next, and, when we replay, what fits in the holes. We have the semantic, syntactic and grammatical constraints that weigh on wild guessing. We have word spelling. All that remains is training our ear to discern words within that fancy stream, speech-to-spelling, indeed, yet in a highly supervised manner.

Our Swiss Army knife from earlier is ready to use, which solves most of the puzzles in hole-based listening exercises.

… et … ord fransk …

… en oppe-… menneske …

When we type our text in full into a good online translator, we get in return:

… I discovered him when I was 16 or 17, when I suddenly found myself in high school in France without knowing a … single word of French. At the time, I was going through a sort of identity crisis because I suddenly … realized that people no longer saw me as a capable … human being because I hadn’t mastered the language …

In short, the machine intelligence filled the holes (still hinted at with …) with what is most likely.

… a single word of French …

… a full-fledged human being …

Let’s flip the direction, the English text shifts to the left, and on the right appears:

… Jeg oppdaget ham da jeg var 16 eller 17 år, da jeg plutselig befant meg på videregående skole i Frankrike uten å kunne et … eneste ord fransk … På den tiden gikk jeg gjennom en slags identitetskrise fordi jeg plutselig … innså at folk ikke lenger så på meg som et dyktig … menneske fordi jeg ikke hadde lært meg språket …

Unfortunately, eneste does not fit the sound stream: we clearly heard a consonant first, something along the lines of *krøve, *kløva, *tløyva. How it sounds precisely is far from clear, and that it doesn’t sound like eneste is obvious. The same applies to dyktig, in the hole that opens with oppe-. No matter, let’s reverse again and make use of good translators’ ability to come up with synonyms.

… without being able to understand a … word of French …

Actually, an infinitive fits well in the first hole as well.

… realized that people no longer saw me as an alert … human being because I hadn’t mastered the language …

Back and forth, we play and replay synonyms until it converges to the thing we are very likely to have heard. Well, our case is really tricky and we’re doomed to fail. It seems the script is

… uten å kunne et kløyva ord fransk …

where the adjective comes from Norwegian Nynorsk (the other official Norwegian language, which is well represented in the media) and seeps to Norwegian Bokmål only in the fixed idiom in question, not a single word. Nynorsk kløyva is a verb meaning to split, to slice. We can feel a potential semantic drift: not being able to split a single segment of French into words, not being able of *a split-word of French.

As far as oppegående (alert, one who gets up in the morning), it sits in a corner of the dictionary and our translator didn’t reach that far. No luck fishing. Let’s keep going.

So our speaker is in France and discovers Jean-Paul Sartre while flipping through the syllabus.

… Han skrev om … hvordan friheten gir oss angst fordi vi ikke er verken vår fortid eller våre fremtidige muligheter. Vi er dette intet … midt i mellom, og det var akkurat der jeg følte meg. Jeg var hverken den Kaja jeg var i Norge før jeg kom til Frankrike, og jeg kunne heller ikke … på at jeg sikkert en dag ville mestre fransk å bli et oppegående menneske igjen.

(… He wrote about … how freedom fills us with anxiety because we are neither our past nor our future possibilities. We are this nothingness … right in the middle, and that was exactly how I felt. I was neither the Kaja I had been in Norway before I came to France, nor could I rely on the fact that I would surely one day master French and become a fully alert person again.)

Here it is anew, oppegående, a little more audible, and, indeed, less surprising. Laws of discourse and semantic cohesion come to corroborate the hypotheses. Maybe we have a puzzling hole in

… og jeg kunne heller ikke … på at jeg sikkert en dag ville mestre fransk …

Yet, we do hear something that resembles *laneme, *lanema (in our own internal phonetic alphabet). In the syntactic backbone, a verb in the infinitive fits best. Now the Swiss Army Knife opens the box.

… nor could I rely on the fact that I would surely one day master French …

Reversing, the Norwegian reads

… og jeg kunne heller ikke lene meg på tanken om at jeg en dag sikkert ville mestre fransk …

That’s our best guess, lene meg. Swiss Army knife, linguistic ties, conjectures, and probabilities. Here, we fine-tune our ear the hard way to matching the musical flow to its spelling, powered by a statistical engine already attuned to the language’s dance.

References

NRK. (2024, 7. januar). Filosofen som ble utstoppet: Hør om Jeremy Bentham og andre favorittfilosofer! Verdibørsen. https://radio.nrk.no/podkast/verdiboersen/sesong/siste/l_50868da8-abc2-485b-868d-a8abc2985b2d

Saffran, J. R., Newport, E. L., Aslin, R. N., Tunick, R. A., & Barrueco, S. (1997). Incidental language learning: Listening (and learning) out of the corner of your ear. Psychological Science, 8(2), 101–105. https://doi.org/10.1111/j.1467-9280.1997.tb00690.x

Saffran, J. R., Johnson, E. K., Aslin, R. N., & Newport, E. L. (1999). Statistical learning of tone sequences by human infants and adults. Cognition, 70(1), 27–52. https://doi.org/10.1016/S0010-0277(98)00075-4

In The Ancient City (La cité antique), published in 1864, Fustel de Coulanges argues that ancient Greek and Roman societies were fundamentally influenced by their religious beliefs, in particular the cult of ancestors and household gods, and that the evolution of these religious practices explains the formation, revolutions and decline of their social and political institutions.

The author opens with an account of the most ancient beliefs.

D’après les plus vieilles croyances des Italiens et des Grecs, ce n’était pas dans un monde étranger à celui-ci que l’âme allait passer sa seconde existence ; elle restait tout près des hommes et continuait à vivre sous la terre. (de Coulanges, 1864)

A web translator is quick to translate into English.

According to the oldest beliefs of the Italians and Greeks, it was not in a world alien to this one that the soul would spend its second existence; it remained very close to men and continued to live beneath the earth.

We convert the same into Norwegian Bokmål.

Ifølge de eldste troene til italienere og grekere, var det ikke i en fremmed verden at sjelen skulle tilbringe sitt andre liv; den forble svært nær mennesker og fortsatte å leve under jorden.

We’ll repeatedly do so in the following, as we aim at training our reading in Norwegian. Machine translation will open the door to a few didactic experiments.

Subscribe now

We’ll indeed leverage a consequential feature offered by good online translators, namely the opportunity to query, at each position in the sentence, alternative translations from that position onward. For instance, from the original translation above

Ifølge de eldste troene til italienere og grekere…

a click on troene proposes other options for the word at that position (of which the first is forestillingene) and reconstructs the remainder of the sentence accordingly (in our case, the substitution doesn’t call for any change down the line):

Ifølge de eldste forestillingene til italienere og grekere…

(Our intent is not to pit one web translator against the others, particularly since the capabilities of each are ever evolving: what’s important is their featuring, in one form or another, the option we are interested in.)

Let’s investigate a few alternatives. We highlight the variations in bold.

→ Ifølge de eldste forestillingene til italienerne og grekerne var det ikke i en annen verden enn denne at sjelen tilbrakte sin andre eksistens; den holdt seg svært nær menneskene og levde videre under jorden.

→ Ifølge italienernes og grekernes eldste oppfatninger var det ikke i en annen verden enn denne at sjelen skulle tilbringe sin andre tilværelse; den forble tett på menneskene og bodde fortsatt under jorden.

Tirelessly, we go back to the original text (English or French), marshal our abilities to the fullest, and try on a blank page to recover the Norwegian translation. Perhaps we feed the Norwegian attempt into the translator and see if it restores the original meaning. We play around with alternative translations, translate back and forth, then try hard on a blank page again.

As we’ll illustrate in the following, such manipulations of variants provide the perfect opportunity for a few didactic digressions, for forays into vocabulary and grammar. In a section on Revolutions, Fustel de Coulanges studies the concomitance and reciprocal influence of the decline in religious beliefs and major social changes.

Ce qui est certain, c’est que, dès le septième siècle avant notre ère, cette organisation sociale était discutée et attaquée presque partout. […] Les causes qui l’ont fait périr peuvent se réduire à deux. L’une est le changement qui s’est opéré à la longue dans les idées par suite du développement naturel de l’esprit humain, et qui, en effaçant les antiques croyances, a fait crouler en même temps l’édifice social que ces croyances avaient élevé et pouvaient seules soutenir. L’autre est l’existence d’une classe d’hommes qui se trouvait placée en dehors de cette organisation de la cité, qui en souffrait, qui avait intérêt à la détruire et qui lui fît la guerre sans relâche.

What is certain is that, from the seventh century BC onward, this social organization was under discussion and attack almost everywhere. [...] The reasons for its decline can be narrowed down to two. One is the gradual shift in ideas over time, resulting from the natural development of the human mind. This shift, by erasing ancient beliefs, also brought down the societal structure that these beliefs had constructed and could alone sustain. The other reason is the existence of a class of individuals who found themselves outside the city’s organization, suffered because of it, had an interest in its destruction, and waged relentless war against it.

We get it translated into Norwegian little by little.

Det som er sikkert, er at fra og med det sjuende århundret f.Kr. ble denne sosiale organisasjonen diskutert og angrepet nesten overalt.

A first alternative emerges:

Hva er sikkert, er at fra det syvende århundret f.Kr. og fremover ble denne sosiale organisasjonen utfordet og bestridt nærmest fra alle kanter.

• Hva er sikkert transforms into det som er sikkert. The latter is a close approximation of the English, what is certain, while the former is quite the calque transcription of the original French, ce qui est certain, (*that, which is certain).
  

• Fra og med (det sjuende århundret) becomes fra (det sjuende århundret) og fremover. Literally, the former means from and including (the seventh century), while the latter directly transcribes from (the seventh century) (and) onward, or from (the seventh century) going forward.
  

• Ut-fordet is close in form to the German heraus-gefordert, challenged. Bestridt is a good approximation of was under attack, close to the German bestritten, and a descendant of the Old Norse word stríða (struggle, strive, fight). (Going through languages that are closer to our language of interest than is the original is perfectly sensible.)
  

• Fra alle kanter finds its literal English equivalent in from all sides, while overalt seems closer to everywhere.

Årsakene til dens tilbakegang kan begrenses til to. Den ene er det gradvise skiftet i ideer over tid, som følge av den naturlige utviklingen av menneskesinnet. Ved å fjerne eldgamle trosforestillinger førte dette skiftet også til at samfunnsstrukturen som disse forestillingene hadde bygget opp og alene kunne opprettholde, falt.

There is plenty of room here for lexical experimentation, but we’ll indulge in a few grammatical observations first.

• Dens in til dens tilbakegang is a non-reflexive possessive pronoun, that is, one that does not refer to (that is, whose possessor is not) the grammatical subject of the sentence. What is referred to is denne sosiale organisasjonen (this social organization) from the previous sentence. In contrast, the reflexive possessive pronoun in Norwegian is sin, sitt, sine. Let’s compare:
  

  Han ser på hunden sin. (He looks at his [own] dog.) → sin refers to han, the subject of the sentence.
  
  Han ser på hunden dens. (He looks at his/her (someone else’s) dog.) → dens refers to a third entity.
  

• Ved å fjerne translates by erasing, and we note ved + infinitive for the adverbial participial phrase (by + gerund-participle).

Observing how things translate instills grammar in us: a few data points might not be enough to extrapolate ironclad rules, but they certainly make us familiar with the patterns. Let’s turn to lexical observations.

• Kan begrenses is a good rendering of can be narrowed down, but we can also say kan reduseres, or replace the whole of kan begrenses til to with går i hovedsak ut på to ting.

• Den gradvise endringen i ideer gjennom tidene is an interesting variant of det gradvise skiftet i ideer over tid. The change takes place in (preposition i) the realm of ideas. Endringen or skiftet av ideer would have a slightly different, more situational meaning: a change of ideas (from one specific idea to another, in a specific individual or group).

• Førte til at ... falt paraphrases and departs from the causative form of both the English (this shift brought down) and the original French (le changement a fait crouler), which would be rendered more literally by fått til å bryte sammen:

  
  … har dette skiftet også fått samfunnsstrukturen …, til å bryte sammen.

  
  Få + direct object + til + infinitive seems a good rendering of the causative make/have something/someone do/become something. Other good substitutes for å bryte sammen, for a faithful rendering of crouler (that is, falling while destroying oneself) could be å gå til grunne or å falle.

• Eldgamle refers to very ancient times, but not necessarily to (Greek or Roman) antiquity. The French word antique (les antiques croyances) has both connotations, a first meaning (I. A.1.) referring to a very ancient period, as in

  
  Notre bourgeoisie actuelle, née en si peu de temps de la Révolution, n’a pas rencontré, en montant, de nobles sur sa tête. Elle a voulu d’autant plus être une classe tout d’abord. Elle s’est fixée en naissant, et, si bien, qu’elle a cru naïvement pouvoir tirer de son sein une aristocratie; autant vaut dire, improviser une antiquité. Cette création s’est trouvée, comme on pouvait prévoir, non antique, mais vieille et caduque. (Michelet, 1846)

  
  and a second (I. A. 2) referring directly to the Greco-Roman legacy which Fustel de Coulanges portrays. The adjective antikk in Norwegian is therefore perhaps better suited. Furthermore, there are several candidates for beliefs: trosforestillinger, troer or oppfattinger convey slightly different nuances. Trosforestillinger might rather refer to specific, structured beliefs, usually of a religious or mythological nature. (A good translation would be belief systems or doctrinal beliefs). Troer is more generalized and can refer to various kinds of beliefs or faiths, religious or otherwise. Oppfattinger generally refers to opinions or perceptions and is not specifically tied to religious or cultural beliefs (opinions or viewpoints). In short, antikke trosforestillinger seems the best bet.

• Finally, opprettholde translates sustain or soutenir correctly, while understøtte might be more literal still: under-støtte for sou-tenir, in its obsolete form sous-tenir, where sous matches under and tenir, to hold, pairs with støtte, supporter in the physical (a pillar supports a temple) or the metaphorical sense (supporting a friend in need).

We read on.

The other reason is the existence of a class of individuals who found themselves outside the city’s organization, suffered because of it, had an interest in its destruction, and waged relentless war against it.

Den andre grunnen er tilstedeværelsen av en klasse individer som befant seg utenfor byens organisasjon, led på grunn av den, hadde interesse av dens ødeleggelse og førte en nådeløs krig mot den.

• Den annen grunnen would be correct too. In Norwegian, neither andre nor annen inherently implies whether or not there are additional reasons beyond the second one. In English second makes no such distinction either, while French distinguishes le second (and last) from le deuxième (there may be more).

• En klasse individer translates naturally a class of individuals and we observe that the construct lacks a preposition in Norwegian (literally, *a class individuals). A few further examples featuring collections:

  et knippe nøkler (or et nøkkelknippe) (a bunch or set of keys)

  et stort antall dører (a large number of doors)

  et utvalg bøker (a selection of books)

  en gruppe studenter (a group of students)

  et sett regler (a set of rules)

  et flokk fugler (a flock of birds)

  It seems that et sett med regler or et flokk med fugler would be correct too. After a quantifier, however, the absence of a preposition seems to prevail: et dusin egg (a dozen eggs), et par sko (a pair of shoes). (We can always ask our web translator to look up such expressions and observe the patterns that take shape: dominant ones and special cases putatively triggered by special circumstances.)

• One can be interested in something (which attracts their attention and arouses their curiosity) or have an interest in something (in a more pragmatic and utilitarian sense, an interest in something happening, for example, because it benefits them). Along those lines, we can distinguish between å være interessert i biologi (to be interested in natural science) and å ha interesse for bevaring av skoger (to have an interest in the conservation of forests). We note the respective prepositions: i and for. English doesn’t seem to make such a discrimination, while French distinguishes between un intérêt pour and un intérêt à quelque chose. We are clearly dealing with the latter acceptation in our text, with hadde interesse av dens ødeleggelse.

A remark on ødeleggelse. Norwegian nouns formed from a verb (deverbal nouns) are often produced by adding an -else or -(n)ing suffix. In other cases, no suffix is added, the same bunch of letters gets tagged as a verb or noun based on the context. Finally, some nouns of Latin origin resort to the suffix -sjon, especially when they derive from a Latin verb in -ere (emigrere → emigra-sjon). English equivalents (and other international equivalents of Latin origine) are then in -tion. Here’s a random assortment.

å forstå → forståelse (understanding)
å godkjenne → godkjenning (approval)
å forklare → forklaring (explanation)
å forhandle → forhandling (negotiation)
å følge → følge (following)
å inngå (ekteskap, en kontrakt) → inngåelse (conclusion)
å tilpasse → tilpasning (adjustment)
å erklære → erklæring (declaration)
å tilby → tilbud (offer)
å forberede → forberedelse (preparation)
å bygge → bygging (construction)
å anskaffe → anskaffelse (acquisition)
å produsere → produksjon (production)
å undervise → undervisning (teaching)

(We note produksjon for production, from the Latin produc-ere.) At first sight, it seems complicated to figure out a demarcation line between the specimens in -else and those in -(n)ing. Let’s take a closer look at forståelse or forberedelse, as compared to godkjenning or forklaring. The former might seem to emphasize the action in progress, the fact of being in the process of understanding or preparing. The latter, meanwhile, could be said to rather designate the result of the action, the outcome of the process of approval (what has been decided after reflection or consultation) or explanation (the fruit of reasoning). So, as a first approximation, we might assume that action nouns in -else rather focus on the process, action nouns in -(n)ing rather on the result. In fact, things aren’t quite so simple, and the production of one suffix or the other depends largely, as we’ll see now, since our interest is piqued and the matter is not foreign to language pedagogy, on the history of the word, or more precisely, the process of its lexicalization (from a newly-formed word to its entry in a language’s lexicon).

We will follow the philologist Øivin Andersen as he analyzes the process, feeding off a wealth of scientific literature. (Andersen, 2007) A drift in six stages can be observed, he tells us, that brings a verb into a fully nominalized form. In the first stage, we have an unlexicalized, “imperfect noun” that still (almost) matches the verbal form. In the second, the noun comes to denote the (specific) result of the action: not the construction process, but that construction in particular. A tension between both meanings, process and result, sets in. A new, resultative meaning appeared but “the verb inside the noun is still alive”. In a third stage, a more distant, “idiosyncratic” meaning emerges. For instance, sale (January bargains) is salg in Norwegian. It derives from å selge (to sell) but comes to capture something that is neither the process nor the result of selling. In stages four and five, the deverbal noun loses certain abilities that the verb from which it derives possesses. First, the valence or argument structure, for instance the ability to take direct objects or be modified by adverbs. Second, the aspectual range, the ability to represent some kind of temporal features of an action (ongoing, completed, simple event). In the sixth and last stage, lexical differentiation is complete. The noun might no longer evoke its ascendance and be regarded as an isolated lexeme.

Pervasive to this six-step model (that ultimately discretizes a continuous movement) is the notion of polysemy. Its drift ties new meanings to the word, which, in the midst of the transition, still resonates with its previous connotations. A halo forms of meanings that relate to each other and overlap. It’s up to the context to resolve the tension and inform our interpretation. Andersen refers to Pustejovsky and the Generative lexicon theory that the latter developed. Words have a core sense (or a core set of senses) which can expand into a (larger) set of senses triggered by their contextual interactions with other words. They have prominent features, which can be typologized according to several criteria, notably, their argument structure (to give takes three arguments: a giver, a receiver and the thing given), their lexical typing (the word describes a relationship, the input/output of a function, a state, an event), etc. They are not (as the evolutionary emergence of deverbal nouns testifies) to belong exclusively to one drawer: such categories rather present a gradience through which words progress. Importantly, the theory is that of a generative lexicon. Meaning emanates from a semantic core, but its precise resolution is generated by the word’s entanglements with its context and what they reveal about its instant character. In the nominalization drift pictured above, a new meaning sparks when the noun comes to be used into a context its old acceptation does not really fit. A kind of semantic neologism, that crystallizes and becomes lexeme.

In the end, what is the history, adrift, of Norwegian deverbal nouns ending in -else or -ing? According to Andersen, some verbs yield a noun in -ing depicting the process, then later an idiosyncratic counterpart in -ning. An example is stiging (process of increasing) and stigning (part of the road on a slope). The former still mimics the verb’s argument structure and admits complements (an increase in something), the latter no longer does. However, each word has its own history.

Since neither -else nor -ing unambiguously carries process or result meaning, both suffixes are candidates in specific contexts when the need for a specific meaning arises.

Also, if a deverbal noun expressing the process already exists that features one of the suffixes, and a second one expressing the result is being created or required by usage, the latter will take on another “free” suffix (or no suffix at all). There is no rule. Statistically, -(n)ing and -else are among the most represented suffixes in Norwegian, with the former being very productive (a neologism machine, which may be added to most verb stems), the latter less so.

And since there is no rule, “Norwegian lacks a productive suffix for the coding of process meaning like the English gerund construction, the Danish -en (so-called ‘centaur nominal construction’, cf. Hansen & Heltoft (1994)) or Swedish -ande.“ Here is an illustration:

I enjoy running in the morning. (English gerund)

Jeg nyder løben om morgenen. (Danish centaur nominal construction)

Jag njuter av springande på morgonen. (Swedish -ande form)

Jeg liker å løpe om morgenen. (Norwegian, no deverbal “process” form)

Acquaintance with the mechanisms of polysemy and word formation seems a tremendous catalyst for practical language learning. Perhaps the ultimate stage of language fluency resides precisely in the ability to sense the cloud of meaning enveloping words and to intuit the right word for capturing a given idea, to smoothly navigate the “generative lexicon”. [In retrospect, an early interest in a theme we later came to be obsessed with, for instance while learning Finnish like a machine.]

After such linguistic gymnastics, let’s continue to hear Fustel de Coulanges shed light on the Ancient revolutions.

Il faut étudier pourquoi et comment les hommes se sont éloignés par degrés de cette antique organisation, non pas pour déchoir, mais pour s’avancer, au contraire, vers une forme sociale plus large et meilleure.

We must study why and how people gradually moved away from this ancient organization, not to decline, but rather to advance toward a broader and superior social form.

Vi må studere hvorfor og hvordan folk gradvis har beveget seg bort fra denne eldgamle organisasjonen, ikke for å forfalle, men tvert imot for å gå mot en bredere og bedre samfunnsform.

We can also come up with the following alternative:

Vi må studere hvorfor og hvordan mennesker gradvis har fjernet seg fra denne antikke organiseringen, ikke for å gå i forfall, men tvert imot for å finne en bredere og bedre sosial form.

Interestingly, organiseringen is proposed in lieu of organisasjonen, and we could engage in endless exegesis on the respective degree of verbality, idiosyncrasy and iconicity of the two forms. Here and in the following, we keep reading in the three languages. Our perusal has us attend to grammar at work. At times, some peculiarities or patterns become salient, or we simply wish to get explicitly proficient at understanding some grammatical phenomena.

Revolutions, it seems, are generated by the drift of ideas, and the insurrection of the discontented. The first revolution, whether in Rome, Athens or Sparta, toppled royalty.

La révolution qui avait renversé la royauté avait modifié la forme extérieure du gouvernement plutôt qu’elle n’avait changé la constitution de la société. Elle n’avait pas été l’œuvre des classes inférieures, qui avaient intérêt à détruire les vieilles institutions, mais de l’aristocratie, qui voulait les maintenir. Elle n’avait donc pas été faite pour changer l’organisation antique de la famille, mais bien pour la conserver.

A conservative revolution.

The revolution which had overthrown royalty had modified the external form of government rather than it had changed the constitution of society. It had not been the work of the lower classes, who had an interest in destroying the old institutions, but of the aristocracy, who wanted to maintain them. It was therefore not made to change the ancient organization of the family, but rather to preserve it.

Revolusjonen som hadde styrtet kongedømmet, hadde modifisert den ytre formen for styresett mer enn den hadde endret samfunnets konstitusjon. Den var ikke et verk av de lavere klassene, som hadde interesse av å ødelegge de gamle institusjonene, men av aristokratiet, som ønsket å bevare dem. Den ble derfor ikke innført for å endre den gamle familieorganisasjonen, men for å opprettholde den.

In the passage, den appears a couple of times: in den gamle familieorganisasjonen it’s the definite article. All other instances are pronouns referring to revolusjonen. Maybe we open a grammar textbook that gives us a hand to generalize: den is the subject or object pronoun referring to a masculine or feminine noun, while det is used if the noun is neuter. English translates all three genders as it.

Jeg ser hunden. Den er stor. (I see the dog. It is big.)

Jeg leser boken. Den er interessant. (I am reading the book. It is interesting.)

Jeg kjøpte et bord. Det er rundt. (I bought a table. It is round.)

In the plural the pronoun is dem. It appears in our excerpts as well: som ønsket å bevare dem (who wanted to maintain them).

Royalty defeated, aristocracy reigns.

La même révolution, sous des formes légèrement variées, s’était accomplie à Athènes, à Sparte, à Rome, dans toutes les cités enfin dont l’histoire nous est connue. Partout elle avait été l’œuvre de l’aristocratie, partout elle eut pour effet de supprimer la royauté politique en laissant subsister la royauté religieuse. À partir de cette époque et pendant une période dont la durée fut fort inégale pour les différentes villes, le gouvernement de la cité appartint à l’aristocratie.

The same revolution, in slightly different forms, had taken place in Athens, Sparta and Rome, and in every city whose history is known to us. Everywhere, it had been the work of the aristocracy, and its effect was to abolish political royalty while leaving religious royalty in place. From that time onwards, and for a period that varied greatly from city to city, the government of the city belonged to the aristocracy.

Let’s focus on the rendering of whose.

Den samme revolusjonen, i litt forskjellige former, hadde funnet sted i Athen, Sparta og Roma, og i alle byer (som) vi kjenner historien til.

Here, Norwegian reverses the logic in the subordinate: (som) vi kjenner historien til is literally which we know the history of. Another trick substitutes the locative der (where) for the relational whose.

Den samme revolusjonen, i litt forskjellige former, hadde funnet sted i Athen, Sparta og Roma, og i alle byer der vi kjenner historien.

In a more formal register, we can also use the relative pronoun hvis. The construct corresponds more closely to the English whose history is known to us but still has the subject-object logic upside-down.

Den samme revolusjonen, i litt forskjellige former, hadde funnet sted i Athen, Sparta og Roma, og i alle byer hvis historie vi kjenner.

So what about that same revolution that had taken place in Athens, Sparta, and Rome?

Overalt hadde det vært aristokratiets verk, og effekten var at det politiske kongedømmet ble avskaffet, mens det religiøse kongedømmet ble beholdt. Fra da av, og i en periode som varierte sterkt fra by til by, tilhørte byens styre aristokratiet.

The second great revolution, after the abolition of royalty and the reign of the aristocracy, was the dismemberment of the gens, the primitive family organization.

L’aristocratie n’avait opéré une révolution politique que pour empêcher une révolution sociale. Elle avait pris en mains le pouvoir, moins pour le plaisir de dominer que pour défendre contre des attaques ses vieilles institutions, ses antiques principes, son culte domestique, son autorité paternelle, le régime de la gens et enfin le droit privé que la religion primitive avait établi.
Ce grand et général effort de l’aristocratie répondait donc à un danger. Or il paraît qu’en dépit de ses efforts et de sa victoire même, le danger subsista. Les vieilles institutions commençaient à chanceler et de graves changements allaient s’introduire, dans la constitution intime des familles.

The aristocracy had only carried out a political revolution to prevent a social revolution. She had taken power into her own hands, less for the pleasure of dominating than to defend against attacks her old institutions, her ancient principles, her domestic cult, her paternal authority, the regime of the gens and finally the private law that primitive religion had established.
This great and general effort by the aristocracy therefore responded to a danger. But it seems that despite his efforts and his very victory, the danger remained. The old institutions were beginning to falter and serious changes were going to be introduced into the intimate constitution of families.

We focus on the rendering of less for... than to.

Hun hadde tatt makten i sine egne hender, ikke så mye for å dominere som for å forsvare mot angrep sine gamle institusjoner, sine eldgamle prinsipper, sin huslige kult, sin faderlige autoritet, sitt gens-regime og til slutt den privatretten som den primitive religionen hadde etablert.

An alternative is to use the more literal mindre for... enn for.

... mindre for gleden ved å dominere enn for å forsvare sine gamle institusjoner, ...

A few further examples to practice.

The aristocracy held power, less for personal gain than to maintain the ancient traditions.

Aristokratiet holdt makten, mindre for personlig gevinst enn for å opprettholde de gamle tradisjonene.
Aristokratiet holdt makten, ikke så mye for personlig gevinst som for å opprettholde de gamle tradisjonene.

They preserved the assembly, less for democratic representation than to maintain an illusion of choice.

De bevarte forsamlingen, mindre for demokratisk representasjon enn for å opprettholde en illusjon av valg.
De bevarte forsamlingen, ikke så mye for demokratisk representasjon som for å opprettholde en illusjon av valg.

We translate further.

Denne store og generelle innsatsen fra aristokratiet var derfor et svar på en fare. Men til tross for anstrengelsene og selve seieren forble faren der. De gamle institusjonene begynte å vakle, og alvorlige endringer var i ferd med å bli innført i familienes intime konstitusjon.

We note the prepositional collocations in generelle innsatsen fra (general effort by), et svar på (an answer to), i ferd med å (were going to), til tross for (despite).

Le vieux régime de la gens, fondé par la religion domestique, n’avait pas été détruit le jour où les hommes étaient passés au régime de la cité. On n’avait pas voulu ou on n’avait pas pu y renoncer immédiatement, les chefs tenant à conserver leur autorité, les inférieurs n’ayant pas tout de suite la pensée de s’affranchir. On avait donc concilié le régime de la gens avec celui de la cité. Mais c’étaient, au fond, deux régimes opposés, que l’on ne devait pas espérer d’allier pour toujours et qui devaient un jour ou l’autre se faire la guerre.

The old regime of the gens, founded by domestic religion, had not been destroyed the day men passed to the regime of the city. There had been an unwillingness or inability to give it up immediately, with leaders keen to retain their authority, and inferiors not immediately thinking of breaking free. The regime of the people had thus been reconciled with that of the city. But in the end, these were two opposing regimes, which could not be expected to be allied forever, and which were bound to go to war with each other sooner or later.

The translation might be faithful to the French form: in the active voice with the French (im)personal pronoun on translated by the Norwegian man.

Det gamle gens-regimet, som var tuftet på den hjemlige religionen, hadde ikke blitt ødelagt den dagen menneskene gikk over til byens regime. Man hadde ikke ønsket eller man hadde ikke kunnet gi det opp umiddelbart, lederne ønsket å beholde sin autoritet, de underordnede hadde ikke umiddelbart tanken om å frigjøre seg. Man hadde derfor forent gens-regimet med bystatens. Men i bunn og grunn var det to motstridende regimer, som man ikke burde håpe å kombinere for alltid og som før eller senere måtte gå til krig mot hverandre.

Or rewrite it all in the passive voice.

Det var ikke ønsket eller det var ikke mulig å umiddelbart gi det opp, da lederne ønsket å beholde sin autoritet, og de underordnede ikke umiddelbart tenkte på å frigjøre seg. Derfor hadde gens-regimet blitt forent med bystatens regime. Men i bunn og grunn var disse to regimene motstridende, som det ikke burde håpes å kunne kombinere for alltid, og som før eller senere måtte komme i konflikt med hverandre.

By way of conclusion, how to best practice the kind of translation exercise presented in what precedes? First, we may work out a personal Norwegian translation, no matter how lacking. Then, we may query a good web translator. Strive to understand the correspondences word group by word group. Return to grammar points if necessary. Evaluate for each word, each turn of phrase, possible alternatives.

With that, we may blind the Norwegian, stare at the English, grasp a blank page, a fountain pen, and strive to find the translation again. Not (entirely) from memory, but rebuilding piece by piece.

We shall proceed the same way sentence by sentence, erase, start again, at the end of a paragraph, repeat the full paragraph.

Go hiking in the forest, and on your return, start again.

Perhaps the most effective exercise.

Share

Fustel de Coulanges, N. D. (1864). La cité antique. Durand.

Michelet, J. (1846). Le peuple. Hachette & Paulin.

Pustejovsky, J. (1998). The generative lexicon. MIT Press.

Andersen, Ø. (2007). Deverbal nouns, lexicalization and syntactic change. Nordic Journal of Linguistics, 30(1), 55–86. https://doi.org/10.1017/S0332586507001655

As said, this is a republishing of an older essay dated October 2023. That was, it seems, the time of our first attempts at Norwegian. Norwegian has since become pretty fluent, in reading, writing, and speaking. Viewed from a distance, the beginnings are inconceivable. We would like to ask our hesitant self: what is it that you don’t understand? It’s clear. At a certain point, the keys turn in the lock, and it’s hard to recall the fog in the mind of that past self who was left standing on the threshold, unable to imagine what the inside of the house looked like. A language is a house that we make our own and inhabit.

Fustel de Coulanges does not, a priori, have much to do with the Far North (at least, not with regard to this text on the ancient world). The convergence of these two worlds is simply a matter of the simultaneous existence, back in the day, of two interests: the Norwegian and this classic, which had arrived, who knows how, within our field of vision. The essay thus illustrates the possibility of proceeding with text exposure in the target language even when the occasion is in a familiar language. All that is needed is a reliable translator.

As a final comment from the time of our revision, which is also that of our learning Finnish like a machine, and looking back at the lexicalization of nouns derived from verbs, (some older) Finnish grammars deem the deverbal noun closest to its verbal origin (formed by appending the suffix -minen) to be (in some of its use cases) a 4th infinitive. As one, it partakes, or formerly partook, in conjunction with olla (to be), in the expression of a command or a prohibition: se on tekeminen, it must be done. The form’s lexical fixation in a few idioms (for example, sinne ei ole menemistä, one must not go there) further highlights the drift, from the verb, towards the lexicalization of the noun. A similar movement works across both languages, Norwegian and Finnish (as well as across many other languages), and there is no doubt that explicitly identifying it aids in the recognition of patterns, in the ease of navigating language. Two subsequent essays examine the grammaticalization of the future tense across several languages.

Fiktív hősei a honfoglalás során pedig kitalált csatákat vívtak elképzelt népek és a honfoglalás korában a Kárpát-medencében nem létező hatalmak ellen.

“Its fictional heroes fought fictional battles against imagined peoples and powers that did not exist in the Carpathian Basin at the time of the conquest.”

(Wikipedia, Gesta Hungarorum)

What stands out in the highlighted Hungarian words is simply their featuring dental phonemes near the end of the word, and their congruence with the expression of the past: as the English translation testifies, these are the verbs conjugated in the past tense and past participles in the short passage (with the exception of the verb to be, from which an irregularity can be anticipated).

Let's understand more closely the Hungarian sentence, as always by identifying with English word group by word group. First, we highlight the minimal sentence, stripped of all modifiers, adverbial adjuncts of time and the long adverbial complements starting with against.

Fiktív hősei a honfoglalás során pedig kitalált csatákat vívtak elképzelt népek és a honfoglalás korában a Kárpát-medencében nem létező hatalmak ellen.

This kernel translates into …his heroes fought battles… with hősei (his heroes) a nominative possessive form of hős (3rd person singular possessor with plural possessed), vívtak (fought) our verb in the past indicative and csatákat (battles), as might be expected, an accusative plural. honfoglalás further refers to the Hungarian Conquest and our translation omitted the redundancy highlighted below.

Fiktív hősei a honfoglalás során pedig kitalált csatákat vívtak elképzelt népek és a honfoglalás korában a Kárpát-medencében nem létező hatalmak ellen.

során, an adverb, means during and kor-á-ban the inessive possessive of kor (time), so, in its time. (A very literal (improper) translation of a honfoglalás korában would be *in the Hungarian Conquest its time.)

Fiktív hősei a honfoglalás során pedig kitalált csatákat vívtak elképzelt népek és a honfoglalás korában a Kárpát-medencében nem létező hatalmak ellen.

Here, we have …fought battles (csatákat vívtak) against (ellen) people and powers (népek és hatalmak)… where the preposition ellen calls the nominative (plural) in népek and hatalmak.

Fiktív hősei a honfoglalás során pedig kitalált csatákat vívtak elképzelt népek és a honfoglalás korában a Kárpát-medencében nem létező hatalmak ellen.

Share

The present participle létező is an attributive modifier of hatalmak and the clause it leads translates in to powers that did not exist in the Carpathian Basin (literally, *in the Carpathian Basin not existing powers) - which leave us with our past and past participles of interest:

Fiktív hősei a honfoglalás során pedig kitalált csatákat vívtak elképzelt népek és a honfoglalás korában a Kárpát-medencében nem létező hatalmak ellen.

kitalált is the past participle of the verb kitalál (to figure out, to invent, to make up) and is here attribute of csatákat, so invented (fictive) battles. Let's feel its conjugation table. The present tense (jelen idő) indefinite makes

én kitalálok
te kitalálsz
ő kitalál
mi kitalálunk
ti kitaláltok
ők kitalálnak

and we do notice the addition to the stem of a dental sound in the past tense (múlt idő) indefinite

én kitaláltam
te kitaláltál
ő kitalált
mi kitaláltunk
ti kitaláltatok
ők kitaláltak

Fiktív hősei a honfoglalás során pedig kitalált csatákat vívtak elképzelt népek és a honfoglalás korában a Kárpát-medencében nem létező hatalmak ellen.

The same can be said of elképzelt, past participle of elképzel (to imagine) whose past indefinite makes elképzelt in the third person singular. Eventually, vívtak is the third person plural past indefinite of vív. Its present counterpart is vívnak and the past “dental-suffix” is here clear too.

Subscribe now

This already well-established trend is confirmed by the following extracts from the chronicles of Hungarian history.

Anonymus volt az első, aki az Attilától való származás lehetőségét megfogalmazta.

“Anonymus was the first who formulated the possibility of descent from Attila.”

(Wikipedia, Gesta Hungarorum)

Ennek a királynak az ivadékából sarjadt az igen nevezetes és roppant hatalmú Attila király.

“From this king's lineage descended the very famous and immensely powerful King Attila.”

(Gesta Hungarorum, ca. 1200)

Akkor a választásuk arra esett, hogy majd Pannónia földjét keresik fel. Erről ugyanis a szállongó hírből azt hallották, hogy az Attila király földje, akinek az ivadékából Álmos vezér, Árpád apja származott.

“Then their choice fell on seeking the land of Pannonia. For they had heard from rumors that it was the land of King Attila, from whose line descended Chief Álmos, Árpád's father.”

(Gesta Hungarorum, ca. 1200)

Az Úr megtestesülése utáni négyszázegyedik, a magyarok Pannóniába történt bejövetelétől számított huszonnyolcadik esztendőben a magyarok, vagyis a hunok a rómaiak szokása szerint egyetértő akarattal királyul emelték maguk fölé Attilát, Bendegúz fiát, aki előbb a kapitányok közé tartozott;

“In the four hundred and first year after the Lord's incarnation, and in the twenty-eighth year after the Hungarians' entry into Pannonia, the Hungarians, or rather the Huns, following Roman custom, by unanimous will raised Attila, son of Bendegúz, who had previously belonged among the captains, as king above themselves.”

(Képes Krónika, 1358)

The Képes Krónika (Chronicon Pictum), from which the last passage is taken, continues to recount the Hungarian myth of origins. The collection of illustrated historical chronicles written by Marc de Kalt in 1358, on commission from King Louis I, is based on a lost manuscript of the Gesta Ungarorum dating from the end of the 11th century and the time of Saint Ladislas. It endeavors to recount the continuity of the Hun and Hungarian reigns. Unequivocally, emelték and tartozott are the two past forms translated by raised and had belonged respectively. By contrast, the use of the past participles történt and számított, not explicitly rendered in the English translation, requires clarification. történt (happened) is used as an attributive adjective to the ablative bejövetelétől (from the entry): történt bejövetelétől is literally (and improperly) *from the happened entry [into Pannonia], that is, more regularly, after the entry [into Pannonia] had happened, where a natural and fluid translations further omits had happened, as it is redundant with the preposition after. Similarly számított (counted) is employed as an attributive adjective to esztendőben. Whereas the suffix -től betrayed the ablative, -ben signals the inessive, the case of the space in which we are. huszonnyolcadik esztendőben means in the 28th year and a fluent translation here again omits the excess zeal in a literal *in the 28th counted year.

Ultimately, the past tense, the grammar book tell us, “is expressed with the suffix -t or -ott/-ett/-ött and inflects for person and number.”

Share Old Norse Linguist

We have spoken at length about the dental suffix that runs through the formation of past tense in Germanic languages, a legacy of Proto-Germanic. Observing the phenomenon outside the spectrum is at least intriguing, and calls for further comparative studies.

Here again, we prefer historical accounts, for their several virtues. Firstly, they abound in past-tense forms, which are presently our main interest. Second, they are particularly propitious for comparative linguistics: they teem with proper nouns and dates, highly recognizable from one language to another, which act as landmarks, secure rivets on which parallel exegesis can be fixed. The following concerns the peace negotiations between the Ottoman Empire and the Kingdom of Hungary in 1444:

6 Mart 1444'te ilk müzakereler başladı. Ardından 24 Nisan 1444'te Kral Ladislas II. Murad'a müzakereleri kabul ettiğini belirten bir mektupla birlikte elçisi Stojka Gisdaniç'i Edirne'ye gönderdi. Esirlerin teatisinde varılan uzlaşının ardından toprak meseleleri müzakere edildi. Osmanlılar, Macarların 1443-1444 seferinde kaybettikleri Güvercinlik (Golubaç) ve Semendire'nin iadesini temine çalıştılar. Ancak Karaman Beyi İbrahim'in Anadolu'daki saldırıları nedeniyle apar topar 12 Haziran'da mevcut koşullarda barışa razı oldular.

Perusing the text, however sybaritic before translation, is enough to intrigue us. The final words of the five sentences are not entirely random: they have similarities of form. başladı, gönderdi, edildi all end in -di while çalıştılar and oldular share the ending -lar, or even -d/t + vowel + lar. A sentence-ending verb cannot come as a surprise to a Germanist, of whom the learner of Old Norse is a close relative. If these five Turkish forms were our past tense verbs, we would certainly be holding our dental suffixes. Let's take a look at the English translation, and indulge in our favorite exercise: parallel reading and comprehension. We highlight verbs in the past tense.

“The initial negotiations began on March 6, 1444. Then on April 24, 1444, King Ladislas sent his envoy Stojka Gisdanić to Edirne with a letter indicating to Murad II that he accepted the negotiations. After reaching an agreement on the exchange of prisoners, land issues were negotiated. The Ottomans tried to secure the return of Güvercinlik (Golubac) and Smederevo, which the Hungarians had lost in their 1443-1444 campaign. However, due to the attacks of Ibrahim, Bey of Karaman, in Anatolia, they hastily agreed to peace under the existing conditions on June 12.”

The first sentence is clear: under our hypothesis, başladı is the verb began. That leaves a date, 6 Mart 1444'te, and a subject noun phrase, ilk müzakereler for the initial negotiations. Let's test our proficiency in a language we didn't know a few hours ago on the second one. We emphasize everything we recognize transparently.

Ardından 24 Nisan 1444'te Kral Ladislas II. Murad'a müzakereleri kabul ettiğini belirten bir mektupla birlikte elçisi Stojka Gisdaniç'i Edirne'ye gönderdi.

“Then on April 24, 1444, King Ladislas sent his envoy Stojka Gisdanić to Edirne with a letter indicating to Murad II that he accepted the negotiations.”

We also assumed that gönderdi to be a past tense verb. Its position near Stojka Gisdaniç'i, which would then serve as its direct object, speaks for its being the main clause’s verb, sent. Ardından could well start the time adjunct given its situation (then). This leaves his envoy […] with a letter indicating […] that he accepted the negotiations to our mapping speculation. elçisi is a good candidate for [Stojka Gisdaniç’s] envoy given the proximity in location and ending, -i. The treasure hunt continues. If elçisi Stojka Gisdaniç'i is indeed his envoy, object of sent, the -i ending might be typical of the direct object case. The exegesis of our first sentence had expedited the correspondence of ilk müzakereler with the initial negotiations. müzakereleri is an obvious match for negotiations, this time in the accusative as a direct object of accepted. All that remains is with a letter indicating […] that he accepted. Firstly, we can assume with a letter to be closest to the phrase its accompanies, elçisi Stojka Gisdaniç'i (his envoy Stojka Gisdanić) and that he accepted closest to its presumed direct object, müzakereleri (the negociations). Secondly, the ending of ettiğini could again betray an accusative. In with a letter indicating […] that he accepted, a letter is no accusative, maybe an instrumental case. The only element that can carry the accusative is acceptance, a nominalized flavor of the verb phrase that he accepted, direct object to indicating. From there on, we are content with assessing electronically our guesses. bir mektupla birlikte is indeed with a letter, -la marking the instrumental case. In kabul ettiğini, kabul is the substantive acceptance, the prefix et- verbalizes it while -tiğ- forms the past participle and -ini marks the accusative possessive. Literally, something such as *his (having) accepted. The suffix -en in belirten marks the present participle, indicating.

Incidentally, we increased our lexicon, inferred possible desinences of the nominative (plural), accusative and instrumental, observed how we verbalize a noun, and form the possessive and the past participle, among others. It is in this way, guided by curiosity and bilingual reading, that we believe it is most delectable and effective to learn a new language - rather than through primary, rebarbative exercises ordered in booklets for novices. We have set some foundations. We may forget Turkish for a long time, but if we come back to it, we will already feel a little at home.

We can now draw some conclusions from our observations. The past tense of Turkish verbs (at least those we have encountered) is systematically formed with stem + suffix di/du + person marker (possibly null). We have namely

• başla-dı-ø: stem (başla-) + past suffix (-dı) + null person marker

• gönder-di-ø: stem (gönder-) + past suffix (-di) + null person marker

• edil-di-ø: stem (edil-) + past suffix (-di) + null person marker

• çalış-tı-lar: stem (çalış-) + past suffix (-tı) + person marker (-lar)

• ol-du-lar: stem (ol-) + past suffix (-du) + person marker (-lar)

where the person markers -ø and -lar mark the 3rd person singular and plural respectively. (An attentive mind will wonder about başla-dı-ø's lack of congruence with its plural subject ilk müzakereler. Turkish, it seems, takes some license with subject-verb agreement, and the singular is preferred for an inanimate plural subject. Here, the subject can also be interpreted as a collective singular concept: English can after all also say the negotiations began.)

Ultimately, the past tense suffix in Turkish will be chosen among

-di/-dı/-du/-dü
-ti/-tı/-tu/-tü

based on some vowel harmony rules. A watered-down form of vowel harmony is well known to practitioners of Old Norse or Icelandic: the phonetic u- and i-omlyd (umlaut), which we shall review shortly. In short, a word's vowels (especially during declension) adjust in height, frontness or roundedness, to be more “in tune” with each other.

Share Old Norse Linguist

The Hungarian-Ottoman peace of 1444 is soon breached by Hungarian King Władysław III. The battle of Varna proves fatal to him: Murad II’s triumph paves the way for the Ottoman takeover of Constantinople in 1453. Ottomans too are mindful of dynastic historiography. While Hungarians trace a Hunnic lineage through the Gesta Hungarorum, Murad II models himself after the legendary Ghazi kings:

He drew from the noble behavior of the nameless Caliphs in the Battalname, an epic about a fictional Arab warrior who fought against the Byzantines, and modelled his actions on theirs. He was careful to embody the simplicity, piety, and noble sense of justice that was part of the ghazi king persona. […]

Murad II successfully painted himself as a simple soldier who did not partake in royal excesses, and as a noble ghazi sultan who sought to consolidate Muslim power against non-Muslims such as the Venetians and Hungarians.

History books and myths also served imperial Japan. The Kojiki (古事記, Archives of Ancient Affairs) and the Nihon Shoki (日本書紀, Chronicles of Japan) pass for the oldest chronicles: the former is commissioned by the imperial reign and completed in the early 8th century. It legitimizes Yamato's rule by a divine lineage, and noble families of a new rank society by a chosen genealogy.

Let’s read an account for an episode concerning Emperor Jimmu, the legendary first emperor of Japan according to the Kojiki.

そして龍田へ進軍するが道が険阻で先へ進めなかった。そこで東へ軍を向けて胆駒山を経て中洲（大和国）へ入ろうとし、この地を支配する長髄彦と孔舎衛坂で戦った。 戦いに利なく、長兄の五瀬命は流れ矢に当たって負傷した。そして日の神の子孫の自分達が日に向かって（東に向かって）戦うことは天の意思に逆らうことだと悟ることとなった。彦火火出見尊は兵を集めて草香津まで退き、再び海路南へと向かった。

Guided by our Germanist thoughts, we notice a strange pattern: (almost) all sentences finish with a similar syllable,った (-tta). A closer look further shows a certain recurrent vicinity of the symbols か and な,

そして龍田へ進軍するが道が険阻で先へ進めなかった。そこで東へ軍を向けて胆駒山を経て中洲（大和国）へ入ろうとし、この地を支配する長髄彦と孔舎衛坂で戦った。 戦いに利なく、長兄の五瀬命は流れ矢に当たって負傷した。そして日の神の子孫の自分達が日に向かって（東に向かって）戦うことは天の意思に逆らうことだと悟ることとなった。彦火火出見尊は兵を集めて草香津まで退き、再び海路南へと向かった。

Here is an electronic translation:

“When they advanced to Tatsuta, the road was too treacherous to proceed. They then turned the army east, passing through Mount Ikoma, attempting to enter Nakasu (Yamato Province), and fought with Nagasunehiko who controlled this area at Kosae slope. The battle was not favorable, and their eldest brother Gose no Mikoto was wounded by a stray arrow. They then realized that fighting while facing the sun (facing east) as descendants of the sun deity was against heaven's will. Hikohohodemi no Mikoto gathered his troops, retreated to Kusaka-tsu, and again headed south by sea.”

Let's decipher the sibylline

そして龍田へ進軍するが道が険阻で先へ進めなかった。

by means of our ordinary approach to language learning. The piece translates into

When they advanced to Tatsuta, the road was too treacherous to proceed.

Asking semiconductors for a translation of “they advanced to Tatsuta” we are given 龍田へ進軍する, which fits our passage perfectly.

そして龍田へ進軍するが道が険阻で先へ進めなかった。

We don’t find here the recurrentった that we might hope to be a past tense marker. The verb 進軍する , we learn, is indeed a narrative present tense. Next, a proposed translation for “the road was treacherous” is 道が険阻だった which we spot almost entirely in the original

そして龍田へ進軍するが道が険阻で先へ進めなかった。

道が険阻 may be assume to match “the road… treacherous” while the verb asks for clarification. In your remnant 進めなかった, な (na) marks the negation, 進め is the modal can advance, and the whole なかった (nakatta) marks the negative past tense. In fact, the Japanese seems to literally say *the road treacherous […] could not advance where something indicating causality is clearly missing: the role is filled by the conjunctionで (de) which can be translated by being:

…the road being treacherous, (they) could not advance

Incidentally, we have illustrated once more how a parallel inspection, driven by curiosity, of new language and English makes the opaque clearer. We claim this the most fruitful and funniest way to learn new languages generally.

Subscribe now

Upset by Germanist ideas, we have been struck so far by a strange coincidence: that of dental suffixes for past tense formation in Hungarian, Turkish, and Japanese. As mentioned earlier, a dental suffix runs through the Germanic spectrum in the formation of the past tense of weak verbs, and the pattern is assumed, by Ringe (2017) in particular, to be a Proto-Germanic legacy. (Here, we were looking at how the Proto-Germanic weak verb classes identified by Ringe prolong into Old Norse.) Proto-Germanic is assumed to have formed its past indicative and subjunctive with a *-d- (perhaps a *-dēd-) suffix. Its past indicative would have followed the following pattern:

Past tense indicative suffix-ending(s)

Sg -d-ǭ
-d-ēz
-d-ē

Pl -d-ū
-d-u-diz
-d-u-m, -d-u-d, -d-u-n

Share Old Norse Linguist

We shall soon come back to this Proto-Germanic phenomenon and the efforts that have been made to shed light on its origins. But for now, let's focus on our coincidence. Apart from a certain dental suffix in the formation of the past tense, Hungarian, Turkish and Japanese have in common that they share no Indo-European genealogy. Consensus places Hungarian in the Ugric branch of a Uralic family and derives it from a Proto-Ugric spoken “from the end of the 3rd millennium BC until the first half of the 1st millennium BC, in Western Siberia, east of the southern Ural Mountains”. Turkic languages on the other hand are thought to have derived from some Proto-Turkic that would have emerged between the Transcaspian steppe and Manchuria around 2500 BC. The so-called Japonic languages encompass Japanese and the indigenous languages of the Ryukyu Islands, that are assumed to have originated from a Proto-Japonic brought to the archipelago in the early 4th century BC by settlers stemming from the Korean peninsula.

Nevertheless, the history of linguistics abounds in hypotheses and controversies around a potential kinship between these three language families, with a recent resurgence of interest fueled by the unprecedented computational possibilities of modern times. By the late seventeenth century already, the outlines of an Altaic family were being discerned, grouping together Turkic, Mongolic and Tungusic. The 18th century proposed that it be rallied by Uralic languages on the one hand, and Japanese and Korean on the other. Let's first consider Japanese language specialist Alexander Vovin's arguments against the latter hypothesis, as he shifted from advocating to criticizing it. In short, he denounces the lack of sufficient evidence, and charges vehemently (Vovin, 2009) certain recent scholarly works whose attempts at proof he finds fundamentally flawed. Here we are at the very core of the dispute: what proof is necessary and sufficient to demonstrate an indisputable kinship between two (families of) languages? According to Vovin (2011, p.6; emphasis added):

… the demonstration of a [genealogical] relationship is only possible by either showing the existence of common paradigmatic morphology, and/or by demonstrating the existence of regular phonetic correspondences within the basic vocabulary.

Regular morphological correspondences between two words (from different languages) being compared are not enough : such correspondences must also not be due to borrowing; be “predictive-productive”, i.e. be systematic and extend to inflection and overall word formation based on active (productive) rules (thereby predictive of new word formation); leave no unaccounted segment; come with semantic correspondence, supported not by bare word-lists but philological evidence, corpus occurrences, and cultural context. As such restrictions demand hard work, it is easy to be lulled by similarities that are mere borrowings or happenstance; and hasty judgment could justify nearly any adoption by the Altaic family. If we were to follow Robbeets' reasoning in its ultimate consequences, Vovin scorns, we would add Russian: Robbeets claims a Proto-Altaic denominal verbal (i.e. formative of verbs from substantives) suffix *-la- on the basis of a Proto-Japonic *-ra- yielding Old-Japonic -r-, Turkic *-lA-, Mongolic *-lA-, and Tungusic *-lA-. Vovin further notes the similarity between Russian kamla- “to shamanize” and Turkic qam-la- “to shamanize” derived from qam “shaman”. Those verbs form their respective past as follows

and Vovin (2011, p.1-2) concludes

… stems are identical but the paradigms are not: derivational verbal morphology is easily borrowed, but inflectional is not.

In short, a conclusive resemblance must extend to inflection. The borrowing (rather than the inheritance) of a derivation rule is further betrayed by its loose systematism. Mongolian has boγorla- “cut the throat” visibly corresponding to Old Turkic boγuz-la- with same meaning derived from boγaz~ boγuz “throat”; Mongolian ögütle- “advise” to Old Turkic ögüt-le- “advise” from ögüt “advice”; or Mongolian čiŋla- ~ čiŋna- “listen” to Old Turkic tïŋ-la- “listen” from tïŋ “listening”. Yet, Vovin tells us, there are no Mongolic root words meaning throat, advice, or listening which boγorla-, ögütle- or čiŋla- could be derived from by appending a suffix -la: these verbs were borrowed, and only later did the rule become productive in Mongolian, with, for example, üge-le- “to say” from üge “word”, as the -la/-le suffix was eventually “segmented and began to be used after pure Mongolian nominal roots”.

Establishing a language family is an ambitious task, as it faces nearly impossible criteria. For Giorgio Orlandi (2020, p.43), another detractor of an Altaic Japanese, “one of the universal criteria for demonstrating the integrity of a language family”, captured in one formula, is “confidentially eliminating chance, borrowing, and other non-genetic factors”. We near tautology: to demonstrate that a resemblance attests to kinship, one must eliminate the possibility of all alternative explanatory factors, all of which are, by definition, non-genetic. Later, Orlandi (2020, p.52) specifies: two languages are genetically related if the ancestor language, the protolanguage from which both derive, is “recoverable only by means of specific linguistic techniques which seek to reconstruct [the] rules and restructurings" that mold their respective evolution after the branching off. These techniques are mainly internal and external reconstruction. Internal reconstruction compares, internally to one language, “allomorphs in order to arrive at a reconstructed invariant form of a morpheme” while external reconstruction, the “comparative method”, seeks to reconstruct the ancestor from word matching across languages. Published in 2003, the Etymological Dictionary of the Altaic Languages (Statosin et all.), “a huge work in three volumes, containing 2,800 etymologies” is thus regarded by its authors as the definitive end of the debate:“the very fact that it is possible to compile a dictionary of common Altaic heritage, they say, appears to be a proof of the validity of the Altaic theory”. Yet Orlandi warns: reconstruction can easily lapse into “teleological exercise” or a “speculative etymological construct”. It is particularly Statosin's phonetic reconstruction that Orlandi seem to dislike. The sound laws governing the derivation of the daughter languages must be both typologically plausible and consistent with the principles of naturalness - established pattern of language evolution are observed - and minimality - each sound change affects only one phonetic feature at a time. And Orlandi concludes: Statosin's reconstruction is not sufficient, but neither is reconstruction necessary.

While the Trans-Himalayan family is widely accepted (Greenberg 1996: 134, LaPolla 2001: 225), a complete reconstruction of Proto-Trans-Himalayan is still unavailable at the moment. This proves that the “reconstruction” of a Proto-language does not imply the validity of that language family, and vice versa.

It seems that Altaists weave by day the demonstration that anti-Altaists unweave by night: like Penelope's knitwear, the scholarly talk can go on for a long time.

We understand that an unsettling similarity between two languages of humanity can be due to heritage, borrowing or chance - and that proof can be epic. But are we sure that nothing is missing from the picture? Some interlanguage similarities come to our minds, which none of the three above-mentioned factors primarily explains: pathways of grammaticalization. Gradually, usage transmutes, via abstraction, a lexical element into a grammatical one, a content-word into a function-word. Thus, numerous markers of future tense across languages derive, along recurrent morphological, semantic and phonetic paths, from verbs of movement or intention.

Heine and Kuteva (2002) catalogue a host of such semantic source-target associations: too much coincidence to invoke luck, while anachronistic universality defies both borrowing from contact and heredity. As we have seen, grammaticalization arises from communication needs. The paths of species evolution require the increasingly effective expression of increasingly abstract notions, which find their way by metaphor from the concrete: the time of movement projects into the future, so that progressive usage fixes the English “is going to”, the Dutch “gaan”, the Swedish “komma att” as future tense auxiliaries. The constants of the grammaticalization phenomenon and its modalities - source-target pairs, morphological, phonetic and semantic paths - thus respond to species modalities of cognition and communication, and to their evolutionary trajectories sculpted by interdependent biology and culture. Among these cognitive universals, we also find the hypothetical “universal grammar”, an innate propensity for language and an innate notion of its functional categories. According to a Strong Minimal Hypothesis, what makes human language unique is the hierarchical structure of its syntax: the emergence of its merge function, together with the cognitive and sensory-motor capacities underpinning thought and expression, propel our species on its distinctive trajectory. (It makes it possible to assemble the and apple in the set {the, apples}, which further combines to ate in {ate,{the, apples}}, etc.) How Could Language Have Evolved? (Bolhuis, Tattersall, Chomsky & Berwick, 2014), where interests from neurobiology, anthropology and linguistics converge, seem to call on future science to clarify the potential genomics of such merge function.

With merge […] the basic properties of human language emerge. Evolutionary analysis can thus be focused on this quite narrowly defined phenotypic property, merge itself, as the chief bridge between the ancestral and modern states for language. Since this change is relatively minor, it accords with what we know about the apparent rapidity of language’s emergence.

Although its malfunctions “produce speech deficits in modern people”, the gene FOXP2, the authors recall or deplore, can no longer be “regarded as “the” gene “for” language” as many others intermingle in “its normal expression”. The desire is palpable to find its theoretical replacement, a gene of the decisive merge function. Eventually, beyond the brain, another obvious biological universal is that of the vocal tract, which conditions the phonological possibilities and drifts of languages.

In short, it is not surprising that languages resemble each other: they are human. Perhaps there is a biology of past tense formation, a genetics of the past tense forming dental suffixes that at least four very different kind of languages seem to feature. Let's sketch out two ideas for pursuing our investigation. We have taken a close look at the grammaticalization of future markers: our suffix could be a result of that of past expression. One of the constant processes of grammaticalization, as we have seen, is semantic, morphosyntactic, and phonetic coalescence, which the African dialects of !Xun illustrate well at work: the Proto-!Xun (reconstructed) verbs of motion *gǀè (come) and *ú (go) merge with the conjunctions *kà and *tà or the transitive suffix *-ā to produce future tense markers, for instance in ò-tāǁé (will die) and oga gǀyee (will come) that respectively derive from *ú tā ǁé (go and die) and *ú kā gǀè (go and come).

Let's imagine our dental past tense markers originating from the same slow coalescence and abstraction from some kind of lexical items with concrete meaning. Their phonetic similarity across languages could then result from that of their source words. What could justify interlanguage congruence of sounds and meaning? Well, here also, theories and literature abound. Modern “sound symbolism” and its sophisticated laboratory experiments continue to enliven the didactic disputes of Plato's Cratylus.

Share Old Norse Linguist

References

Geréb, L. (Trans.). (1993). Képes Krónika: A magyarok régi és legújabb tetteiről, eredetükről és növekedésükről, diadalaikról és bátorságukról. (T. Tarján, Ed.). Magyar Hírlap és Maecenas Kiadó.

Ringe, D. (2017). From Proto-Indo-European to Proto-Germanic (2nd ed.). Oxford University Press.

Vovin, A. (2009). Japanese, Korean, and Other 'Non-Altaic' Languages. Central Asiatic Journal, 53(1), 105-147.

Vovin, A. (2011). Why Japonic is not demonstrably related to 'Altaic' or Korean. Paper presented at the 20th International Conference on Historical Linguistics (ICHL XX), Osaka, Japan, July 30, 2011.

Heine, B., & Kuteva, T. (2002). World Lexicon of Grammaticalization. Cambridge University Press.

Bolhuis, J. J., Tattersall, I., Chomsky, N., & Berwick, R. C. (2014). How Could Language Have Evolved? PLOS Biology, 12(8), e100193434.

Theorists call grammaticalization the linguistic process that gradually metamorphoses lexical items into grammatical ones. We have recently, by way of illustration, visited modal verbs from Old to Modern English, and evoked the frequent intermingling of the expression of tense and modality. The future tense auxiliary will, in particular, bears also modal nuances. It has been grammaticalized as a future tense marker by analogy with its predecessor's lexical meaning - intention and willingness.

Another typical pathway in the grammaticalization of the future tense originates from verbs of movement. This is what we shall be looking at more closely - in the present essay, we will evoke the phenomenon across several languages, especially of the Germanic spectrum.

Subscribe now

Reconstructing a Proto-!Xun, a hypothetical ancestor of the !Xun language spoken by hunter-gatherers in south-west Africa, no trace of “a conventionalized future tense form or construction” can be found, Heine and his co-authors tell us. (Heine, Kuteva & Narrog, 2017, p.4-9) In contrast, Proto-!Xun seems to have featured the verbs of motion *ú (go) and *gǀè (come), whose descendants participate to the formation of the future tense in today's !Xun dialects. Most probably, Heine concludes, these verbs preexisted the grammatical markers of the future tense in the history of the !Xun, and the latter derived from the former: “movement-based future tenses” developed. The following is a repertoire of !Xun dialects and their future tense markers.

W1 and E3 clearly developed their markers from the Proto-!Xun *gǀè (come). N1, N2, C1, E2, perhaps W2 and W3, from *ú (go). We also find the conjunctions tā and oga, which will soon prove pivotal in the discussion. In addition, the !Xun dialects can draw on three types of constructions to form the future tense. These differ in the type of association between the two verbs - auxiliary and lexical - that they involve. A closer look at these three types of construction reveals much about the ongoing process of grammaticalization, from verbs of movement to future tense markers. We find indeed

1. A complement-based future where the suffix -á serves to augment the valency of the verb, that is, its aptitude to take on a complement, e.g. turning an intransitive verb into a transitive one. Here is an example from the N1 dialect, with Heine’s encoding. (T refers to preposition/suffix, FUT to future marker, TOP to topic marker)

2. A serializing future that juxtaposes both verbs, here in the E2 dialect

3. A particle-based future where future markers bear resemblance with but differ from gǀè / ú. Namely we can find oga, ò-tā, óá, forms that are undergoing phonetic, syntactic, morphological coalescence. In the following W2 example

the future marker óá results (most probably, Heine says) from *ú-ā > *ó-á > óá where -á is the above (1) complement-friendly suffix. Similarly, ò-tā and oga can certainly be reconstructed back to a coalescence of *ú with the conjunctions tà and kà respectively.

Here comes the most interesting part. Our suffix -á and conjunctions tà/kà are not limited to forming the future tense. -á adapts, in general, a verb to take on a complement. This can be a verb in the past tense (past tense marked by kè), as in (W2)

hȁ má kè ú- á ḿ. (He went to eat.)

Likewise, tà and kà serve coordination in general, as in (W2)

hȁ má kè ú kā m̋. (He went and ate.)

Consequently, we can assume future tense constructions to still be semantically colored by their lexical counterparts, coexisting in the dialects. For instance, considering (N1)

m̄ txòm, à ò-tā ǁé (My uncle, you are going to die)

the grammatical (future tense) marker ò-tā ǁé (are going to die) is in the process of getting abstracted from a lexical (literal) ú tā ǁé (go and die). Perhaps a little of the literal “go and die” remains in the abstract, future expressing “will die”. It is nevertheless difficult to assess the degree of semantic bleaching. It might be assumed to be proportionate to the coalescence degree, ò-tā being closer to (and thereby potentially more evocative of) the literal form ú tā it derives from than oga is to its putative parent ú kā. (In other words, the latter can be deemed more coalesced than the former, thereby giving less away of its origins.) Yet, isn't present-day English completely insensitive to the literal motion meaning when using be going to as a future marker - while the motion verb (going) is perfectly visible, with no erosion or truncation?

Ultimately, we observe a certain disparity in the morphosyntactic paths followed in the different dialects of !Xun by the development of the grammatical future, and (perhaps) in the degree of its advancement; we can also observe a unanimous convergence of the semantic path: it is systematically a primitive verb of motion, *ú or *gǀè, from which the expression of the future, whatever its form and syntax, derives. Since the youngest (reconstructed) common ancestor has no future marker, this latter similarity cannot be inherited. Heine then formulates the hypothesis of a great tendency, whereby the semantic shift precedes and drives the morphological/syntactic transition -“structural change lags behind semantic change.” (Heine, Kuteva & Narrog, 2017, p.23)

Heine is a specialist in African languages, and the comparative study of their respective dialects is extremely instructive. As it were, dialects synchronize diachrony, bearing witness at the present time to several stages in a similar ongoing process.

Many synchronic differences between dialects can in fact be interpreted as reflecting differing stages or ways of grammaticalization. (Heine & Reh, 1984, p.91)

However, a certain degree of their interdependence cannot be excluded. As well as reciprocal influences through language contact, something - features or tendencies at work - inherent in the inherited linguistic system could explain the similarity of grammaticalization processes originating after divergence from the shared ancestor. (Heine concedes the hypothesis of an inherited shared drift while the process referred to remains nebulous.)

Here, cross-language studies substantiate the demonstration. Staying in Africa, verbs of motion (together with verbs of volition, we remember the English modal auxiliary will) are the most frequent sources of future markers.

• The Nilotic dialects Acholi and Lango resort to a periphrastic construction where bino (to come) is followed by a verbal infinitive form.

Here again, the dialectal comparison freezes unequal degrees of advancement of a (same kind of) grammaticalization. I will eat is an a-bino cammo in Lango and an a-bi-camo in Acholi, the latter having (probably) further coalesced *an a-bino camo into *an a-bino-camo (affixation), later eroded into an a-bi-camo.

• Standard Ewe marks the future by prefixing verbs with á- from the verb vá- (to come).

• Some Kru languages use a derivative of either come or go.

• Duala, a Bantu language, uses derivatives of both to nuance future expression.

Ultimately, the languages just mentioned share with !Xun the same “channels of grammaticalization” - not only the same semantic source, but also the same types of constructions - a complement-based (or particle-based, both differing perhaps only, as we observed, in the degree of coalescence/grammaticalization) and a serializing futures - while a secondary, periphrastic adverbial construction is also observed. (Heine & Reh, 1984, p.131-132) Although contact influences are acknowledged, the respective geographies of the Nilo-Saharan (Nilotic), Niger-Congo (Kru and Bantu) and Kx'a (!Xun) families of languages are mostly disjointed. A genetic explanation for the similitude is also discarded.

But the distance is even greater with Indo-European languages, where the same great tendency can be observed. We remarked earlier on the English be going to. From this entry point, we shall now turn our attention to Germanic cases of grammaticalization of the future tense from verbs of motion.

Subscribe now

African dialects, as we have just noted, offer a snapshot of grammaticalization in progress. As we recall, we can suspect semantic bleaching not to be fully realized in the !Xun (N1)

m̄ txòm, à ò-tā ǁé (my uncle, you are going to die)

where the future tense marker ò-tā (are going to) still bears the form and phonetic of ú tā ǁé (go and die) - and might thereby be evocative of the former.

It is reasonable to assume a similar ambiguity - between motion and future interpretations - for the English be going to + infinitive - an ambiguity that lessens as the phrase enters grammar. (Heine, Kuteva & Narrog, 2017, p.23) Let's observe a passage in 15th-century English (1477, Mubasshir ibn Fatik, Dictes or sayengis of the philosophhres; in Traugott, 2012)

ther passed a theef byfore Alexandre that was goying to be hanged whiche saide …

(a thief who was going to be hanged passed before Alexander and said …)

Here, we visualize clearly the thief literally passing by Alexander on his way to the gallows. But the exact same phrase can also be experienced in a modern way, as an expression of the future stripped of all evocation of motion.

The following passages trace the gradual emergence of the construction in The Penn-Helsinki Parsed Corpus of Early Modern English. Throughout the first half of the 17th century, be going to is mostly followed by a place name, and fewer than ten occurrences by an infinite verb. In the very first we encounter (1599)

Sir, the Germane desires to haue three of your horses : the Duke himselfe will be to morrow at Court, and they are going to meet him.

the preceding clause indicates the place (at the Court) and time (to morrow) of future action (meet him): this action is both “meet” (in the future) and “going (to that place)”. Interestingly, the interpretation can be wholly that of motion without loss of the future tense: to morrow already bears it. In this early instance, be going to + infinitive is a redundant future tense carrier.

Next, a passage by Shakespeare, in the “buck-basket scene” from The Merry Wives of Windsor (1599), catches our attention. (The merry wives trick Falstaff into hiding in the basket, which their servants then carry to dump into the Thames.)

Looke, heere is a basket, if he be of any reasonable stature, he may creepe in heere, and throw fowle linnen vpon him, as if it were going to bucking

A rare occurrence followed by a gerund, which can be interpreted as a place (the place of bucking) or an activity (the process of being bucked, with fowle linnen (foul laundry) as the passive subject).

Just like above, in the following (1647-1648)

It is now about 12 of the clock, Mooneday noone and my Cozin Dalison is going to take water for Gravesend. Shee will bee at Deane Tuesday night.

Mooneday noone already bears the temporal reference, making is going to (take) potentially redundant as a future marker.

In a late 17th century instance (1696)

The greatness of your Necessities, Tam, is the worst Argument in the World for your being patiently heard. I do believe you are going to make me a very good Speech, but

the context involves no indication of place and time, and abstraction to a mere future tense marker has clearly taken off.

What drives language change? What force causes lexical items to shift to grammatical ones? It is usage, it seems, that secretes grammar.

… [interlocutors] constantly propose new discourse options, and some of these new options may be used regularly and give rise to new patterns of grammar.

(Heine, Kuteva & Narrog, 2017, p.23)

Source selection - verbs of motion, for English will, as we have seen, intention - is governed by semantic implication. In to go (to) or to come (to) space and time fuse. Both imply an action that unfolds in the future, namely, until (time) arrival where (place) the verbal complement points to. In short, the scenario might be as follows. A language originally lacks a stable, unambiguous means of expressing some abstract notion - perhaps interlocutors are often forced into periphrases, misunderstood, or asked to repeat. They unconsciously take advantage of a semantic bridge, which usage formalizes. A space-time metaphor.

Once grammaticalization is complete, the frequency of occurrence in the corpus increases. Analysis of discrete samples is no longer adequate to capture patterns. Hilpert (2008) proposes a quantitative study of the Germanic future: he scans corpora for collexemes of future-expressing constructions, the lexical items they statistically attract most. (Co-occurrence frequencies are corrected for total corpus frequencies.)

In the British national Corpus (late 20th century), depend, know, remain and become rank among the top collexemes of will, while be going to strongly attracts do, get, say, put or kill. (Hilpert, 2008, p.40-41) The latter clearly involve an intentional and voluntary agent who has control over an action (agentiveness), and they require or likely come with a direct object (transitivity). In contrast, the former are non-agentive. Arithmetic confirms that the two constructions expressing the future have distinct semantic preferences, which raises questions about their interchangeability. Why does is going to attract agentive, imperfective and transitive verbs? Hilpert's statistics also tell us about the paths of grammaticalization.

Bybee and Pagliuca (1987) confirm the polysemy, in many languages, of future markers. Unsurprisingly, modal nuances abound among the additional meanings. Future tense is a very special tense indeed. Unlike past and present tenses, it concerns what has not yet taken place: realization, at the time of utterance, is no more than a possibility - backed up by a desire, an intention, an obligation, a strong probability. The semantic halo of a future tense marker, the authors recognize, is linked to the meanings of its lexical source. Old English sċeal was primarily used for commands and modern shall still denotes obligation while will is historically desire-based; movement-based futures, for their part, carry less nuances of modality. The authors further suggest that there exist a typical, four-stage semantic progression that holds across languages. Hilpert account for the model as follows:

1. Obligation, desire, ability, come, go

2. Intention, root-possibility, immediate future

3. Future

4. Probability, possibility, imperative, use in complements

It makes two notable hypotheses. First, both modality-based and movement-based futures develop necessarily through an early stage where intention is expressed. (This may not be clear from the outline above, where the second stage seems to present several semantic options including intention, but Hilpert makes otherwise explicit that this has been posited by Bybee and Pagliuca.) Second, future marking and expression are not the term of semantic development. The grammaticalized future marker is the source from which other meanings develop. (Hilpert, 2008, 24-27)

Hilpert puts this model to the test by systematically studying the collexemes of three movement-based future tense marker, Dutch gaan, English be going to and Swedish komma att. (Hilpert, 2008, p.113-122; p.126-131)

While modern be going to, as we have mentioned, is found to attract “verbs that are transitive, punctual, and highly agentive”, verbal complements to modern gaan are most often “intransitive, temporally extended, and non-agentive”. Diachronic corpus studies “suggest that these differences are not due to recent semantic changes”: despite similarities in the broad outlines, the details of their semantic paths differ.

Dutch, like English, readily expresses the future with the present tense, but also features two specific periphrastic constructions: resorting to the auxiliaries zullen and gaan. zullen is a temporal auxiliary: of the future (will, is going to) when conjugated in the present tense, of the conditional (would) when conjugated in the past tense. But it is also a modal auxiliary, with nuances of possibility, probability, moral obligation (probably then closest rendered by the German sollen). The different shades are difficult to disentangle in

Nou, verbeter je maar in het vervolg. Morgen zullen we je wel helpen.

(Well, improve yourself in the future. Tomorrow we will (be there to / be able to / be glad to) help you.)

(Louis Couperus, Noodlot, 1918)

Here, zullen clearly works as a future auxiliary, underpinned by the time adjunct tomorrow, but the context (the addressee is invited to improve, he can still be helped tomorrow, but this may be the last time, and the adverb wel bears a potential hue of likelihood) reawaken the modal flavors.

A modern grammar will endorse gaan (to go) as a future auxiliary

1. when the agent literally is moving to a place to perform an action,

2. more generally, to indicate any kind of intention or plan to perform the action, or

3. to indicate the start of an action in the future. Het gaat zo hard regenen. (It is going to rain / start raining. [It doesn’t rain yet])

and deplore that, in practice, the use of gaan is stepping on zullen's toes.

In the 16th and 17th centuries, verbs of movement and posture are the ones most frequently attracted by gaan. (Hilpert, 2008, p.116)

Nu willic gaan lopen al in mijn huus. (Now I want to go home.)

Daer gaet hij strijcken! (There he’s running off"!)

Besides lopen (walk), strijken (run off), reizen (travel), liggen (lie), treden (step), verhuizen (move), we also find some activity verbs such as preken (preach) or stellen (put). We can note the preeminence of agentiveness, intention, and atelicity (lack of a specific end point). (To preach (preken) is intentional, accomplished by an agent, and continues as long as the action occurs. In contrast, to pronounce is telic - it requires something to be pronounced - a speech -, and concludes by the end of it.)

Second-period verbs, in the 18th and 19th century extend their span to telic verbs such as opzoeken (find), onderzoeken (analyze), vertellen (tell), geven (give) or nemen (take); intention and agentiveness fade, as for instance gaan sterven (die) joins the top collexemes.

Uilenspiegel zeide tot Nele: -Liefste nu gaan we sterven. (Uilenspiegel said to Nele: -Darling, now we’re going to die.)

The trend extends into modern times, with the notable attraction of cognition and emotion verbs: beminnen (love), voelen (feel), twijfelen (doubt). The latter are low in agentiveness and intention, as the following example clearly shows.

en daardoor gaat ge twijfelen aan het echt-yijn dier (and that makes you doubt the reality of that benevolence)

Whereas gaan has a clear preference for verbs of movement and posture, be going to particularly attracts speech act verbs. Such preferences, Hilpert postulate, drive semantic development. “Verbs such as answer or begin are perfective, and thus prefigure the modern tendency of be going to to express punctual, telic events.” Like gaan, be going to begins (1710-1780) by attracting verbs high in intention and agentiveness: say, fight, give, make. Unintentional, non-agentive future events make their appearance in a second period (1780-1850).

In the true sleepy tone of a Scottish matron when ten o’clock is going to strike.

So far, in spite of the different paths taken, Bybee and Pagliuca's hypothesis holds: intention dominates the early stages. Not so for the Swedish future marker komma att, diachronic statistics reveal: its beginning (16th-18th century) most frequently describes “involuntary reactions and non-agentive human activities”, e.g. förakta (despise), sova (sleep), rodna (blush) or höra (hear). (Hilpert, 2008, p.129-131)

Men man kommer att höra talas om honom! (But we are going to hear people talk about him!)

The next period (19th century) continues to feature involuntary emotional responses with gråta (cry), glädja (delight) or skratta (laugh); yet, intention is on the rise, or at least polysemy opens the door for intentional interpretation. For instance, intention, futurity and modality conflate in

Snart kommer nog andra att säga dig det, mumlade den gråskäggige. (Soon others will tell you so, mumbled the man with the grey beard.)

Only recently can komma att be “felicitously combined” with intentional activities: klara (manage, succeed) or skicka (send).

Ultimately, Hilpert's quantitative analysis succeeds in particular because it combines large number crunching with the pleasing and epistemologically sound examination of discrete corpus occurrences. In Swedish, abstraction from the notion of movement to that of future operates without the intermediary of intention.

There are, however, a few objections to the study of collexemes outlined above. Since large numbers are required, history is necessarily cut into thick slices. The only way to feel the nuances of evolution is still to consult discrete samples that line it up. Hilpert seems interested primarily in the characteristics, in particular the intention and agentivity content, of verbs frequently attracted by our auxiliaries. He compiles frequent collexemes, assesses their degree of intention against the dictionary - weak for sterven (die) or gråta (cry) or skratta (laugh), strong for nemen (take) -, and draws conclusions. Yet the degree of intention is always contextual: the actor intends to laugh and cry. Hilpert himself concedes this incidentally: he justifies an incongruous occurrence of a verb of intention, hämnas (to take revenge) in the first period of komma att by its denaturing by the context into denoting a “reaction to an emotional state”, in reference to

han är missnöjd och han kommer nog att hämnas!

(He’s angry, and he’s probably going to seek revenge!)

While requiring intention, the verb hämnas thus bears some resemblance to the other distinctive collexemes förakta (despise) and rodna (blush) which denote involuntary psychophysical responses. (Hilpert, 2008, p.129)

Finally, both Hilpert and Bybee and Pagliuca may be objected to for the sophistication of their argumentation; to examine whether “future meaning” historically derives from “meaning of intention” in movement-based futures, it is ultimately not necessary to recount the entire history of occurrences, and measure their degree of intention, either by calculation or patient exegesis. An look at the auxiliaries and common sense are enough: to go (gaan, be going to) or to come (komma att) require an agent, who intends to do so. There is always intention in verbs of movement. In their defense, these studies, notwithstanding the theoretical quibbles, are an encouragement to go through the corpora, feel the semantic nuances, and understand the usages, particularly in those of the languages evoked that are foreign to us.

Across languages, future tense develops its markers quite unanimously from verbs of movement or modality. In contrast, the semantic, morphological and syntactic pathways are very diverse. In particular, it is difficult, in view of the arguments put forward earlier, to conclude that there are universal stages of semantic development. Their authors are the scientific grammarians dreamed of by the late 19th century:

Als Aufgabe der wissenschaftlichen Grammatik können wir kurz die Erklärung der Formen einer Sprache bezeichnen und zwar in der Weise, wie sie entstanden sind. (Müller, 1976; in Heine, 1984, p.266)

“We can briefly describe the task of scientific grammar as the elucidation of the forms of a language, namely in the way they have developed.”

The future is a very special tense. Unlike the past and the present, it doesn't really exist: it doesn't exist yet. It is no surprise that it often carries a bit of that modal tone that connotes the real and the possible. Despite the variations, the idea of intention is never far away. It accompanies the early metamorphosis of Dutch gaan and English be going to from the literal to the figurative. It is obvious in desire-based futures, as English will. In all instances, the metaphor is very intuitive: intention wishes present thoughts to become future reality; spatial movement implies and evokes the time needed for the journey.

Language, we say, is in motion, and grammar, usage that has become form. This is rather paradoxical. If grammar is to accurately describe the rule system of a language, those rules and that language must be fixed. (It is impossible to take a snapshot of a body in motion.) If grammar is to prescribe the correct use of a language, its mandate permits no innovation. (Innovation requires - at least infinitesimal - dissidence from existing rules.) We can thereby claim that the grammar of a language in motion doesn't exist. It might be the invention humans infatuated in typology and completeness. The advent of intelligent machines is perhaps proof that, equipped with certain neural networks, one can finely process and generate language without awareness or abstraction of the presumed rules that regulate its usage. Naturally, if the existence of grammar is doubtful, so to is that of grammaticalization: language and its uses just continue their great intuitive movement, where mores, society, technology and communication intermingle.

Subscribe now

References

Heine, B., Kuteva, T., & Narrog, H. (2017). Back again to the future: How to account for directionality in grammatical change. In W. Bisang & A. Malchukov (eds.), Unity and diversity in grammaticalization scenarios (pp. 1-29). Berlin: Language Science Press.

Heine B, Reh M. (1984). Grammaticalization and Reanalysis in African Languages. Hamburg: Buske

Hilpert, M. (2008). Germanic future constructions: A usage-based approach to language change. John Benjamins Publishing Company.

Traugott, Elizabeth C. (2012). Grammatical constructionalization: Rethinking grammaticalization in the light of constructionalization. Paper presented at the University of Santiago de Compostela, 17 October 2012.

Anthony Kroch, Beatrice Santorini, and Lauren Delfs. 2004. The Penn-Helsinki Parsed Corpus of Early Modern English (PPCEME). Department of Linguistics, University of Pennsylvania. CD-ROM, first edition, (http://www.ling.upenn.edu/hist-corpora/).

Bybee, Joan L., & Pagliuca, William. (1987). The evolution of future meaning. In A.G. Ramat, O. Carruba, & G. Bernini (eds.), Papers from the 7th International Conference on Historical Linguistics [Current Issues in Linguistic Theory 48] (pp. 109-122). John Benjamins

Not to use the tools born of the great odyssey of science and technology is, at minimum, to display affectation - the pretense and artificial display of maintaining outdated methods. A ridiculous conservatism, some would argue. With no regard for the cumulative millennia of expended nerves, blood and brain spent developing progressive machines, finally computational ones, whose effects have freed each new generation from the burden of another drudgery. A kind of refractory autism, that of a post-Gutenberg revolution copyist, of a teenager, secret Friday-night video-game player, who in class makes it a point of honor to do all his mental arithmetic in his head.

Subscribe now

Yet, the printing press did not penetrate every cottage, to replace there something. Quite the opposite, it catalyzed the massive training of minds that led to the advent of the computer scientist, the processor-designer, and silicon-based computing centers. It has opened up an ascending movement, where minds and machines, necessarily, progress together, reciprocally perfecting each other.

Generative artificial intelligence ushers in an absolutely new era, which clearly threatens human mental forces with dereliction and desuetude. But how, both intelligences complement each other!, already protest the avant-gardes of the future and the chip peddlers. By using an Archimedean lever, your physical forces are magnified many times over. The result, the total work expended, is incommensurably greater. The strongest of colossi is exceeded by the average stature when equipped with the proper apparatus, thereby depriving the colossus of all comparative advantage, other than decorative, on an outmoded note. There remains, in a special corner of the universe, the Guinness Book of Records, and Olympic contests, a niche market for the antiquarians of physical strength. In short, the lever does indeed complement human force, but also dispenses with any lustre in the matter, except for the display. The utterly unsentimental demands of the social machine and the productive machine - in a word, of progress - ultimately care nothing for the author of the act, as long as the force is deployed. The colossus can recycle itself into mannequin work.

We are inclined to think that the analogy holds entirely when considering the neuronal counterpart of the lever. The average translator endowed with an internet connection is more accurate, more productive and more multilingual than the most erudite of scholars polished by the ages, when it comes to the majority of materials - say, with the minute and shrinking exception of the most sophisticated. The same goes for summarizers, exegetes and quill-drivers. Catchphrases and headlines coiners, office strategists, advice-givers or speech-, ghost- and scriptwriters. As with physical strength, the machine couldn't care less about your name or the glow your remnant instinct for survival and distinction would like to associate with it. If you score very high in numerical and verbal processing, you will soon be impressing no one but yourself. Because your results, which you know are sincerely natural and naturally high, are already by far dwarfed by the minimal, routine efforts of a naturally more robust and infinitely scalable infrastructure.

As with physical force, the great tendency at work, the irresistible drive of progress, prompts our species - that of the consumptive majority or mass society, the infinitesimal top few having almost already branched off onto a new branch of the phylogenetic tree - to accommodate its averaging out, or so to speak, if we subtract from the term its connotation because the point is to argue, rather than polemicize, its mediocritization in intelligence. Yes, human and machine intelligences complement each other, and their conjugated output could very well anonymously surpass any cognitive abilities hitherto conceivable. But this is at the expense of the human share in these capabilities: if you don't use it, you lose it.

Repeat several times if you have to, and remember: if you don't use it, you lose it.

This is, organically, biology. The principles are many millennia-old and now well known to competent neuroscientific services. At the cellular level, a cortex of specialized units is activated by the rhythm of their usage. Discharges are electrical. Electricity runs along the axons, those long wired extensions of nerve cells, whose myelin sheaths make them look just like high-voltage cables. The arithmetical sum of activations on axon endings afferent to a subsequent cell determines signal transmission. At the axon-neuron junction, the electrical signal more precisely converts into a chemical signal, and we reach the molecular level. A set of messenger molecules, the neurotransmitters, trigger the opening of ion channels across the membrane of the recipient cell, and the difference in charge between the latter’s intercellular and intracellular milieu imparts the electrical discharge to it. The recipient cell is activated. Electricity, chemical bridges, electricity, etc. Billions and billions of neurons, their aggregates in lobes and crowns.

Share

We said neuroscience was highly evolved. Despite obvious progress, many mysteries persist: consciousness, emotions, abilities, memory, will - and, of course, language learning. One thing is however certain and known to the lowliest biologist. The more active a brain function, the more efficient it becomes. Conversely, an abandoned circuit is lost to excellence. It falls out of order. The bed of the electric stream narrows into a creek and eventually dries up. (Deshpande & Wang, 2022) The phenomenon or biological capacity underlying this reinforcement or deprecation of circuits is cerebral plasticity. Axons have the power to reorganize their terminations, so as to connect with one recipient neuron or another. This plasticity enables learning, that is, the improvement of a capability, by reinforcing a specific neural circuit. The brain learns Old Norse or, say, arithmetic. But conversely, the exercise of learning improves plasticity: the more the brain learns - of something - the more plastic it becomes, and quicker to learn the same kind of thing, or whatsoever.

In short, practice enhances plasticity, plasticity enhances practice, and so on - we are indeed quite a machine! Understanding a little bit of the mechanics involved already indicates what needs to be done.

But we are wandering. We are giving a long answer to the question you did not and will not ask. Not because it does not cross your mind, but because it doesn't make sense, and will less and less, to ask it. You might still, for a moment, wonder in your inner self who composed, Galois or the machine, but seeking confirmation from the author, the machine, or both (since you would be postulating the possibility that they might be one and the same) would entail being better able to trace the origin of the reply provided, than that of the productions to which the question pertains. In short, a little like emotionally asking a probabilistic generator: are you truly sincere? And the foreseeable progress of machines will further blur the dividing line, your reliability - and that of the machine - to detect it will disappear almost perfectly, thereby finishing off the deprecation of the question - and that of authorship.

Subscribe now

Please note that Galois will not ask their reader if he is human either, and as you understand, they could not care less, since they are in a position to demonstrate to no one the virtuosity, depth, erudition or pertinence by which they might have wished to illustrate themselves. And if they lay down their arms in defense of talents that you might have attributed to them if you were in a position to reliably attribute “their” productions to them, they don't even ask for the benefit of the doubt: they would risk receiving from you, as a substitute, the kind of fair words and patronizing fawning a child receives from slightly embarrassed adults, when he has made a nice drawing, it is clear that he cannot be expected to become a new Edward Munch, but no one wants to be less than encouraging. In truth, anyone who doubts that your works are your own, but hypothesizes, however faintly, that they are produced by calculation, will soon be paying you the quintessential compliment.

Here, a farandole of other objectors, at the opposite end of the spectrum, enters the scene. Word-processing machines will never rival humans! They lack Q, where Q denotes a quality that, in the best-intentioned debates, is still widely regarded as strictly human, such as emotion, creativity, esprit-de-finesse, the je-ne-sais-quoi or its close kin, the almost-nothing. In general, those concerned are told, in retort, that they are proving, at the very least, blindness to facts, and certainly, a poor capacity for anticipation, typically ascribed to a deficit in scientific background. Attempts are made to enlighten them on the workings, prowess and promises of artificial intelligence, but most often to no avail. There always remains a little something spiritual to be defended for these idealists of human preeminence preservation. They worship, deplore our very 21st-century scientists, a brain in a jar of formaldehyde in a decaying natural history museum amidst a smart city rocketing with flying vessels.

In the absence of weights and measures, these conviction-based disputes can go on forever. Yet, we can try to slip in a small but essential accounting element. As we have said earlier, the human being, in the mundane, majority use of their natural intelligence, has already been replaced - or is imminently replaceable subject to a few machine-world interface tweaks. Moreover, innovation is in full swing. The treatment of its disconcerting exponential acceleration is itself already archived among the platitudes. And the confluence of financial flows towards yield-enhancing automation technologies forebodes the perpetuation and reinforcement of the brain drain fueling the trend. A shrinking caste of precision engineers is perfecting at high output, in the machine room, its own robotization.

Thereby, the share of mundane intelligence soars. The movement is twofold. The machine conquers, and thus trivializes, the complex. Humans standardize, average out, in a word, simplify. The machine's democratic accessibility decisively explains the latter. Artificial intelligence, for its part, does penetrate the remotest cottage. The machine humbles us, it is close to being better than us, in most cases. We have it at our fingertips, we overuse it, and our own capabilities recede accordingly. Here again, financial incentives come into play, and they don't encourage exercise, which calls for voluntary impetus from a certain discipline.

This still leaves the ever more marginal upper end of the Gaussian distribution: the virtuoso exercising his predilection might embody that very human something longed for by the aforementioned cantors of some kind of confident humanism. Unlike the mundane performances of intelligence, his spectacle is not subjected to the binary or further discretionary assessments ruling the productive sphere: it would be injurious to pass it by the sieve of Quality of Service. He represents, versus the mass-produced, the limited edition: even if, somewhere down the line, the self-assembly table is to some extent produced by humans, they only intervene insofar as they fulfill their function. They are invariably content with a badge, where the virtuoso had a name, the only thing about him that the merchant sphere - publisher, producer, media or record company - exploited, for want of being able to disentangle and securitize its prowess. In direct line with a very exclusive world of ideas, he used to descend back amongst mortals with an illuminated forehead. Chosen, he was gifted - gifted with a style: he was inimitable. (Here, the anecdotal forgers of history were also virtuosos in their own way.)

Clearly, this hypothesis of unequaled human virtuosity - it suffices that it be expressed by a few, Bach, Cicero, or Hieronymus Bosch - coincides exactly with the disputes over mind-body dualism. If we believe that perfect reductionism, of soul to brain, can ever be mapped, there is nothing but computation up there. Otherwise, we have a soul supplement. The soul is the organ of feeling, inspiration and meaning. It has a great deal of intuition, but is obviously unable to explain positively how it understands what it is saying. Yet it does, while the statistical machine spews out.

The total replacement of human intelligence by the machine therefore has the same debate-producing potential as God, eternal life and the gender of angels.

Subscribe now

Not using intelligent machines in every instance requires, thus, discipline. But discipline, like beauty or professionalism, admires itself. After a while, one finds pleasure in it. Is Galois, then, a narcissus of self-perfection? Halfway between an ascetic and one who delights in well-turned phrases? Perhaps a little, like all of their era.

You seem to persist in asking yourself the question you won't ask them, that of why Galois bothers to compose and study with their five senses - Galois still regularly writes with a fountain pen - well, at least, sight, hearing and touch. As we said, their motivation here is by no means the pursuit of results. For their slow, too-human, too-fallible processes would be perfectly counterproductive to that end. Reciprocally, the result-driven motivation, the one that rushes to the automatic translator or answering machine, takes on a productivist perspective: maximizing speed, crossing the quality threshold, fitting into the standard gauge.

Even if it is impossible to know, you can always bet on having a virtuoso within yourself, a human part. In any case, you can indulge in honoring yourself as an end, rather than diminishing into a means. Once extricated from the realm of accountancy, the motives and criteria of your achievements have your own worldview as their yardstick. Galois is their own standard.

Is Galois a Luddite, a helmsman of progress, an enemy of the Enlightenment? If they managed to arouse such suspicions, they stand corrected. Galois marvels at the technologies their time is perfecting. Of scientific pedigree, they are a fervent contemplator of algorithmic elegance.

What they maintain, however, is that they resist, in all situations requiring computational outlay, using the machine in the first place. They first try to find the solution by themselves, feeling their way through the darkness for a while if necessary. The machine can, of course, solve the same problem in an instant. But they would be depriving themselves of the exercise. They remember the well-stocked graduate mathematics textbooks. You don’t learn here by reading the solutions, you learn by searching. By searching for a long time. This is where the brain’s microcircuits are refined: you compare and contrast, you develop patterns, you progressively master the algebraic material. And they have learned their lesson.

When they want to write in a foreign language, Galois begins by flexing their strength, giving their best, most genuine effort over an extended period of time, until they achieve a certain satisfaction. Then, they might turn to the machine and converse. They convert back and forth between languages, polish at length and make the final judgment. Yes, in a way, Galois derives time and energy from the great general machinery. They divert it to drive their own little inner theater.

But you learn Old Norse, you are a little like them.

Share Old Norse Linguist

References

Deshpande, Gopikrishna & Wang, Yun. (2022). Noninvasive Characterization of Functional Pathways in Layer-Specific Microcircuits of the Human Brain Using 7T fMRI. Brain Sciences. 12. 1361. 10.3390/brainsci12101361.

Grammaticalization, in the broadest sense and abstracting for now from terminology debates, can be defined as the process which, in the history of a language, progressively renders the expression of a notion grammatical.

How is such a notion originally rendered, if not grammatically? Looking at modern English by way of illustration, it seems that the notion of definiteness is grammaticalized, whereas the notion of size is not. The distinction between indefinite (I saw a dog) and definite (the dog seems happy) is carried by grammatical items, namely indefinite articles (a/an in the singular, absence of an article in the plural) or definite articles (the). In contrast, we have to resort to the lexicon to express something pertaining to the size of the dog. Here, the choice is abundant and unregulated, both register and form. It extends to the spectrum from slang to preciosity, archaisms to neologisms or loanwords. It is not limited to any one grammatical category or construct - adjectives, adverbs, complex periphrases and whole clauses have full license.

A colossal dog stands in my way.

The dog dwarfs the cat.

Comparison, metaphor and other stylistic devices further extend the range of possibilities, when what is spoken of gives way to an image bound only by the limits of the imagination. In Lewis Carroll, it is the rat-hole that defines the dimensions of the small passage, after Alice's fall through the rabbit-hole.

Alice opened the door and found that it led into a small passage, not much larger than a rat-hole.

Here is how Alice pictures the notion of shrinking in size, in order to access the small passage.

"Oh, how I wish I could shut up like a telescope! I think I could, if I only knew how to begin."

A wish that later comes true.

“What a curious feeling! […] I must be shutting up like a telescope!”

In the latter sentence, must be is the grammatical vehicle for the expression, thereby (at least partly) grammaticalized, of belief or knowledge, and more broadly, of epistemic modality; modality for the expression of the possibility or necessity for the reality to be a certain way, of epistemic flavor because the possibility is assessed based on some body of knowledge, here empirical (“What a curious feeling!”). Might, may, must belong here. Modality has deontic flavor when is expressed the necessity or degree of freedom for reality to be otherwise: reality has to or is allowed to be transformed to accord with certain rules, norms or desires. The injunctive must belongs here. The flavor of modality is dynamic when the possibility is contingent to some qualities, capabilities or circumstances. For instance, the dynamically modal could - a matter of aptitude - in

“Oh, how I wish I could shut up like a telescope!”

The modal verbs we have just reviewed are at home in English grammar. It is legitimate to wonder why - why these are more grammatical than other words, maybe small or telescope - in other words, precisely what makes them grammatical items.

English modal verbs are of a very special kind. They are auxiliary verbs, verbs that, in accordance with etymology, help others to express a notion, more than they themselves carry meaning. They qualify for the category under the sieve of certain criteria, of which we detail briefly a few. First, auxiliaries can be negated by not, while lexical verbs can’t. They further have negative inflected forms, as in He can’t be here before late. Second, they take the first position (inversion with the subject) in an interrogative clause. Must she wear a coat? Third, they can encode a complete verb seen previously. The second could in Alice’s

"Oh, how I wish I could shut up like a telescope! I think I could, […]”

picks up the first complete I could shut up (like a telescope).

Furthermore, they qualify as modal auxiliary verbs, a subset of the former group. Further criteria apply. Contrary to non-modal auxiliary, they show no subject verb agreement. This might happen and not *might-s. They lack untensed forms, namely the unmarked verb, such as be in I’ll be here, and the gerund-participle, such as being in He dislikes being bullied. *He will must make do or *He was canning speak Old English are clearly grammatically wrong. They can take a bare infinitival clause (a clause with an unmarked verb) as their complement. We have

I could shut up like a telescope!

where the bare infinitival clause is highlighted, while the following sentences are ungrammatical:

*I could to shut up like a telescope
*I could shutting up like a telescope

In short, modal verbs constitute a restricted set of words obeying their own rules, and far less bearers of meaning than means to a function.

Subscribe now

So far, we have merely clarified the demarcation line between grammatical elements, function words, and lexical elements, content words. Some words belong in the grammar book, others are confined to the dictionary. Yet, we have said nothing about entering grammar: grammaticalization, we claimed, is a process. Let's look at some modal verbs in Shakespeare. A Midsummer Night's Dream was premiered in 1595 or 1596.

Obe. That very time I saw, but thou couldst not,
Flying between the cold moon and the earth,
Cupid all arm'd

The Tempest in 1610 or 1611

Ste. How now shall this be compassed? Canst
thou bring me to the party?

and

Cal. Within this half hour will he be asleep;
Wilt thou destroy him then?

Early Modern English distinguished between a second-person singular (thou) and a second-person plural (you or ye), with verbs agreeing with a distinctly singular second-person subject (distinctly insofar as a second-person plural form of the same verb might exist). All verbs are concerned, including, as we have just noticed, modal auxiliaries. Again in The Tempest

Ste. Give me thy hand: I am sorry I beat
thee; but, while thou livest, keep a good tongue
in thy head.

In Shakespeare's time, modal verbs were more akin to lexical verbs: they followed the then-current pattern of second-person singular agreement. Lewis Carroll's modal auxiliary morphology, for its part, has departed from the standard conjugation table: it doesn't comply with the modern agreement of lexical verbs, which marks (with an -s suffix) the third person singular.

Such morphological reduction - the alienation of auxiliaries from their original category, that of verbs in general, through the loss of morphological features specific to this category - constitutes, according to linguists, one of the frequent mechanisms along grammaticalization pathways. At this stage, our opening definition of grammaticalization requires revision. We have said, in the broad sense, the linguistic process whereby the expression of a notion is rendered grammatical. In a narrower sense, this evolution is more precisely carried by that of a specific linguistic item, from lexical to grammatical. School debates notwithstanding, this is the idea towards which theorists seem to be converging. Notably, Jerzy Kurylowicz: (Kuryłowicz, 1965)

Grammaticalization consists in the increase of the range of a morpheme advancing from a lexical to a grammatical or from a less grammatical to a more grammatical status, e.g. from a derivative formant to an inflectional one.

An elegant definition is that of James A. Matisoff. Grammaticalization is “a subtype of metaphor”, “a metaphorical shift toward the abstract”. Metaphor, he recalls, means etymologically “carrying beyond”, and can be defined as “an originally conscious or voluntary shift in a word's meaning because of some perceived similarity”. (Matisoff, 1991)

Let's retrace the metaphor for some of our English modal verbs, and get closer to the notion that ultimately interests us: the expression of the future. Here is the drift from Proto-Germanic into Old English and then Middle English for the ancestor of Present Day English to will.

PG *wiljaną (to want) > OE willan (to want, to intend, to desire, to be willing) > ME willen > PDE will

willen still carries the nuances of its parent willan, but its function as an auxiliary has emerged. The verb will, in modern dictionaries such as Merriam-Webster.com, is first defined as the auxiliary of futurity. The Wiktionary, for its part, says “Used to express the future tense, sometimes with an implication of volition or determination when used in the first person”. Intention or willingness contain the abstract notion of future. To intend is to decide, anticipate and prepare for the action to come; willingness desires or envisions it. The lexical meanings of willen fade away, the underlying notion come to prevail: we clearly observe Matisoff’s “metaphorical shift toward the abstract”.

A perspicacious reader will nevertheless have noticed a gap: we declared our intention to study the grammaticalization of modal verbs, and find ourselves talking, not about modality, but futurity. In fact, languages often conflate the notions of tense (point in time), aspect (extension in time), and mood (modality), making them difficult to disentangle. The modern auxiliary will, to keep with our example, remains polysemic: the context drives the necessary interpretation. Less frequent uses, Merriam-Webster.com tells us, express probability or capability/sufficiency. In Alice's Adventures in Wonderland, “The Queen’s Croquet Ground”, we read

“No, I didn't,” said Alice: “I don't think it's at all a pity. I said 'What for?'“

“She boxed the Queen's ears— “the Rabbit began. Alice gave a little scream of laughter. “Oh, hush!” the Rabbit whispered in a frightened tone. “The Queen will hear you! You see she came rather late, and the Queen said—[…]”

Here, the Queen “will hear” contingently on a future action, namely that Alice does not remain silent. Therefore, will is a clear operator of the expression of the future. Yet it is only probable that “The Queen will hear”. This depends in particular on Alice's behavior and the Queen's hearing acuity. The nuances of tense and mood intermingle to color an expression that only personal interpretation can resolve.

Theorists have examined at length grand tendencies in grammaticalization: firstly, they record a certain universality of its generic morphological, semantic, phonological or syntactic mechanisms; the unidirectionality of their deployment, from the lexical to the grammatical and its strengthening, is a debated hypothesis we shall evoke shortly. Secondly, a certain universality, across languages, of the notions that become grammaticalized (e.g., modality or future tense) and their specific semantic (some say cognitive) pathways: frequent semantic source-target pairs, from a lexical meaning to its metaphorical abstraction, emerge (e.g., from intention or willingness to futurity).

Grammaticalization is a theory, an idea substantiated by empirical evidence. It has its adherents, and more cautious contributors. It may be judicious here to remark on its premises. Grammar, according to grammaticalization, is a “product of change”: it can “be understood as a historical process embedded in use rather than as a purely abstract synchronic state.” (Hopper, 1996) The phrase “embedded in use” is worth noting here. In the course of its history and use, language is, so to speak, in gestation of its systematisms. Universal mechanisms shape its progression along known semantic pathways. The language gradually emerges from the primitiveness of its fluctuation, from a certain looseness, towards a kind of grammaticalized, ideally ordered state. Based on these premises, the discipline seems to be longing for a large, dual repertoire: that of global mechanisms and that of source-target semantic pairs. Large-scale empirical surveys, such as those carried out by the Africanist Heine (Heine & Reh, 1984), are gathering evidence. Some studies seek to circumscribe and relativize its relevance, without denying it. Ultimately, we can expect to refine our understanding of a language by examining it through the prism of grammaticalization and the encyclopedia of its great tendencies; and we can hope to extract from the universal linguistic pathways recorded truths about human cognition. (Hopper, 1996, p.224-225) In our view, the approach has an additional virtue. By examining the history of forms and meanings, through a kind of etymology of notions, it allows us to appreciate more intensely the polysemy of language, for literary or generally creative purposes.

When meditating on English modal verbs, we have already come across one of the frequent mechanisms on the path to grammaticalization, regardless of the notion at stake - namely, morphological reduction. In Present-day English, the agreement of the modal auxiliary has lost its similarity to that of ordinary verbs. In Shakespeare, we still read

Obe. That very time I saw, but thou couldst not,
Flying between the cold moon and the earth,
Cupid all arm'd

where the modal auxiliary shares the second-person singular (thou) marker (-st) then carried by all verbs.

In his systematic compilation, Hopper (1996, p.223-225) summarizes seven further mechanisms, as highlighted by Heine & Reh (1984):

1. Loss in “in semantic complexity, functional significance, and/or expressive value”. Some say semantic bleaching, and we have taken a long look at how the meanings of to will fade.

2. Loss in “pragmatic and [gain] in syntactic significance”. For illustration, the phrase the fact that traditionally requires the subsequent clause to be true (pragmatically, it is a fact). Recently, this condition seems to be weakening, for example in My opponent has charged me with the fact that I used illegal campaign funds.

3. Reduction in the “number of members belonging to the same morphosyntactic paradigm”. French negation could resort to numerous reinforcers, of which only pas, and more archaically, point, remain.

4. Decrease in “syntactic variability”, that is, “position in the clause becomes fixed”. For example, full flexibility in word order for a Latin sentence, less so for its descendant in Old and Middle French, and none at all for the French equivalent.

5. Increase in “obligatory [character] in some contexts and ungrammatical [character] in others”. Tense, aspect and modality are difficult to express without auxiliaries and conjugation tables. The periphrastic bypass, for example be able to for can, supplies the modal verb's defective forms (namely untensed forms: plain verb form, *I will can come, to-infinitive, *to can, and gerund-participle, *canning) and can therefore be seen as quasi-modal.

6. Semantic, morphosyntactic, and phonetic coalescence with other units. In English, I am going to take the morning flight to Uppsala becomes in some registers I’m gonna take… or even I ma take…

7. Loss in “phonetic substance”. (Phonetic erosion applies to the linguistic item itself, not to its coalescence (6) with other units.) For instance, the Old English negator ná wiht (to be compared with the modern no way) follows the path ná wiht > nówiht or nówuht > noght > n’t.

We have become acquainted with grammaticalization as a linguistic process that gradually metamorphoses lexical items into grammatical ones, following established pathways of language evolution. We have, by way of illustration, visited modal verbs from Old to Modern English, and evoked the frequent intermingling of the expression of tense and modality. The future tense auxiliary will, in particular, bears also modal nuances. It has been grammaticalized as a future tense marker by analogy with its predecessor's lexical meaning - intention and willingness.

Another typical pathway in the grammaticalization of the future tense originates from verbs of movement. Its unfolding across several languages and continents is the focus of the second part of this essay.

Share Old Norse Linguist

References

Quirk, R., Greenbaum, S., Leech, G., & Svartvik, J. (1985). A Comprehensive Grammar of the English Language. London: Longman.

Views on grammaticalization. In Grammaticalization. Wikipedia. Retrieved January 18, 2025, from https://en.wikipedia.org/wiki/Grammaticalization#Views_on_grammaticalization

Kuryłowicz, J. (1965). The Evolution of Grammatical Categories. Diogenes, 13(51), 55-71. https://doi.org/10.1177/039219216501305105

Matisoff, J. A. (1991). Areal and universal dimensions of grammaticalization in Lahu. In E. C. Traugott & B. Heine (Eds.), Approaches to Grammaticalization.

Merriam-Webster.com dictionary. Retrieved January 18, 2025, from https://www.merriam-webster.com

Heine B, Reh M. (1984). Grammaticalization and Reanalysis in African Languages. Hamburg: Buske

The present essay aims once again at extrapolating some grammatical truths from the intensive reading of a short text. We shall consider the following sentence.

En þá varð fǫr manna mikil mjǫk út hingat ór Norvegi, til þess unz konungrinn Haraldr bannaði, af því at honum þótti landauðn nema.

Norwegian royalty fears demographic hemorrhage.

“Then there was a very great migration of people out here from Norway, until King Harald forbade it, because he thought the land was becoming depopulated.”

The grammatical mysteries to be solved are many, and we shall focus now on the intriguing ending.

Subscribe now

We highlight the last clause

En þá varð fǫr manna mikil mjǫk út hingat ór Norvegi, til þess unz konungrinn Haraldr bannaði, af því at honum þótti landauðn nema.

that we translated earlier as

“…, because he thought the land was becoming depopulated.”

Here, we cannot short-circuit the entire grammatical analysis; it will lead us to the point we want to emphasize. We already met af því at earlier, a compound subordinating conjunction, subordinating because it introduces the highlighted clause, subordinate to the principal. If we unpack it, we find a prepositional phrase, af því, where því the singular neuter dative of the demonstrative pronoun. We are not surprised by the dative, called by the preposition at, which itself means from, out of, because of. We then find at, which can also function independently as a subordinating conjunction, often to be translated by that. Putting it all together, it gives literally “from this, that” or “because of this, that”.

Our demonstrative pronoun því acts as a cataphoric reference here: it points forward to the “gist” or “content” of the causal adverbial clause the compound subordinating conjunction introduces, i.e. “he thought the land was…”. We might just as well paraphrase as “because of the fact, that...” What is the grammatical function of that here? We might be inclined to think of it as a relativizer, a relative pronoun referring to the substantive fact. This cannot be the case, however, since the clause it introduces is no relative clause, insofar as it does not modifies a noun phrase: it does not further characterize the substantive fact, so the latter could exist without the that-clause. Compare with a nominal phrase featuring a relative proposition: “the cat that sleeps on the mat”. Here, “that sleeps on the mat” characterizes “the cat”. The full sentence

I can see the cat that sleeps on the mat.

can perfectly survive without the relative clause:

I can see the cat.

It is of course not the case with fact in our slightly rephrased clause from Íslendingabók

“…, because of the fact that he thought the land was becoming depopulated.”

since

“…, because of the fact.”

alone is meaningless. We lack the content of the fact, what the fact actually is. The clause “that he thought the land was becoming depopulated” is too essential to be a relative. It is a so-called content clause, or dependent clause, i.e., providing the content that is implied or commented upon by the main clause.

Let's illustrate with further examples where that is no relativizer, but a complementizer, a subordinating conjunction introducing a content clause. In the following sentences

He believes that global warming is not happening.

She is delighted that John got fired.

They wished that the forest fire had been stamped out earlier.

the that-clause functions clearly as a direct object to the verbal forms, respectively believes, wished and is delighted. We can rephrase slightly: in these reformulations, the that-clause logically represents what exactly the subject is, what it implies, its content.

What he believes is that global warming is not happening. (What he believes = that global warming is not happening)

What she is delighted of is that John got fired. (What she is delighted of = that John got fired)

What they wished is that the forest fire had been stamped out earlier. (What they wished = that the forest fire had been stamped out earlier)

In the syntax of those reformulations, the that-clause functions as a nominative predicative, or subject complement, in exactly the same way as “a lone wolf” in “John is a lone wolf.”.

In contrast, for our “cat that sleeps on the mat”, “that sleeps on the mat” is not the content of the “cat”. It just adds a bit more information about it. The same cat can lead a peaceful existence on the sofa or in the kitchen.

So far, our content clauses complete verbs of cognition (to believe, to wish). They can also complete verbs of reporting (to tell) or perception (to hear). They can also very well complement noun phrases, as in

the idea that the Earth is flat…

which in fact we can be rephrased awkwardly for the sake of making a verb (of cognition) appear

what one thinks, that the Earth is flat… or what one has an idea of, that the Earth is flat…

Just like earlier, “that the Earth is flat” is exactly (the content of) “what one thinks”. Back to our Íslendingabók, in

“…, because of the fact that he thought the land was becoming depopulated.”

the that-clause now appears clearly as a dependent clause making explicit the content of the fact, of því in af því at. But why bother? Well, in “the cat that sleeps on the mat”, “the cat” is the logical subject to “sleeps on the mat”. In

…, af því at honum þótti landauðn nema.

því is no logical subject to “at honum þótti landauðn nema” - and in fact “at honum þótti landauðn nema” has no logical subject in the Old Norse sentence.

Let's digress briefly to the virtues of grammar, a matter we shall explore at greater length later on. Jargon, in this instance, is less important than the logic at work. The former is contingent on the grammatical theory to which we refer, and as in any academic discipline, debates, opposing models and grand ideas abound. Rather, the aim is to grasp the overall articulation of a language, and the system of rules governing it. In this way, the concepts of relativizer, complementizer or content clause are mainly manipulated by modern approaches to grammar, such as generative grammar which builds on assumptions we shall come back to. You may not remember them from early school days. A more traditional approach would have said relative pronoun or subordinating conjunction. Nevertheless, the relative pronoun is also, in its own way, a subordinating conjunction, so the relativizer-complementizer distinction seems a sensible way of capturing a nuance in usage.

Accurately mapping the grammatical structure of a sentence is the catalyst for accurate translation and comprehension. Ideally, grammatical analysis should become second nature. This is particularly true for a language with such a rich inflectional system as Old Norse. As we discussed much earlier, considerable variation in word order is allowed, since the grammatical function of words is already marked by case endings: rigidly assigning a place in the sentence to each function becomes redundant with form. Anglophone reflexes for parsing sentences, for spotting subject, verb, complement do not hold up.

As far as we are concerned, knowing that our subordinating conjunction does not act as a relativizer, and in particular does not refer to a logical subject to what follows, is important for grasping the first notion of grammar that interests us today.

Haugen talks about verb frames. (Haugen, 2015, p.132)

Verbrammene fortel kor mange nominale ledd verbet knyter til seg, dvs. subjekt og objekt (som det kan være flere av).

“Verb frames tell you how many nominal clauses the verb attaches to itself, i.e. subject and object (of which there may be several).”

We are interested in þótti in

…, af því at hónum þótti landauðn nema.

It is the third-person singular past indicative of þykkja (to think). By all means regular, a weak verb of the telja-class. As we have discussed at length, and paradoxically, our Old Norse verb thought has no logical subject. Its verb frame is Verb+Dative according to Haugen’s typology. Our dative here is hónum, the dative singular masculine form of the third person personal pronoun hann (he). The dative is typically the case of the indirect object. Such that “hónum þótti” equates closely to the broken English “*it thought to him”, or closer to correctness “it seemed to him”. “The thought came to him, that…”.

Verbalet tek eit objekt i dativ, men ikkje noko subjekt.

“The verb takes an object in the dative, but not a subject.”

A number of verbs fall into this category, Haugen tells us: hitna (to become hot), lika (to like), litask (to look about), svala (to cool), sýnask (to appear), versna (to worsen), and our verb of main interest, þykkja (to think).

In Norwegian Bokmål, the impersonal construct with dative experiencer is replaced is those instances by a personal construct with (nominative) explicit subject. In particular, our impersonal turn “hónum þótti” is well rendered by “han syntes”, that English can translate into “he feels”, “he thinks”, or (making our dative reappear) “it seems to him”. Nevertheless, there is something special about the verb å synes. A deponent verb, it is a passive form with an active meaning, an exemplar of the famous Norwegian -s passive. We therefore still have a memory of the ancient passive.

In fact, å synes derives naturally from Old Norse sýnask, which we have just listed among the subjectless verbs with dative. Why translate þykkja into Norwegian Bokmål by means of a descendant of sýnask? Well, Norwegian Bokmål does not record, it seems, any descendants of þykkja. Instead, its presumed Proto-Germanic ancestor, *þunkijaną, produced a West-Proto-Germanic cousin from whom the Shakespearean methinks descends.

“The lady doth protest too much, methinks.” (Hamlet)

“Another moon; but O! methinks how slow
This old moon wanes” (A Midsummer Night's Dream)

“Methinks I have
a great desire to a bottle of hay: good hay, sweet
hay, hath no fellow.” (A Midsummer Night's Dream)

Today an archaism, methinks interests us as an English vestige of this impersonal form plus dative. Methinks is better rendered by “it seems to me”, “it occurs to me”, than the simple “I think”, a slight nuance of a passive. Me- is the trace of the old dative, while the third person singular form with its -s ending is clearly impersonal. while the third person singular marked by the -s ending in absence of subject denotes the impersonal form. Modern German also has its archaic descendant, dünken, which the Duden dictionary explains as “jemandem so vorkommen, scheinen”, quite literally “to seem/appear to someone”. Vorkommen in particular renders the passive character: thoughts or impressions come (kommen) to someone. Here, the experiencer is in the dative or, more frequently, in the accusative, the case of the direct object. “Mich dünkt”, where the accusative can be rendered by (the incorrect) “*it seems me”, while a dative-like construct is more natural to English, “it seems to me”.

Now let's look at the end of our clause, which falls under what Haugen calls omformingar (reformulation), more precisely in the småsetningar (short sentences) and, further, the nominativ med infinitiv (nominatif with infinitive) categories. (Haugen, 2015, p.153)

…, af því at hónum þótti landauðn nema.

landauðn is our nominative, i.e., subject case. It is a feminine substantive composed of the substantives land (land) and auðn (wilderness, desert). The whole is given by The Cleasby & Vigfusson Dictionary the English equivalent “laying a land (country) waste”, in other words, depopulation. nema is our infinitive, of a strong verb, meaning to take as the Old English niman (still alive in numb or nim) was superseded by the Scandinavian taka. (In modern Scandinavian we have the Norwegian Nynorsk taka, the Swedish taga, or the Danish tage). The meaning of nema is rarely limited to the literal, and to take sets solely the big orientation. To take away, to bereave of something. To take by force, to seize upon. Accompanied by við, to strike against so as to stop, to come no further. To reach, to touch. To stop. With staðar, to take place. Cognitively, to take in a mental sense or by the senses, to perceive, just like the Latin apprehendere, thereby also, to learn. But luckily the same Cleasby & Vigfusson Dictionary, always rich in literary examples taken from the sagas, mentions our passage from Íslendingabók. Entry nema 2.A.6:

6. to amount to, be equivalent to; ef eigi nemr kúgildi, Grág. ii. 233; honum þótti landauðn nema, Íb. 4; það nemr öngu, litlu, miklu, it is of no, of small, of great importance; bríkr þær er greyping hefir numit, Gþl. 345.

Our infinitive group takes on its meaning: to amount to depopulation, to take the level of depopulation. Or a maybe more natural expression, to become depopulated.

Within the short sentences category, the nominativ med infinitiv configuration is far less common than its twin, the akkusativ med infinitiv. In both cases, it is the reformulation of a subordinate proposition (with a finite, i.e. conjugated, verb) into an infinitive proposition when brought up into the main proposition. The grammatical subject of the subordinate clause before reformulation is switched to the accusative in one case, kept in the nominative in the other. The nominative-preserving construction occurs, Haugen tells us, solely with the verbs sýnask and þykkja, which we now know well. It is precisely their natural construction without grammatical subject, and with experiencer in the dative (“hónum þótti”), that governs the nominative (“landauðn nema”) of their subordinate's reformulation. Haugen indeed says:

Ettersom det ikkje er noko subject i nominativ i samband med slike verb, vil eit subject i ei underliggjande setning bli ståande uendra i nominativ dersom den underliggjande setninga blir løfta opp i den overordna setninga.

“Since there is no subject in the nominative case accompanying such verbs [sýnask and þykkja], the subject of a dependent clause will remain unchanged in the nominative case if the latter is lifted up into the main clause.”

The “place of the nominative” is free in the sentence's inflectional organization, so the transformation needs not resort to the accusative.

Let's take a closer look at the transformation in question. The arrival point is the clause

…, af því at hónum þótti landauðn nema.

which very literally (improperly) translates into

*…, because he thought the land to become depopulated.

This is improper in English, since the verb to think, in its first meaning, “to have a particular idea or opinion about something/somebody; to believe something” (Oxford Learner’s dictionary), requires a verbal direct object to be a that-clause with finite verb. (We can have He thinks to change the tire. expressing intention, or the passive construct They are thought to have exceeded the speed limit.)

We can correct our literal translation into

…, because he thought the land was becoming depopulated.

making the that-clause obvious. It is the Old Norse equivalent of this that-clause that is the starting point of the transformation-according-to-Haugen. Nema is conjugated in the third person singular (in agreement with landauðn) past indicative, nam. We have already the nominative landauðn, which the transformation is to leave unchanged.

Here is our transformation at work.

(at) landauðn nam (that the land was becoming depopulated) →landauðn nema

We shall come back more systematically to the two types of reformulation, accusativ med infinitiv and nominativ med infinitiv in further creative pieces. Yet, let us note here that these have numerous equivalents in the broad Germanic spectrum, and elsewhere. The English to think admits no direct infinitive complement, but consider to wish or to expect.

He wished that the land would become depopulated.→He wished the land to become depopulated.

She expected that the bus would depart earlier.→She expected the bus to depart earlier.

Or more Shakespearean.

Ros. She desires to speak with you in her
closet ere you go to bed. (The Tragedy of Hamlet)

German has infinitive sentences (Infinitivsätze), which can take on subject or complement functions, whose infinitive is accompanied by zu and lacks a subject.

Er behauptet, die Behörden auf die Untat aufmerksam gemacht zu haben. (He claims to have alerted the authorities to the outrage.)

The logical subject of the infinitive is the (non repeated) one of the principal, er, i.e. he. The case of “die Behörden” (the authorities) is the accusative, direct object to our past infinitive “gemacht (zu) haben”. It reformulates the following (uncommon) sentence where dass is the subordinating conjunction (that)

Er behauptet, dass er die Behörden auf die Untat aufmerksam gemacht hat. (literally, He claims that he has alerted the authorities to the outrage.)

And the Norwegian structure is not far off at all.

Han hevder å ha gjort myndighetene oppmerksom på overtredelsen. (He claims to have alerted the authorities to the outrage.)

In German or Norwegian, a verb of perception, such as to see or to hear, is followed by a bare infinitive (without å or zu respectively).

Jeg kan høre toget komme i det fjerne. (I can hear the train coming in the distance.)

Ich höre den Zug in der Ferne kommen. (I can hear the train coming in the distance.)

Share

We spoke a little Nynorsk (literally, New Norwegian) through Haugen's grammar, which was written in that language. We shall soon explore the origins of Norway's two official languages, Norwegian Bokmål and Nynorsk, compare their distinctive characteristics, and examine their place in the North Germanic spectrum.

References

Haugen, O. E. (2015). Norrøn grammatikk i hovuddrag. Novus.

Cleasby, Richard & Gudbrand Vigfusson. "nema." An Icelandic-English Dictionary. Oxford: Clarendon Press, 1874. https://cleasby-vigfusson-dictionary.vercel.app/word/nema